Det var bare ett problem: Bilen hadde ikke sikkerhetsbelter

Frank Williksen er veteranen i Broom-redaksjonen. Han har jobbet som biljournalist i over 50 år og har testet et stort antall biler i inn- og utland.

Noen biler husker han bedre enn andre. Nå deler Frank minnene med alle Brooms lesere. Denne gangen handler det om Lancia Beta 1978, en virkelig premiumbil i sin tid:

Slik så instrumentbordet ut, gjennom det relativt store rattet.

Invitasjonen var kjempespennende: «Vil du være med til Torino og kjøre hjem nye Lancia Beta», skrev importøren. Noe slikt var det ikke mulig å takke nei til, og sammen med gode kolleger satt jeg snart på et SAS-fly til den italienske bilbyen.

Adresseavisens Geir Bakke var med, husker jeg, Per Wangen fra Aftenposten likeså, og Bilbransjens Øyvind Holmvik, som jeg delte bil med på turen nordover; bedre reisefølge kunne knapt tenkes!

Les også: Gjemt siden 1970-tallet - nå går skattene på auksjon

Det lå an til 200!

Den nye utgaven av Lancia Beta var en rask bil for sin tid. Bilene vi hentet hadde en 1,8 liters rekkefirer med doble overliggende kamaksler og 119 hk ut på forhjulene. Oppgitt toppfart var 180 km/t, noe ikke så veldig mange «vanlige» biler på den tiden matchet. Akselerasjon fra 0 til 100 på 10,2 sekunder hørte også hjemme i eliteserien, for å si det slik.

Med tyske Autobahn med fri fart i sikte, var det en forventningsfull gjeng av bilskribenter som møtte opp på fabrikken – man øynet 200 på speedometernåla, og det var ikke akkurat hverdagskost på slutten av 1970-tallet!

(Saken fortsetter under)

Lancia høstet mye ros for designet på sin nye Beta.

Lett nervøs

Da vi hentet bilene, nevnte fabrikkens representant nærmest i en bisetning at man «ikke hadde rukket» å montere sikkerhetsbelter, så det fikk importøren ordne i Norge.

Ja vel. Det var bare det at måneden før fikk jeg med meg en større kjedekollisjon på Autobahn (som deltaker!), og kom hjem med en kondemnert ny Ford Granada 2,0 på samvittigheten. Og en nakke som 18 år senere skulle begynne å bli plaget av forkalkning.

Så fart opp mot 200 uten sikkerhetsbelte hørtes plutselig ikke så veldig attraktivt ut likevel. Kjedekollisjonen hadde dessuten lært meg veldig mye om hva gode sikkerhetsbelter kan bety, så jeg hadde sikkert noe høyere puls enn resten av reisefølget da vi «tok av» fra Torino med kurs nordover.

Les også: Bilene vi burde kjøpt da vi hadde sjansen

Norske fartsgrenser nærmet seg

Ja, det gikk fort. Og ja, det gikk bra også. Likevel: Opp mot 200 på Lancia-speedometeret i mørke natta, gjennom det ene tåkeflaket etter det andre, står ikke for meg som en aktuell ønskereprise! Men Øyvind var en glimrende sjåfør, og jeg regnet med – slik jeg også gjør i fly – at sjåføren sikkert ville hjem i ett stykke, han også.

Slappet av ordentlig gjorde jeg nok ikke før vi var inne på «sjarmøretappen» fra Hamburg til Kiel, og Jahre Line, som rederiet het den gangen. Med norske fartsgrenser innen rekkevidde.

Les også: Stadig flere biler får en nyhet under panseret

Noen tankfyllinger ble det

Stilig grillpynt!

Lancia Beta var en bil i den øvre delen av markedet, italiensk sjarmerende premium med temperament og kjøreegenskaper som sine fremste fortrinn. Beta var i tillegg meget velutstyrt og komfortabel, og var i sin tid en rommelig familiebil.

Salget ble det imidlertid lite fart på, og det var heller ikke nok at bilen hadde et design de fleste skrøt av.

Bilen var 4,52 m lang, 1,70 m bred og 1,40 m høy. Akselavstanden var 2,55 meter. Tom veide den 1.222 kilo, og bensintanken rommet 48 liter – så det ble noen tankfyllinger nordover mot Kiel!

Les også: Porsche Panamera Sport Turismo er verdens tøffeste stasjonsvogn

Litt sikkerhet - også

Girkassen var 5-trinns (!), og fullsynkronisert. Bremsene var skiver på alle fire hjul, noe Lancia var tidlig ute med. Systemet hadde i tillegg lastavhengig bremsekraftregulator for bakhjulsbremsene. Uavhengige oppheng på alle fire hjul var Lancia også i forkant med.

Med tanke på manglende sikkerhetsbelter, var det i alle fall en liten trøst at bilen hadde støtabsorberende front og hekk i begge ender av en ekstra stiv kupé.

Litt av en bil!

Lancia skrøt av sportslig motor for raske og sikre forbikjøringer – og slik opplevde vi definitivt bilen. Lange strekninger av turen gikk med full åpning på de to forgasserne, med speedometernåla parkert på toppfart. På skalaen var dette rundt 200 km/t, ifølge fabrikkens opplysninger skulle virkelig hastighet da være 180 km/t. Noe misvisning var det nok, og så er det alltid eksemplarforskjeller – to biler av eksakt samme modell kan godt ha noe forskjell i ytelse.

Instrumenteringen var av den attraktive sorten. I tillegg til stor turteller og speedometer, hadde Beta oljetrykkmåler, kjølevannstermometer og tankmåler i tillegg til varsellamper for blant annet slitte bremsebelegg og høy motortemperatur.

Jo, litt av en bil var det!

Les også: – Den kommer lekende lett opp i 120 km/t!

Først ute med 5-trinns manuell girkasse

Bilmerket Lancia ble grunnlagt av Vincenzo Lancia (1881 – 1937). Han kom fra jobb som testfører og bilbygger hos Fiat da han valgte å etablere seg med egen bilproduksjon i 1906. Lancia er dermed blant de eldste nålevende bilmerkene, og fabrikken har vært tidlig ute med flere viktige nyvinninger.

Ett eksempel er selvbærende karosseri i Lancia Lambda i 1922, verdens første manuelle 5-trinns girkasse i Lancia Ardea i 1948 – og den første V6-motoren i Lancia Aurelia i 1950.

På siste verset

Lancia huskes likevel best for sine fantastiske rally-prestasjoner gjennom et par tiår fra tidlig på 1970-tallet, med legendariske modeller som Stratos og Delta.

Noen økonomisk suksess ble aldri Lancia, snarere det motsatte. I 1969 ble selskapet overtatt av Fiat, og rendyrket som konsernets luksusmerke med relativt små salgstall sammenlignet med Fiat og Alfa Romeo.

Siden 2016 har Lancia kun hatt én bilmodell: Småbilen Ypsilon, og nå synger det tradisjonsrike bilmerket på siste verset.

Les også: Tidløs klassiker - nå skal den selges i Norge

Saken er opprinnelig publisert på Broom.no