Kjørte og kjørte – men tankmåleren rikket seg nesten ikke

Frank Williksen er veteranen i Broom-redaksjonen. Han har jobbet som biljournalist i over 50 år og har testet et stort antall biler i inn- og utland.

Noen biler husker han bedre enn andre. Nå deler Frank minnene med alle Brooms lesere.

Denne gangen handler det om en litt ekstra spennende diesel-modell som dukket opp tidlig på 1990-tallet – Peugeot 605 2,1 TD.

Den store Peugeoten rullet inn på markedet på en tid da diesel for alvor begynte å bli et seriøst alternativ for mange. Gunstige forbrukstall og meget gode ytelser var noe av det som gjorde den nye 605-dieselen litt ekstra interessant.

Få holdt følge

Ifølge fabrikken skulle den klare seg med så lite som 0,56 l/mil ved landeveiskjøring (som ofte ble definert som jevnt 90 km/t), og enda mer imponerende var det jo at den hadde toppfart over 200 km/t og klarte 0-100 km/t på bare 11 sekunder – nesten uhørt for en sånn motorisering i en familiebil den gangen.

Audi 100 TDI matchet nesten aksellerasjonstallet, BMW 525 TDS klarte dødt løp på 11,0 sekunder, Mercedes-Benz 300D Turbo knep seg akkurat foran med 10,9 og et par hissige italienere holdt også bra følge. Men ellers var resten av opposisjonen godt bak i ytelser.

Dette fristet sterkt til en test med vekt på nettopp forbruk og ytelser, så jeg ringte til Henning Larsen, informasjonssjef for Peugeot hos Bertel O. Steen:

Fornuftig kjøring!

– Hei, jeg har lyst til å gjøre en spesiell test av den nye 605-dieselen. Har du bil tilgjengelig?

– Skulle jeg mene. Hva mener du forresten med spesiell test?

– Jo, planen er å ta Color Line til Kiel, toppe opp tanken og se hvor langt jeg kan komme med fornuftig kjøring før det er tomt.

– Fornuftig kjøring??

– Ja, forutsetningen er å holde rundt 100 km/t på motorveiene, og aldri over 120.

– Akkurat det blir nok en helt ny opplevelse for deg, det! Men bilen er klar, var svaret fra Henning.

Peugeot 605 var en glimrende partner på langtur.

Første etappe: 100 mil

En sølv metallic Peugeot 605 TD SR hentet jeg på Lørenskog en nydelig augustdag i 1993, og satte kurs for Hjortneskaia og «Prinsesse Ragnhild».

Dieseltanken på solide 80 liter fylte jeg helt opp i røret i Kiel, og så bar det sørover, med kurs for Paris som et første(?) mål. Dit var det rundt 100 mil, og det var en rute jeg hadde kjørt utallige ganger tidligere. Med normal kjøring og tilnærmet normal trafikk visste jeg at ankomst Paris var i området kl. 20.00 – 21.00.

Rolig tempo

Men denne gang var det ikke «normal» kjøring, jeg skulle ha et langt mer bedagelig tempo enn vanlig. Så fikk tiden og trøttheten avgjøre fortsettelsen når jeg nærmet meg Paris.

Ruten jeg helst brukte gikk via Bremen, Osnabrück, Münster, Aachen, Liege, Valenciennes og derfra rake veien til hovedstaden. Grei vei, og motorvei på hele ruten. I Tyskland var det fortsatt overveiende fri fart, resten av turen hadde fartsgrense 120 – 130 km/t, som altså også var i overkant av mine ambisjoner for tempo denne gang.

Et utvendig design det var lite å utsette på.

Dette kunne gå veeeeldig langt!

Så jeg la trøstig i vei. Været var jeg heldig med, og jeg kjørte som om jeg hadde et egg under gasspedalen. Små og rolige pedalbevegelser var løsningen – og det gjaldt ikke bare gasspedalen; her gjaldt det å kjøre jevnt og med maksimal flyt.

Hvis jeg husker riktig, og det kan man jo aldri være helt sikker på, så var det ikke bevegelse på tankmålernåla før jeg nærmet meg Bremen! Jeg ante at dette kunne gå veeeeeldig langt! Da jeg tok en litt sen lunsj ved Münster var målerutslaget fortsatt veldig beskjedent. Selv var jeg overrasket – det så virkelig ut som om Peugeoten hadde mye å fare med på forbrukssiden.

Plutselig kom det skumle lyder - så et helt lysorgel av varsellamper

Noe skjedde i 1993 også…

Med ganske glissen trafikk, en svært behagelig og godt støyisolert bil og moderat marsjfart, er det lite som er mer søvndyssende enn å spise kilometer på motorvei. Noen få korte stopp for å friske på blodomløp og strekke litt på beina måtte derfor legges inn.

Det hjalp også godt mot kjedsomheten å få favorittlåter med Travelling Wilburys ut av høyttalerne. Selv om supergruppa skrev seg tilbake til 1988, så var dette fortsatt noe av det beste jeg kunne lytte til. Det er det for så vidt ennå…

Som jeg satt der og lot milene passere kunne det dukke opp mange slags refleksjoner, som for eksempel tanker og synspunkter på pappa-kvoten, som Gros tredje regjering innførte 1. april dette året. Eller amerikaneren som fikk penis kuttet av – og, heldigvis, sydd på igjen. Det skjedde jo litt av hvert i 1993 også…

Dette er bilen som nektet å dø

Endret plan

Da jeg passerte Valenciennes, 774 kilometer etter Kiel, viste tankmåleren fortsatt rundt halv tank. Med andre ord ville jeg, om jeg holdt meg til den opprinnelige planen, sannsynligvis komme svært nær Marseille før siste dieseldråpe var brukt opp. Utsikten til en slik målgang, sammen med det faktum at jeg hadde sittet i bilen knapt 11 timer allerede, førte til en rask endring av planene.

En front som fikk bilen til å se sprek ut.

0,544 liter på mila

En kjapp telefon bekreftet at gjesteseng sto klar hos mine gode venner Arne Bru og Gro Høegh i Paris, og den fristelsen var ikke til å motstå der og da.

Så det ble tankfylling – helt opp i røret igjen – i Cambrai drøyt 15 mil nord for Paris. En rask runde med kalkulatoren viste et snittforbruk på strekningen Kiel-Cambrai (ca. 80 mil) på 0,544 liter på mila – et godt hakk under hva fabrikken selv oppga for landeveiskjøring. Imponerende lavt, også fordi gjennomsnittsfarten på strekningen endte like oppunder 100 km/t.

Omregnet videre på kartet, tilsa tallet at jeg ville fått 147 mil ut av den ene fulle dieseltanken, og parkert med tom tank ved Orange, noen få mil nord for Avignon. Og derfra er det ikke langt til Marseille…

Toppfarten stemte også…

Nå ble det altså Paris i stedet, inkludert en æresrunde eller to i den rundkjøringen jeg frykter mest – rundt Triumfbuen, der antall «filer» trolig er sånn ca. 10-12, og der alle kjører i sikk-sakk foran og bak hverandre. At det går så bra som det gjerne gjør, er intet mindre enn et mirakel!

Med økonomiløpet godt og vel avsluttet, ga hjemveien store muligheter til å teste Peugeotens veiegenskaper og ytelser, og jammen hadde ikke fabrikken sine ord i behold også når det gjelder toppfart…

605 var for øvrig Peugeots flaggskip på 90-tallet, og merkets alternativ som stor familiebil. Den modellen jeg kjørte hadde en ny og effektiv 4-sylindret turbodiesel motor på 2,1 liter med 110 hk, god trekkraft – 250 Nm - og sterke ytelser.

Girkassen var 5-trinns manuell. Bilen var 4,77 m lang og 1,80 m bred, og hadde 2,80 m akselavstand. Kjøreklar veide bilen 1.470 kg, og dekkdimensjonen var 205/60 R15.

Med denne var du tøffest i gata

Saken ble først publisert på Broom.no