– Dette misunner jeg deg, Røkke!

Brooms redaksjonssjef, Vegard Møller Johnsen, har vært i England og fått prøve Ford GT. Superbilen er produsert i et begrenset opplag, og man må søke om å få lov til å kjøpe den. I Norge er Kjell-Inge Røkke én av kun to som har fått innvilget søknaden ...
Brooms redaksjonssjef, Vegard Møller Johnsen, har vært i England og fått prøve Ford GT. Superbilen er produsert i et begrenset opplag, og man må søke om å få lov til å kjøpe den. I Norge er Kjell-Inge Røkke én av kun to som har fått innvilget søknaden ...
Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi kjører bilen du må søke om å få lov til å kjøpe.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

CUMBRIAN, ENGLAND (BROOM/TV 2): Langt ute på landsbygda i Nord-England, ofte nedtynget av regn og tåke, har Ford sitt M-Sport-senter – vuggen til mye av motorsport-satsningen deres. Her jobber det over 200 mennesker, som gjør alt de kan for at bilene deres skal kjøre raskest mulig.

De fleste tusler rundt i slitte, blå kjeledresser, og ser ut som de jobber på et bakgårdsverksted. Men i realiteten er at det er få som vet mer om å utvikle racingbiler, enn man gjør her.

Det er ikke småtteri de har stablet på beina gjennom årene.

Nå sist kan de blant annet vise til sjåførmesterskapet i WRC både i 2017 og 2018. Men de har mye mer enn det på samvittigheten. Inne i pokalrommet er det stappfullt. En rekke suksessbiler står også utstilt. Colin McRae har sågar fått et eget TV-spill oppkalt etter seg.

Det omtales gjerne som å ha ”Pedigree”, på engelsk. Det er vanskelig å oversette, men kan kanskje best beskrives som å ha tyngde i det du driver med. Og Ford er en tungvekter i motorsport.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Personlig synes jeg faktisk også at de har den aller mest spennende racinghistorien av alle. Og som et resultat av nettopp den historien – som skjedde tilbake på 60-tallet – får jeg nå kjøre en av bilene jeg har hatt på ønskelista siden jeg så den bli avduket for over to år siden.

Les også : Røkke hadde den eneste i Norge – før denne kom!

Ford GT kan minne litt om et romskip. Her har man vært helt kompromissløse – med aerodynamikk som det aller viktigste premisset.
Ford GT kan minne litt om et romskip. Her har man vært helt kompromissløse – med aerodynamikk som det aller viktigste premisset.

Ferrari og Ford

Men litt historie, først. For den er verdt å fortelle om. På starten av 60-tallet var Ferrari overlegne i 24-timersløpet på Le Mans. Dette var ikke bare verdens største bilrace – men ble regnet av mange som det største idrettsarrangementet på kloden.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Skulle du være sjef i motorsport, var det her du fikk mest kred. Kanskje ikke så rart. For du får ikke satt en bil på så mye tøffere utfordring enn å dundre rundt så fort det bare går – i 24 timer i strekk.

Ferrari-sjefen, Enzo Ferrari, la veldig mye prestisje i motorsporten. Så mye, faktisk, at det gikk utover økonomien til det italienske bilmerket. Og her kommer Ford inn i bildet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Her får han en helt unik bilopplevelse

Trakk seg i siste liten

Henry Ford II hadde overtatt sjefsstolen etter sin far. Og et økonomisk haltende Ferrari, ble ansett for et passende bytte for oppkjøp. Partene kom da også langt i å få til akkurat det.

Så langt at Henry Ford II og hans advokater i 1963 dro fra USA til Maranello for å skrive under på oppkjøpet.

Men i siste liten sa Enzo plutselig ”No!”. Det utslagsgivende var at Ford også skulle få kontroll over motorsportsatsningen. Det punktet var ikke aktuelt for Ferrari-faderen å godta.

Historiene har vært flere om hvordan oppbruddet skjedde. En sier at Enzo sa at han måtte ut en tur – bare for å gå og aldri komme tilbake. Andre sier at han sa nei til kontrakten, og gikk.

Uansett hvordan del foregikk, ble resultatet det samme: Ford dro tilbake til Detroit uten Ferrari-merkevaren i bagasjen. Og Henry Ford II var rasende.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Han hadde ingen intensjon om å la seg bli ydmyket av Enzo. Og som straff for å trekke seg i siste øyeblikk, skulle Ford slå tilbake der han visste at det ville såre Enzo mest. På racerbanen. På Le Mans.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også : Le Mans: Her skjedde historiens verste racingulykke

Denne karen ble headhuntet til Ford, for å være med å utvikle en racerbil som kunne sette Ferrari på plass i Le Mans: Carrol Shelby.
Denne karen ble headhuntet til Ford, for å være med å utvikle en racerbil som kunne sette Ferrari på plass i Le Mans: Carrol Shelby.

Hentet legende

Planen var enkel den: Bygge en racerbil – dra til Frankrike og gruse Ferrari. Ta med pokalen hjem, kanskje sende en spydig melding til Ferrari-sjefen i et TV-intervju – og la det være med det.

Men hvis det var enkelt å slå Ferrari, ville selvsagt noen gjort det for lengst. Og Ford fikk raskt erfare at å vinne Le Mans ikke er noe du bare kan bestemme deg for. Det koster. Penger. Tid. Blod. Ja, til og med liv.

Ford fikk med seg selveste Carrol Shelby på laget. En mann som både bygde og kjørte racerbiler med sterke resultater.

Det er ikke lett å plutselig skulle bygge en racerbil som skal kunne tukte selveste Ferrari. GT40 møtte på mange utfordringer.
Det er ikke lett å plutselig skulle bygge en racerbil som skal kunne tukte selveste Ferrari. GT40 møtte på mange utfordringer.

Shelby på sin side fikk med seg racerføreren Ken Miles. De to ledet arbeidet med å bygge Ford GT40. Bilen fikk forøvrig navnet fordi den var bare 40 tommer høy. V8-motor sørget for voldsomme krefter. Ford ante konturene av noe stort.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også : Krasj på racerbanen: – Dette er dessverre ikke uvanlig

Ny nedtur

Allerede året etter det smertefulle møtet med Ferrari var bilen klar. Men racet ble ikke noen god opplevelse. Ferrari banket inn en trippelseier. De ydmyket både Ford og de andre konkurrentene. Ford tuslet tilbake til USA med halen mellom beina. Ingen av de tre bilene som deltok, fullførte løpet.

Det var imidlertid ett lyspunkt. De satte nemlig ny banerekord - med tiden 3:49.4. Et lite tegn på hva denne bilen var i stand til, når alt stemte.

Og Henry Ford II var ikke typen som ga seg så lett. Han spyttet mer penger inn i prosjektet sitt. I 1965 var Ford på startstreken, igjen. Flere biler, denne gangen. Mer tid til utvikling, gjorde også at bilene var langt bedre rustet til å stå løpet ut. Nå skulle Henry få sin hevn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Skuffelsen ble naturligvis stor, da det endte med en ny, stor nedtur. Ikke en eneste av bilene fullførte.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også : – Plutselig var det slutt på veien – så smeller det

24-timersløpet i Le Mans regnes fortsatt som det råeste bilracet i verden – og samler opp mot 260.000 tilskuere.
24-timersløpet i Le Mans regnes fortsatt som det råeste bilracet i verden – og samler opp mot 260.000 tilskuere.

Så kom hevnen

Historien kunne endt der. Ford hadde allerede investert enorme summer i bilen – og blitt ydmyket to ganger på rad. Kanskje det var på tide å innse at Ferrari ikke kunne slås?

Heldigvis var Henry Ford II av en annen oppfatning. Han ga gass videre. I 1966 stilte de til start, igjen. Denne gangen med 12 biler!

Løpet var lenge spennende. Ferrari og Ford knivet i teten. Men etter hvert ble det klart at den nye GT40-en var et råskinn. Gjennom dagen, gjennom natten. Miles var dessuten i kjempeslag. Han imponerte stort, etter en vanskelig start. I løpet av løpet satte han flere rekordsterke rundetider.

Og da 24 timer var unnagjort – var det Ford som dundret først over målstreken – og inn i historiebøkene. De tok like godt første-, andre- og tredjeplass.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også : Denne gamle Forden satte auksjonsrekord

Det ble ingen enkel start for Ford GT40. Men allerede første gangen den var med på 24-timersløpet i Le Mans, satte den banerekord.
Det ble ingen enkel start for Ford GT40. Men allerede første gangen den var med på 24-timersløpet i Le Mans, satte den banerekord.

Tragiske slutt

Ford hadde endelig fått sin hevn – men GT40 ga seg ikke med det. Den gjentok bragden de neste TRE årene! I tillegg var den en suksess på en rekke andre racingbaner. Blant annet Daytona.

Ford hadde slått selveste Ferrari – du får ikke et større kompliment i motorsport, enn det!

Dessverre for Miles, som var så sentral i utviklingen av bilen, ble han drept i forbindelse med testing av bilen allerede to måneder etter den første seieren.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bilen han kjørte fikk tekniske problemer og spant av veien – før den traff et tre. Miles døde på stedet. Shelby mistet både en god venn og en helt sentral samarbeidspartner.

Les også : Ble saksøkt fordi han solgte sin egen bil

Ble ikke erstattet

GT40 fikk etterhvert gå av med pensjon, uten at den ble erstattet. Ford hadde fått hevnen sin – og bilprodusenten måtte fokusere på andre ting enn å "bare" vinne bilrace.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Først i 2006, i forbindelse med 50-årsjubileet for den første seieren i Le Mans, kom generasjon to. En hyllest til ikonet.

I 2017 var det duket for tredje generasjon. Den heter GT. Akkurat som originalen, vant også denne 24-timersløpet på Le Mans. Du gjetter kanskje hvem de slo? Det stemmer, Ferrari!

Og nå som du har hørt historien, skjønner du kanskje også hvorfor dette er en så spesiell bil.

Nye GT blir kun produsert i 1.350 eksemplarer – og skal du kjøpe den, må du love å ikke parkere den i garasjen. Bilen skal brukes. Du får heller ikke lov å selge den for å tjene penger.

Les også : Carroll Shelby: En amerikansk billegende er død

Min tur

Det er kort sagt svært få som får gleden av å eie denne bilen. Ja, det er rett og slett nesten umulig å slippe til, selv bare for en test.

Når vi plutselig får en slik anledning i fanget, er det derfor bare å gripe den begjærlig med begge hender.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og vipps, så er jeg her i England, på vei til Fords racingfabrikk og testbane. Jeg kan allerede høre bilene som dundrer rundt, lenge før jeg ser dem. Først noen minutter senere kommer den ene av bilene rullende inn til depotet. Hjertet gjør et byks!

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg må klype meg i armen, for å skjønne at det faktisk er min tur til å sitte bak rattet, om bare noen minutter.

Interiøret vinner ingen konkurranser for å by på mest luksus. Men det er funksjonelt og "effektivt" – akkurat som alt annet på denne bilen.
Interiøret vinner ingen konkurranser for å by på mest luksus. Men det er funksjonelt og "effektivt" – akkurat som alt annet på denne bilen.

Lamslått

Ford GT er, som kanskje har skjønt, en sånn bil du blir litt lamslått bare av å se på. Det er litt vanskelig å forklare – for det å se bilen i virkeligheten er noe helt annet enn å betrakte bilder av den. Det er først når du står like ved, du skjønner hvor ekstremt fokus det er på å redusere luftmotstand – og hvor herlig frekk fronten er.

Også er den lav! Hvis denne skulle vært navnet etter høyde, ville den kanskje hete GT 41,7. For den er faktisk ikke høyere enn 41,7 tommer når den står i trackmode. Ikke mye høyere enn originalen, med andre ord.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Prikken over i-en er saksedører som kan gjøre selveste Lamborghini grønne av misunnelse.

Man må da ha saksedører. Lamborghini – eat you heart out!
Man må da ha saksedører. Lamborghini – eat you heart out!

Innvendig er det imidlertid sparsomt – det ser nesten uferdig ut. Her er det ikke gjort plass til noe som ikke har en praktisk funksjon. Tepper er fy-fy, masse unødvendig skinn på dashbord og midtkonsoll kan du bare glemme. I stedet er det masse eksponert karbon omtrent over alt.

Diger skjerm på infotainmentsystemet? Hva skal du med det – i denne bilen handler det om å kjøre. Bare det!

Rattet er mer eller mindre racing-klart. Knapper og brytere over alt – og på toppen masse lys som blant annet indikerer når du skal skifte gir.

Når du skal finne en god sittestilling, er det ratt og pedaler som justeres, ikke setet. Til og med baklyktene er ”hule”, slik at de kan slippe ut luft fra intercoolerne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er nesten så vi kan se for oss salige Ken Miles og Carrol Shelby nikke anerkjennende til hva man har gjort.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også : Ford Mustang Shelby: Norsk forhandler først i Europa

Et enkelt display foran rattet. Rattet er flatt både i toppen og bunnen.
Et enkelt display foran rattet. Rattet er flatt både i toppen og bunnen.

Gåsehud? Det kan du banne på!

V8-motoren i de to første generasjonene er riktignok byttet med en 3,5-liters V6-er. Men for en V6-er det er! 647 hk gjør dette til en av de råeste sekssylindrede motorene du kan finne.

0-100 km/t tar kun 2,8 sekunder – og får den strekke ut på føttene, stopper ikke speedometeret før det er 3 km/t unna 350 km/t.

Du har bare bakhjulsdrift til å sørge for framdriften, så du må lete deg litt fram til hvor mye den tåler. Den er ikke enkel å kjøre veldig effektivt med. Men for et følelse det er!

Motoren hyler mer enn den brøler. Gåsehud? Det kan du banne på!

Gjennom svingene ligger den paddeflatt. Grepet kjennes uendelig. Styrefølelsen er det mest presise jeg har vært borti. Her er det hydraulisk styring, og ikke elektronisk.

Man snakker om å bli ett med bilen. I S-kombinasjonen føles det som om hjertet mitt er en turboladet V6er!

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også : Topp 5: Gode grunner til å kjøpe amcar

Det er en blå og en gul Ford GT tilgjengelig på testanlegget til Ford.
Det er en blå og en gul Ford GT tilgjengelig på testanlegget til Ford.

Føler meg som en idiot

For å sette ting i perspektiv: Jeg har nettopp kjørt en Ford Mustang Bullitt på banen. Og den føltes som en snill pusekatt, sammenlignet med dette råskinnet.

Kreftene er helt hinsides!

Jeg kjører noen runder med instruktør, og er selvsagt aldri i nærheten av å hente ut potensialet i denne bilen. Jeg gjør også dumme og dårlige valg når jeg bremser. Rett og slett fordi de keramiske Brembo-bremsene er så hinsides gode.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Don´t brake yet, sier instruktøren når vi nærmer oss svingen i det jeg anser som livsfarlig tempo.

Ford GT er en racerbil for vanlig vei.
Ford GT er en racerbil for vanlig vei.

– Vent? Han må være gal, tenker jeg,

Og jeg klarer ikke å vente. Trykker hardt på bremsen. Og i det jeg tror plomberingene mine skal røskes ut av munnen og dundre inn i frontruta, føler jeg meg som en idiot. Jeg kunne ventet mye lenger. Instruktøren smiler overbærende.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er på mange måter dette GT-en handler om. Stadig pushe dine egne grenser, for bilen har så mye mer å gå på enn du tror.

Sportsbilen sto i butikken i 32 år, før den ble solgt

Uforglemmelig

Etterpå får jeg sitte på under launch control og en ”fast lap” med racersjåfør bak rattet. Herre, for en opplevelse. Langstrekket er ikke langt, men vi bikker 200 km/t før de keramiske bremsene gjør jobben sin.

Når jeg ramler ut av bilen etterpå, full av inntrykk og adrenalin, tenker jeg på Miles. Mannen som brukte utallige timer på utvikle den første GT40-en. Som ga livet sitt for at Henry Ford II skulle få hevnene sin.

Jeg er glad for at Enzo tirret godeste Henry Ford II. Hvis ikke hadde vi garantert aldri fått Ford GT40 – og jeg hadde aldri fått kjøre nye GT på Fords eget testanlegg i England.

Og til den første nordmannen som skaffet seg denne bilen, kan jeg bare si følgende:

– Dette misunner jeg deg, Røkke!

Les også: Denne boken koster like mye som en bil

Godt fornøyd, ja. Broom-Vegard kommer ikke til å glemme turen i Ford GT så lett.
Godt fornøyd, ja. Broom-Vegard kommer ikke til å glemme turen i Ford GT så lett.

Saken er først publisert hos Broom.no.