Ble Årets bil – senere gikk alt galt

Med Fiat Croma i 1986 skulle italienerne ta et jafs av markedet for store familiebiler. Det gikk ikke helt slik.
Med Fiat Croma i 1986 skulle italienerne ta et jafs av markedet for store familiebiler. Det gikk ikke helt slik.
Artikkelen fortsetter under annonsen

I dag er Fiat nesten usynlig på det norske markedet.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Frank Williksen er veteranen i Broom-redaksjonen. Han har jobbet som biljournalist i over 50 år og har testet et stort antall biler i inn- og utland.

Noen biler husker han bedre enn andre. Nå deler Frank minnene med alle Brooms lesere. Denne gangen handler det om en Fiat Croma Turbo fra 1987, en spenstig bil på sin tid.

Da Fiats nye store modell, Croma, kom i 1986, var dette en bil som tok mål av seg til å løfte Fiat et godt hakk på markedet. Den gangen var Fiat ennå et bilmerke å regne med også i Norge, med flere bestselgere på CV’en – 127, 128, 124, 125, Ritmo og Uno – og vi kunne fortsette. Helt opp mot toppen kom merket likevel aldri, men lå periodevis opp mot 5 prosent markedsandel på sitt beste.

Croma plasserte seg i et markedssegment der biler som Opel Rekord, Audi 100, Saab 9000, VW Passat, Citroën CX, Peugeot 505 og Volvo 740 var blant de mest synlige. Italieneren meldte seg altså på i et felt der konkurransen var sterk. Likevel så det lovende ut. I 1987 ble Fiat Croma kåret til Årets Bil i regi av daværende Norsk Motorjournalist-Forening. Nærmest fulgte Opel Omega og Audi 80.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Kriteriene for valget var en bedømmelse av blant annet disse punktene: Pris, motor, hjuloppheng, fjæring, instrumenter/utstyr, innvendig plass, bagasjerom, kjøreegenskaper, totalkomfort, servicevennlighet og brukervennlighet.

Teknisk lovet bilen godt

Årets Bil-kåringen førte til store annonser - men ikke fullt så stort salg.
Årets Bil-kåringen førte til store annonser - men ikke fullt så stort salg.

Fiat-importøren feiret med helsides annonser med tittelen «Den Komplette Bilen», og utropte norske motorjournalister til å være blant de mest kritiske i Europa.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Og jo, bilen så bra ut, både inn- og utvendig, men hadde den ellers nok å fare med for å lykkes? Fiats rykte i Norge var ikke det aller beste, selv om salget tidvis hadde vært bra.

Teknisk lovet bilen godt, og for å få svar på hva den sto for, tok jeg den med på langtur bak «Jernteppet», med en reiserute som startet med «Prinsesse Ragnhild» til Kiel, strake veien til Hamburg, og derfra rett øst – bokstavelig talt – til DDR. Sosialistparadiset var kun for transitt på ferden videre, som tok meg via Dresden til Praha i Tsjekkoslovakia, som var det endelige reisemålet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Piggtrådgjerder og maskinpistoler

Å kjøre over grensen mellom Vest-Europa og Øst-Europa den gang, i februar 1988, var en selsom opplevelse. Det opplevdes svært konkret som å skru tiden minst 25 år tilbake på de aller fleste måter, og det startet allerede ved grensepasseringen. Underveis mot grensestasjonen Gudow, stilnet hektisk vesttysk autobahntrafikk mer og mer jo nærmere jeg kom en vesttysk, moderat kontrollpost. Derfra kjørte jeg over et bredt snauhogd ingenmannsland med høye piggtrådgjerder, flere vakttårn, videokameraer, gigantiske lysmaster – og et hopetall av politifolk med maskinpistoler.

Transittvisum

Kvitteringen fra Volkspolizei på oppgjort fartsbot.
Kvitteringen fra Volkspolizei på oppgjort fartsbot.

DDR møtte besøkende med noe som kunne sammenlignes med en liten landsby, med mange og store bygninger og hektisk trafikk av grønn- og brunkledte kontrollører på diverse nivåer.

Det var runder rundt Fiaten med store speil på hjul for å sjekke om det fantes noe suspekt under bilen, og det var opptelling av kontanter i forskjellige valutaer på ekspedisjonsdisk med omhyggelig registrering av beholdningen i D-Mark, dollar og norske kroner. Og stakkars meg om ikke neste opptelling, på tur ut av DDR, var innenfor rimelig nærhet av det godtagbare!

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Så var det å kjøpe transittvisum for i det hele tatt å ha lov til å kjøre gjennom landet – pass var ikke nok. Dette dokumentet krevde raskest mulig kjøring gjennom DDR, og utpassering senest innen 24 timer.

Da jeg ankom Gudow var det bare én bil foran meg til passering. Det tok en god halvtime før jeg var klarert…

Glemt bil kan være veldig godt kjøp

Tatt i 110 km/t: 30 D-mark, takk!

For tilførsel av adekvat niste på veien, sto en kjempestor taxfree-butikk (som kun solgte til utlendinger og mot oppgjør i «hard» valuta) til min disposisjon, med megautvalg av alkohol, tobakk og annen godis. Jeg kjørte like godt forbi…

På den flotte Autobahn mot Berlin var det bare en og annen sjelden bil å se, og de fleste var lastebiler. Veien inviterte sterkt til å slippe løs turbokreftene i Fiaten, men egen kunnskap om DDR-politiets rigide forhold til fartsgrenser sa klart og tydelig «NEI»!

Artikkelen fortsetter under annonsen

Likevel ble jeg tatt.

Fartsgrensen på veien var 100 km/t, og siden strekningen Gudow – Berlin var den som var mest trafikkert av utlendinger i DDR, var det seks radarposter på strekningen. Jeg ble flagget inn på nr. 2, med 110 km/t. Det ble 30 D-Mark i bot…

Du skulle lete lenge etter mindre nybil

Herren i sid skinnfrakk

DDRs Volkspolizei var kjent for å være særdeles flittige med sin håndhevelse av trafikkregler og bestemmelser – valutajakten grenset tidvis til det onskapsfulle. Det var jo litt merkelig med seks radarkontroller fra Gudow til Berlin – men ikke en eneste fra Berlin til Tsjekkoslovakia, der jeg passerte inn ved Teplice sør for Dresden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Spisesteder langs veiene fantes knapt, og jo lenger sør jeg kom, jo dårligere ble veikvaliteten – og jo mer lokal ble trafikken; dominert av illeluktende små totaktere og minst like illeluktende lastebiler.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Besøket i Praha denne gang husker jeg best av to årsaker: Herren i sid skinnfrakk og hatt som var 10-15 meter bak meg, gate opp og gate ned, da jeg tok en fotorunde i den vakre gamle byen. Til slutt ga jeg opp – her var det ikke mye arbeidsro å få.

På Autobahn på vei hjemover viste Croma seg fra sin friskeste side. (ill.foto).
På Autobahn på vei hjemover viste Croma seg fra sin friskeste side. (ill.foto).

Fiaten var sprek, den!

Den andre årsaken var det evindelige maset om å få veksle til seg amerikanske dollar.

Tilbake til Vesten gikk det raskeste vei til grenseovergangen øst for München. Der åpnet det seg lange strekninger av Autobahn med fri fart – og ingen frykt for tap av verken førerkort eller kontanter. Dermed var vi tilbake til det egentlige temaet denne gang; Fiat Croma Turbo i.e.

Etter en frisk tur nordover til Kiel, kunne jeg oppsummere følgende:

Toppfarten jeg fikk ut av turbo-Fiaten var like over 220 km/t, og bilen var akselerasjonsrask – med 7,8 sekunder fra 0 til 100 km/t stilte den i toppserien blant større familiebiler den gangen. Enda viktigere var kraftfull akselerasjon gjennom girene, takket være det høye dreiemomentet, og turboen som slo inn for fullt fra ca. 2.800 omdreininger.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kjørte veldig bra

Femtrinns manuell girkasse hadde bilen, og den leverte det beste girskiftet jeg til da hadde opplevd fra en Fiat med manuell kasse.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fra München til Kiel, med lange strekk i høy fart, hadde jeg et snittforbruk på drøyt 1,1 liter på mila, noe jeg også syntes var til å leve med.

Kjøreegenskapene holdt høyt nivå, noe som ikke var uventet fra Fiat. Jeg fikk både gode og dårlige veier på turen, strekninger med svinger i kø og rette strekk med fri fart, og Cromaen bare stortrivdes: «Kjøreegenskapene er også meget tilfredsstillende. Ved hard kurvekjøring er styringen nøytral, og den krenger moderat. Selv på meget dårlig vei beholder bilen komforten,» skrev jeg blant annet.

Designmessig falt Fiat Croma godt i smak hos de fleste. Foto: Fiat.
Designmessig falt Fiat Croma godt i smak hos de fleste. Foto: Fiat.

Fiat Croma Turbo i.e. – noen fakta:

Motor: 4 syl i rekke, 2 liter, turbo. 155 hk, 235 Nm v/2350 omdreininger. Drivverk: Forhjulsdrift, 5-trinns manuell girkasse.

Dekk: 195/60 x 14

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bremser: Skivebremser på alle hjul, ventilerte foran

Lengde x bredde x høyde: 4.498 x 1.758 x 1.427 mm

Akselavstand: 2.659 mm

Egenvekt: 1.186 kg – tillatt totalvekt 1.720 kg

Oppgitt forbruk, jevnt 90 km/t: 0,63 l/mil

Akselerasjon 0-100 km/t: 7,9 sek.

Toppfart: Over 210 km/t

Bagasjerom: 498 liter

Samme understell/plattform som Saab 9000, Lancia Thema og Alfa Romeo 164.

Bilen ble også levert med flere alternative bensin- og dieselmotorer.

Lansert 1985, ut av produksjon i 1992.

Det endte i skifteretten

Både forventninger og ambisjoner var altså på plass da Fiat-importøren Norsk Auto lanserte denne modellen i 1985.

Markedsføringen av merket – og den nye modellen - var svært aktiv og offensiv, for å si det forsiktig, men en miks av for høye kostnader og for lite inntekter går i det lange løp dårlig.

Det endte i skifteretten, og Fiat-importen har senere levd en omskiftelig tilværelse før den nå ligger hos fabrikkens egeneide datterselskap, FCA Norge. På markedet er Fiat nesten usynlig, bortsett fra lille Fiat 500 som har vært et av svært få lyspunkter de senere årene. Det sier ikke så lite at Fiat hittil i år ( har en markedsandel i Norge på 0,1 prosent, med 37 leverte biler.

Salget stuper for disse bilmerkene i Norge

Les også:
Glemt Fiat kan være et veldig godt kjøp
Fiat frir til Renault
60 år etter triumfen kom den unike bilen tilbake

Denne saken ble først publisert i Broom.no