Bilen var splitter ny – men etter to mil kom problemene...

Dette var bildesign som traff mange hardt i 1967. Dessverre sto ikke kvaliteten helt i stil... Foto: Frank Williksen
Dette var bildesign som traff mange hardt i 1967. Dessverre sto ikke kvaliteten helt i stil... Foto: Frank Williksen

Men fort gikk den, fra Lillestrøm til Arendal.

Frank Williksen er veteranen i Broom-redaksjonen. Han har jobbet som biljournalist i over 50 år og har testet et stort antall biler i inn- og utland.

Noen biler husker han bedre enn andre. Nå deler Frank minnene med alle Brooms lesere. Denne gangen handler det om en Vauxhall Victor 2000 av 1967-modell, en noe kvalitetsmessig tvilsom engelsk fetter av Opel Rekord.

Fersk og grønn som motorjournalist hentet jeg sommeren 1967 en ny Vauxhall Victor 2000 SL sedan ved General Motors ruvende importanlegg på Lillestrøm og satte kursen for Arendal og kveldsvakt i redaksjonen i avisenTiden.

Passérseddel!

Litt begrepsforklaring:

General Motors importanlegg på Lillestrøm var den gang svære greier. Her håndterte man all import av Opel, Vauxhall og amerikanske GM-biler. Tro det eller ei, men her hadde den gangen hele 350 ansatte sitt daglige arbeid. Området var lukket, og for å komme inn måtte man melde seg hos portvakten (uniformert, så klart!). Han kontaktet den personen man skulle møte, og skrev så ut en passérseddel. Først da kunne man åpne døren til det forjettede land...

Tiden, avisen jeg jobbet i den gang, var en Arbeiderparti-avis i samkjøring med Ap-avisen Sørlandet i Kristiansand. Den forsvant fra markedet noen år senere, og jeg tviler på at den ble savnet av svært mange...

Stadig dårligere

Men altså – Vauxhall Victor 2000, ja. En vakker sommerdag i 1967, et par år før oljefunn i Nordsjøen skulle snu det norske samfunnet helt på hodet, og fem år før den første EF-avstemningen sørget for at Norge ikke ble medlem av det som da ble kalt Fellesmarkedet.

Dette var en førerplass med godt trivsels-potensial den gang. Tenk, den hadde også radio!
Dette var en førerplass med godt trivsels-potensial den gang. Tenk, den hadde også radio!

Victor var den engelske fetteren til Opel Rekord, og med et atskillig svakere rykte for kvalitet. Nedturen for britisk bilindustri var i gang, og selv om engelske biler fortsatt hadde høye markedsandeler i Norge, var de på vikende front.

Nettopp variabel kvalitet var en utløsende faktor her. Det var generelt noe «cirka» over engelske biler, og dette «cirka» forverret seg år for år innover på 1970-tallet helt til det hele gikk i dørken så det sang. Da tålte ikke produksjonssystemet mer av kombinasjonen militante fagforeninger, høyere priser og stadig lavere kvalitet.

Arnljot betalte 5.000 for bilen - så satte han i gang

Spreking med 109 hk

1967-utgaven av Vauxhall Victor var en stor og rommelig familiebil med god plass både i baksetet og til bagasje. En av de store nyhetene med bilen var separate forseter i stedet for det tradisjonelle benkesetet. Ny var også gulvspaken til betjening av en 4-trinns manuell girboks.

Utvendige speil var riktig nok ekstrautstyr, men utover det var bilen noen lunde på høyde med konkurrentene på utstyr.

Bilen var knappe 4,49 m lang, 1,70 m bred og 1.31 m høy. Akselavstanden var 2,59 m.

Motormessig sto det i utgangspunktet også bra til. Under panseret en rekkefirer på 2,0 liter med overliggende kamaksel og 109 hk, toppfart 165 km/t og 0-100 km/t på 15 sekunder. Med en egenvekt på bare 1.068 kg var dette riktig lovende!

Plutselig kom det deisende ned en diger Mercedes

Glimt fra førerplass i en Vauxhall Victor 1967. Jeg mener knappen ytterst til venstre på bildet var den berømte choken.
Glimt fra førerplass i en Vauxhall Victor 1967. Jeg mener knappen ytterst til venstre på bildet var den berømte choken.

Sørlandske hovedsti

Lovende var også undersiden, som var ganske avansert for sin tid, med bl.a. spiralfjærer i stedet for bladfjærer på bakakselen. På felgene satt fortsatt ganske beskjedne 13-tommers dekk.

Sakte, men sikkert gikk utviklingen fremover også på servicesiden. Vauxhall Victor trengte oljeskift «bare» hver 5.000 km – eller oftere, om vær- og kjøreforhold tilsa det. Hovedettersyn var det hver 10.000 km.

Men altså, jeg skulle til Arendal, og med kveldsvakt fra kl. 17 samme dag kunne jeg ikke somle for mye. Det var en drøy strekning å kjøre, og veistandarden var aldri så lite annerledes den gangen enn nå. Sørlandske hovedvei (eller hovedsti, som noen av oss heller kalte den) gikk dessuten innom omtrent hver eneste tettbebyggelse på strekningen, med tilhørende 40- og 50-soner.

Ny forgasser - ny bil!

Det ble en tur med forviklinger, store forviklinger. Da jeg kom til Ullevål stadion (etter rundt 20 kilometer) begynte bilen å fuske seriøst, hopp og sprett og lite kraft å hente. Det var å ringe til GM fra nærmeste bensinstasjon, og der var beskjeden klar: – Du får prøve å kjøre tilbake hit, så skal vi se om vi kan få den i form igjen.

Jo, sakte, men sikkert krabbet jeg meg tilbake til Lillestrøm, der verkstedet sto klart til å fikse problemet. Og problemet, jo det var metallspon i forgasseren. GM-karene gjorde det enkelt. De skiftet hele forgasseren, og bilen var som ny igjen (hvilket den jo faktisk var i utgangspunktet også).

John-Are fant drømmebilen innerst på en låve

Slik så den ut bakfra, tok seg bra ut fra den vinkelen også.
Slik så den ut bakfra, tok seg bra ut fra den vinkelen også.

Rakk det!

Nå begynte tiden å knipe, og oddsen for å rekke kveldsvakt i Arendal syntes svært dårlige. Men her viste faktisk Victor seg fra en ytterst samarbeidsvillig side, og med full tilgang til 2-literens 109 hester gikk det bokstavelig talt med liv og lyst sørover! I forvisningen om at mulige fartsovertredelser er foreldet for lenge siden, må jeg nok vedgå at jeg heller sjelden var nedom fartsgrensene. Med unntak for tettbygde strøk, da...

Og kveldsvakta? Jo da, jeg rakk den i tide til å få gjort klar konvolutten med stoff og bilder til trykkeriet i Kristiansand med bussen kl. 17.40!

Puh!

Var jeg imponert over bilen? Ja, i høyeste grad - i alle fall over tempoet den leverte på turen!

Forsvant på 1980-tallet

Det var ellers begrenset hvor mange nordmenn som lot seg imponere særlig over Vauxhall, og færre og færre ble det som årene gikk. Merket hevdet seg brukbart på 1960-tallet, med Vauxhall Victor som nr. 6 på ti på topp-listen i 1962, og med relativt bra salgstall noen år videre.

De stadig større problemene i britisk bilindustri rammet også Vauxhall hardt, om de aldri så mye var en del av General Motors (siden 1925). Vauxhall Vivas 7. plass på topplisten for 1970 ble merkets siste høydepunkt her i landet, og eneste Vauxhall-modell som senere var synlig her, var Vauxhall Cresta i den lite flatterende posisjonen som en av Norges 10. minst solgte bil i 1974.

Utover 1970-tallet ble Vauxhall-modellene mer og mer identiske med tilsvarende Opel-modeller, bare med andre modellnavn. Siden tidlig på 1980-tallet har Vauxhall-bilene kun blitt produsert for Storbritannia, og merket forsvant dermed også fra det norske markedet.

Vauxhall er eid av Opel, som igjen ble kjøpt opp av PSA-gruppen (Peugeot, Citroën, DS) i 2017.

For fire år siden var dette en haug med rust

Saken ble først publisert på Broom.no

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden