Meny

Fly hjem fra Nederland? Nei, ikke hvis jeg kan kjøre bil!

Turen er på drøye 1.300 kilometer, fra Zandvoort i Nederland og hjem til Norge. Og den foregår i en bil som kanskje ikke er det naturlige førstevalget for en slik kjøretur.
Men dette er ikke hvilken som helst bil. Bli med på tur!

– Hæ? Skal du KJØRE hjem fra Amsterdam? Så kult! Men hvilken bil? Noe gromt?

– Ja, jeg skal det. Men nei: Det er absolutt ikke noe gromt.

– Fortell: Hvor er den på en skala fra 1-10?

– Tja... 2, kanskje 3. Og da er jeg egentlig ganske snill.

Det er tirsdag og lunsj i Broom-redaksjonen. Jeg har akkurat fortalt hva jeg skal gjøre de neste dagene. Det vil si: Torsdag skal jeg til Amsterdam og premieren på nye Volkswagen T-Cross. Men mens resten av reisefølget skal fly hjem fredag formiddag, skal jeg finne meg et tog, reise ut til en liten kystby som heter Zandvoort – og sette meg i en bil og kjøre hjem.

I Zandvoort står det nemlig en Peugeot som trenger å komme seg hjem til Norge. Den har blitt satt igjen av en venn av familien min. Og jeg som er godt over snittet glad i å kjøre bil, har tilbudt meg å fikse det, når jeg først er i Nederland.

Klarer ikke å gjette det

Tilbake til lunsjen vår. Det store spørsmålet hos de andre gutta er naturligvis hva slags bil dette er. Og entusiasmen deres skal snart synke...

– Det er en Peugeot, sier jeg.

– Å ja. 508, eller kanskje 3008? Eller er det en RCZ?

– Nei, veldig langt unna. Jeg tror ikke dere kommer til å gjette det. Det er en 206. Fra 2007.

– Skal du kjøre en 11 år gammel Peugeot 206 så langt?

– Jepp, det skal jeg. Og jeg gleder meg!

Det blir ganske stille rundt bordet...

Les også:   Denne Teslaen skal faktisk bygges i Nederland

(Saken fortsetter under)

uren er i gang, først med tog.

Dårlig trafikkultur

Tre dager senere er jeg i gang. Rusler til jernbanestasjonen i Amsterdam, tar toget ut til det som er en super sommerby (ikke riktig like hyggelig i fem grader og regn på høsten) – og finner bilen som har stått trygt i garasjen et par uker.

– Hei, Peugeot, nå skal vi to ut på langtur, sier jeg, vel plassert bak rattet.

Først må vi komme oss rundt og forbi Amsterdam. Det kan ta sin tid! Denne delen av Nederland er seriøst tett befolket. Det er trangt på veiene, mye biler. Nederlenderne har også en dårligere trafikkultur enn for eksempel tyskerne. Mange sitter og døser i venstrefila på motorveien. Det er bare å legge seg rett bak og blinke med lysene, ellers skjer det ingen ting.

(Saken fortsetter under)

Hovedpersonen selv har kommet ut av garasjen. Uansett om den vil eller ikke: Nå er det klart for langtur!

Det gjelder å tenke positivt

Foran meg ligger en kjøretur på 1.360,4 kilometer. Det er drøyt 630 kilometer opp til Puttgarden og ferga over til Danmark. Så er det 730 kilometer fra Rødby i Danmark og hjem. Båtturen er altså strategisk plassert ganske midt i turen. Planen er å kjøre fortest mulig, og unngå noe særlig med stopp, bortsett fra ferga.

De første milene gjør jeg meg litt bedre kjent med Peugeoten. Registrerer at den har en sittepute som sikkert er perfekt for seriøst kortvokste. For meg, derimot, er det null støtte under lårene.

I starten henger vi greit med trafikken, men jeg har en mistanke om at de 75 hestekreftene fra 1,4-literen (bensin) kan bli snaue når vi kommer til Tyskland og Autobahn.

Cruisekontroll? Niks. Automatgir? Nei, langt i fra. Men den har i det minste fem gir og automatisk klimaanlegg. Det gjelder jo å tenke positivt!

Les også:  Denne cruisekontrollen er virkelig kjekk å ha

(Saken fortsetter under)

Motorveien nordover i Nederland, snart er vi i Tyskland.

Et tysk ord som heter stau

Etter litt kø i starten, går det ganske kjapt oppover mot grensa. Et skilt med DEUTSCHLAND er omtrent det eneste som markerer at vi kjører over til Tyskland. EU har sannelig gjort det enkelt og ukomplisert å kjøre bil i Europa!

Jeg har gledet meg til Autobahn. Fri fart er litt julaften hver gang og det har jeg tenkt å nyte også denne gangen. Men i starten går det skuffende trått. Trafikken er tett og det tar ikke lang tid før det er veiarbeid, smalere felt – og kø. De gangene det åpner seg, merker jeg at det ikke akkurat bor noe kraftverk under panseret her. Jeg ligger stort sett i femtegir. Å gire ned, gir ikke så mye mer resultat enn at det bråker mer.

Jeg hører på veimeldinger på radioen, men skjønner fort at det ikke er noe poeng. Det er meldinger om STAU (uttales Scccchhhhtttttau) på alle mulige kanter. «Beregn minst en halvtime ekstra» er standardmeldingen. OK, tenker jeg. Det passer faktisk veldig dårlig.

(Saken fortsetter under)

Tyskland! Landet med Autobahn og fri fart, det kribler allerede i gassfoten.

Det dårligste fra 80-tallet

Men takk og pris for google maps på telefonen. I det jeg ser en lang rekke med bremselys et stykke foran, popper det opp et spørsmål på skjermen:

– Vil du spare 18 minutter og ta denne veien?

Gjett om jeg vil! Peugeoten og jeg brekker av motorveien og kjører langs jorder og gjennom noen idylliske små Dorfer, på kryss og tvers og aldri i verden om jeg hadde funnet tilbake uten hjelp. Men etter noen mil ute på landsbygda, er vi plutselig tilbake på motorveien, nå sør for Bremen. Og køen ligger bak oss.

Apropos radio: Når du kjører bil i Tyskland, må du høre på radio. For meg som er oppvokst med og elsker 80-tallsmusikk er det like fascinerende hver gang. Ingen elsker musikk fra 80-tallet mer enn tyskerne. Det er bare det at de nesten konsekvent elsker det som var den dårligste musikken på 80-tallet: Europe, Whitesnake. Bon Jovi, Scorpions osv osv. Skulle du mot formodning ha savnet noen av dem de siste 30 årene, er det bare å ta en tur til Tyskland og slå på radioen!

Jeg har heldigvis med meg iPoden (ja, vi snakker nostalgi) og balanserer litt med britisk kvalitetsmusikk fra samme tiår. Deacon Blue, Prefab Sprout og ikke minst China Crisis. Det må til innimellom radiohøringen!

Les også:  Denne bilen tar deg direkte tilbake til 80-tallet

(Saken fortsetter under)

Venstrefila er som regel fylt opp av en konvoi av trailere. Det går ikke spesielt fort i de to andre filene heller i dag.

Ingen koppholdere

På forhånd har jeg bestemt meg for at jeg ikke skal sitte og lete etter feil og mangler ved turkameraten min. Men én ting kommer jeg ikke unna: Den mangler noe som er knallviktig på langtur, nemlig koppholder. Her det ikke en eneste en. Jeg sitter og tenker litt på det og kommer opp med følgende teori:

Da 206-interiøret ble utviklet, var det av folk som hadde jobbet i Peugeot i mange år. De kjørte naturligvis ikke noe annet enn Peugeot, heller. Altså hadde de neppe noen gang sittet i en bil med koppholder.

Så kommer det inn en ny og yngre kar i utviklingsteamet. La oss kalle ham Jean Michel. Og på et av de siste møtene før de spikrer interiøret helt, drister Jean Michel seg til å ta ordet:

Passer ikke inn i teamet

Jean Michel: Men dere, vi burde ikke vurdere å få inn en koppholder? Det er jo god plass til det mellom setene, for eksempel.

Francoise (sjefen): Hva?!? En koppholder? Hva skal vi med det?

Jean Michel: Nei, jeg tenkte bare at det kunne være fint for de som kjøper bilen, å kunne ha en kaffekopp der..?

Francois: I alle dager! Folk skal vel ikke sitte og drikke kaffe når de kjører bil? Kaffe kan man drikke på kaffebarer eller hjemme. Vi kan da ikke legge opp til at folk skal gjøre det i bilen!

Jean Michel: Ja, ok... Men det er ganske mange andre bilmerker som har det..?

Francois: Og hva så? Nei, Jean Michel. Jeg tror vi har tatt feil av deg. Du passer ikke i dette teamet. Du får heller jobbe med de som velger ut materialer til bagasjerommet. De holder til nede i kjelleren. Jeg skal ringe og fortelle at du er på vei!

Så dermed ble det ingen koppholder i 206. Og ingen kaffe på meg, i alle fall ikke før Puttgarden. (Og hvordan det gikk med Jean Michel tør jeg ikke tenke på en gang)

Les også:   Sjekk prisen: En koppholder til 21.000 kroner

(Saken fortsetter under)

Et helt OK forermiljø. Bortsett fra veldig kort sittepute og null koppholdere.

En elektrisk Focus, eller?

Nordover på Autobahn går det skuffende tregt. Ikke en eneste gang får jeg testet toppfarten på Peugeoten (oppgitt til 170 km/t, jeg har sjekket på forhånd!). Det går veldig i rykk og napp. Men jeg får i alle fall sett godt på bilene rundt meg. To som skiller seg ut: Det dukker opp en nederlandsk-registrert Tesla Model S, på vei sørover. Kort tid etter en til, på norske skilter.

Så tar jeg igjen en Ford Focus med EL-skilter. Hva i alle dager? En elektrisk Focus, med dårlig rekkevidde og ikke mulighet for hurtiglading – på motorveien nord for Bremen? Hvem er det som legger ut på langtur med en sånn bil? Det er nesten så jeg vurderer å prøve og stoppe den og lage sak. Men så oppdager jeg at den faktisk ikke er norsk, dette er en helt vanlig Focus, på tyske skilter som starter på EL. Der gikk vi glipp av en god Broom-sak!

(Saken fortsetter under)

Kø – og en Focus Electric som likevel viste seg å ikke være en Focus Electric.

Tre som kjører om kapp

Blink Bliiink! Forbi Hamburg, trafikken har løsnet litt. Jeg har begått kardinalsynd nummer én på Autobahn: Har lagt meg ut for å kjøre forbi et par treginger, uten å dobbelsjekke at det ikke kommer noen i stor fart bakfra. Men det gjør det nå. En Mercedes og den kommer fort!

Gassen er allerede i bånn, så jeg får ikke gitt på mer. 75 Peugeot-hestekrefter jobber mer enn de har gjort noen gang siden de forlot fabrikken i Frankrike. Jeg blinker til høyre for å vise at jeg har sett ham og skal flytte meg så fort det overhodet er mulig. Mercedesen blinker igjen med lysene og setter for sikkerhets skyld også på blinklyset (gjenganger hos tyskere med stor motor, dårlig tid og sikkert stort ego).

Sekundene tikker saaakte før jeg kan komme meg inn til høyre og slippe ham, forbi. Og så feier Mercedesen (E-klasse cabriolet), en Mini Cooper S og en Seat Leon forbi. Det ser ut som de driver med kappkjøring. De tar igjen neste bil litt lenger fram og gjør det samme. Jeg skulle ønske jeg kunne hengt på og sjekket hvem av dem som vinner, men der er jeg sjanseløs. Jeg tror uansett jeg holder en knapp på Mercedesen!

Les også:   På Autobahn: Plutselig kom bremselysene på – så smalt det!

(Saken fortsetter under)

Det nærmer seg Puttgarden, snart er det fergetur.

Rakk ferga

Men endelig åpner det seg litt mer opp på Autbahn. Lang og rett strekning, gir sjansen til å teste hvor fort 206 kan gå. Svaret? Såvidt over 170 km/t. Det stemmer også med det offisielle tallet. Og bak rattet i denne bilen føles 170 km/t egentlig som fort nok.

170 km7t føles faktisk ganske fort i denne bilen.

Nordover i Tyskland blir landskapet åpnere. Vi nærmer oss kyst og sjø. Veien går over til to filer. Det er ikke lenge til Puttgarden og ferga. Den går såpass ofte at jeg ikke har sjekket tidene, målet har uansett vært å kjøre så fort som mulig og ta det derfra. Men jeg skjønner at det er andre her som vet akkurat når den går. For nå kommer det endel forbikjøringer som er preget av at noen har det seriøst travelt.

Først en BMW 5-serie, så en Mercedes GLE. Og så sannelig en VW Phaeton. UP hadde kjapt plukket tre førerkort hvis dette hadde skjedd på norske veier. De tråkler seg fram, kaster seg inn rett før det kommer bil imot og klarer å stikke fra køen.

Peugeoten setter en effektiv stopper for å forsøke det samme. Når jeg ruller inn på kaia i Puttgarden, kjøper billett og kjører nedover bane 7, er det to (!) biler foran i køen. Ferga har tydeligvis akkurat gått. Bilene som stakk avgårde litt tidligere er ikke å se. De rakk det tydeligvis.

(Saken fortsetter under)

På plass i fergekøen, med bare to biler foran meg. Hva betyr det? Jo, at jeg akkurat har bommet på forrige ferge.

Kroniske alkoholikere?

Vel ombord på Scandiline er det akkurat tid til en matbit. I kafeen er de to alternativer på varmmat: Noen friterte greier, og spaghetti bolognese. Jeg velger det siste. Hvis noen skulle finne på å ha en kåring av spaghetti bolognese som smaker minst mulig, bør de ta kontakt med Scandiline snarest. Men pausen gjør godt. Jeg rekker også en kaffe (som altså må drikkes her, ikke i bilen) og setter meg utenfor taxfree-sjappa.

Dette fenomenet er ganske interessant. Vi nordmenn kjører til Sverige for å bunkre opp alkohol. Svenskene kjører til Danmark (det er billigere der) – og danskene kjører til Tyskland (der er det enda billigere).

Noen oppfører seg som de er kroniske alkoholikere og akkurat har funnet ut at alt salg av alkohol skal stoppe i morgen. Hva gjør man da? Jo, handler inn så mye det overhodet er mulig å få inn i en bil. Ved siden av meg på bildekket står en BMW 3-serie stasjonsvogn. Baksetene er felt ned, hele bilen er smekkfull av vinkartonger, flasker og ølbokser.

Hvis jeg ikke husker helt feil er regelen innad i EU at du kan ta med så mye du vil, så lenge det er til eget bruk, ikke for å selge videre. Denne BMW-eieren må enten være svært tørst – eller så har han handlet inn for å ha noen år framover!

Les også:   Derfor blir noen biler stoppet i tollen, gang etter gang

(Saken fortsetter under)

Dagens middag. Smaken står i forhold til utseendet.

Sikter på den hvite stripen

Etter tre kvarter klapper vi til kai. Jeg kjører i land i Danmark og møtes av en ganske brysk politimann.

– Må jeg få se deres pass?

Jeg finner det fram mens han kikker rundt og inni bilen. Så finner han tydeligvis ut at hverken Peugeoten eller jeg ser veldig mistenkelige ut. Vi får kjøre videre.

15 mil til København bør gå kjapt, tenker jeg. Men her åpner alle himmelens sluser seg. Det pøsregner. Kombinert med ganske dårlig veimerking, blir det en ekstra utfordring å kjøre forbi. Men jeg sikter på den hvite stripen til høyre og gir alt det 1,4-literen har å by på (som du sikkert har skjønt nå, det er ikke all verdens).

Så kommer København og like etter: Broen. Den markedsføringen denne brua har fått gjennom TV-serien med samme navn, er et helt enorm. Jeg er nok ikke den eneste som ser igjen scener fra den, mens jeg suser først gjennom tunnelen, så opp på selve Broen.

(Saken fortsetter under)

Første stopp i Danmark. En slags grensehall, der alle blir stoppet og må vise pass.

Inn i Sverige

Her kommer jeg også til å tenke på noen fantastiske bilder herfra, tatt for mange år siden. Jeg var redaktør i bladet Autofil og hadde sendt avgårde et team (Hei Ole-Martin! Hei Arild) som av alle ting skulle kjøre en Toyota Prius til Tyskland og blant annet teste den på Autobahn.

Ole-Martin var ikke mannen som gjorde noe som helst halvveis. Når han skulle teste toppfarten, handlet det blant annet om å felle inn sidespeilene og teipe igjen flest mulig karosseriåpninger, i håp om at det skulle hjelpe. Gutta avholdt også en lengre fotosession oppe på selve Broen. Fotograf Arild er og var av den nøye sorten. Her skulle alt stemme: Plassering av bilen, lys, bakgrunn. Sånt tar tid, og underveis valgte de begge å «glemme» at det er full stans forbudt på Broen.

Overvåkningskameraer er det derimot mange av. Vakten på dansk side var visstnok ikke veldig imponert (eller vennlig) da han stoppet reisefølget etter at fotograferingen omsider var over.

Jeg nøyer meg med et kjapt Iphonebilde gjennom frontruta (det blir særdeles dårlig) og så er vi Sverige. Her er det ingen kontroll, nå er det strake veien helt hjem!

Les også:   Denne broen tåler faktisk ikke saltvann

(Saken fortsetter under)

Sannsynligvis ett av de dårligste bildene du noen gang har sett av den. Men, ja: Det er Broen!

Noen har det verre

Nå begynner jeg sant og si også å kjenne at denne turen har vart en stund. Og det sniker seg inn en illojal tanke om at jeg gjerne skulle kjørt noe annet enn Peugeoten. Men sånn går det naturligvis ikke an å tenke! I stedet bestemmer jeg meg for å lage en liste over de andre bilene jeg ser ute på veien, som jeg ikke ville byttet Peugeoten med. Etter en halv time har jeg disse:

Kia Pride (virkelig triste greier)

Smart ForTwo (ikke akkurat noen motorveicruiser)

Dacia Logan, første generasjon (har aldri kjørt den, men den må vel være kjipere enn Peugeoten?)

Skoda Fabia (tvilstilfelle, men jeg velger å ta den med).

(Saken fortsetter under)

En av to bensinfyllinger underveis, dette er sør i Sverige.

Gått en lyspære

...og det var det! Nå går jeg over til å ha en liten quiz med meg selv. Hvor fort kan jeg kjenne igjen bilene jeg tar igjen, på baklysene? Her gjør jeg det kjempebra (jeg kan jo uansett skrive det, ingen får jo sjekket det nå). Her må jeg også få trekke fram Ford Edge. Ingen andre biler ligner den bakfra. Lysene går over hele hekken og er plassert høyt oppe. God nerdefakta!

Oppover i Sverige blir det mindre og mindre trafikk. Interessant nok går det faktisk en god del kjappere her enn på Autobahn. Veien er kjempegod, det er ingen som ligger og sperrer i venstrefeltet og jeg tillater meg å regne med at speedometeret har ganske høy feilmargin, dermed slukes milene oppover Västkusten.

Halmstad, Göteborg, Uddevalla, Strömstad – og så er det grense og kontroll. En gjeng politifolk står og småfryser. Jeg blir stoppet, får beskjed om at det har gått en lyspære på Peugeoten, og ønskes god tur videre.

Les også:  Feil på billysene kan koste deg dyrt

Det har skjedd mye

Nå er det ikke langt igjen. Klokka har passert midnatt. Det er knapt noen andre ute på veien og de siste milene går unna i godt tempo.

Så er jeg hjemme, svinger inn på gårdsplassen og stopper Peugeoten. Bak meg ligger drøyt 1.300 kilometer, 15 timer, inkludert ventetid på fergeleiet og selve ferga. To bensinstopp og to kjappe grensestopp. Nå kjenner jeg at det skal bli særdeles godt å hoppe i seng.

Før jeg sovner, ligger jeg og tenker litt på at det sannelig har skjedd mye med småbiler siden 206-en rullet ut av fabrikken. I sommer kjørte jeg Hyundai i10 som leiebil i tre uker. I utgangspunktet en både mindre og billigere bil enn Peugeoten. Men den var langt bedre å kjøre på motorvei, hadde høyere komfort og nymotens ting som cruisekontroll. Og ikke minst: Den hadde to skikkelige koppholdere!

Verden har gått videre. Men det er uansett moro å dra på langtur med bil, også en 11 år gammel Peugeot med 75 hestekrefter. Hadde jeg gjort det igjen? Så klart!

Hjemme! Og som du ser: I morgen skal det stables ved!

Les også:  Litt lenger? Dette er bilen hvis du skal kjøre jorden rundt

Saken er opprinnelig publisert på Broom.no

Motor
Populært