20 år siden tidenes verste bil-ekteskap

Ekteskapet mellom Daimler-Benz og Chrysler kom som lyn fra klar himmel for 20 år siden. Kulturene lot seg da heller aldri forene, skulle det vise seg. Foto: Netcarshow.com/montasje.
Ekteskapet mellom Daimler-Benz og Chrysler kom som lyn fra klar himmel for 20 år siden. Kulturene lot seg da heller aldri forene, skulle det vise seg. Foto: Netcarshow.com/montasje.
Artikkelen fortsetter under annonsen

De mislyktes – men ga oss noen interessante biler.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

I disse dager er det 20 år siden nyheten om fusjonen mellom Daimler-Benz og Chrysler tok de fleste av oss på senga. Svært få hadde sett for seg at dette kunne være fornuftig, eller i det hele tatt mulig. Ikke uten grunn, skulle det vise seg i ettertid.

Men i mai 1998 hadde i hvertfall nok mennesker troen på prosjektet til at det ble gjennomført. Med en prislapp på 36 milliarder dollar ble det sagt å være den mest kostbare handelen i amerikansk bilindustri noen gang, og mange pekte allerede da på at det som ble presentert som en fusjon, i realiteten var et oppkjøp fra tysk side.

Virket fornuftig – på papiret...

Chrysler var fremdeles klart minst av de amerikanske «tre store», og ikke uten en og annen utfordring i horisonten. Daimler-Benz kunne objektivt sett ha nytte av et volummerke på midten, mellom enkle Smart og kostbare Mercedes. Slik sett virket det fornuftig nok. Men å smelte sammen amerikansk og tysk kultur var utfordringen.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Ingen hadde vel trodd at Opel skulle bli fransk, heller ...

Crossfire-designet var alt annet enn tysk. Likevel var bilen i bunn og grunn en Mercedes, og til og med bygget hos Karmann i Tyskland.
Crossfire-designet var alt annet enn tysk. Likevel var bilen i bunn og grunn en Mercedes, og til og med bygget hos Karmann i Tyskland.

Ganske nøyaktig ni år senere solgte Daimler igjen Chrysler-delen av konsernet. Noen kilder hevder at det skjedde for en brøkdel av det de hadde betalt for det, andre hevder endog at de nærmest måtte betale for å bli kvitt det. Det kan nok beregnes på mange måter, men sikkert er det i hvertfall at det var kjøpers marked.

Hadde det hele gått slik man trolig så for seg, ville vi ha fått en hel drøss biler med felles plattformer og delte tekniske løsninger som følge av fusjonen. Men klimaet internt i DaimlerChrysler skal hele tiden ha vært preget av at ingen likte hverandre: Amerikanerne var vant til å produsere mellomklassebiler som var «gode nok», og fnøs av tyskernes snobbethet og høye krav, og tyskerne vegret seg for å bruke noe av det som fantes i hyllene i USA. Dermed ble det tekniske utbyttet av fusjonen heller beskjedent.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Fremtidige klassikere?

Men noe kom ut av det, i form av biler med interessant oppbygning, og med kjølig nok mottagelse til at de i dag kan kategoriseres som «glemt», samtidig som de er «bedre enn sitt rykte». Samtlige med Chrysler-logo, da tyskerne ikke lot seg påvirke i særlig grad den andre veien.

Amerikanske biler hadde ingen høy status som vanlige familiebiler i Europa på sent 1990-tall, til tross for at nettopp Chrysler-konsernet hadde solgt relativt brukbart av sine Neon- og Stratus-modeller i noen år. De ble regnet som helt greie å kjøre, men finishen var ikke all verden, og de bar fremdeles preg av at bensin var såvidt billig i USA at man ikke hadde brydd seg om å gjøre dem så drivstofføkonomiske som de med fordel kunne ha vært for å konkurrere i Europa.

300C ble en stor hit i USA, der etterfølgeren fremdeles ser svært lik ut og selger i bra antall. Også i Europa oppnådde den en viss suksess, ikke minst takket være solid E-klasseteknikk i bunnen.
300C ble en stor hit i USA, der etterfølgeren fremdeles ser svært lik ut og selger i bra antall. Også i Europa oppnådde den en viss suksess, ikke minst takket være solid E-klasseteknikk i bunnen.

Men så kom 300C, noe så sjeldent som en amerikansk bli som ikke var hverken litt mindre eller litt større enn europeiske «fullsizere», men rimelig midt i A6- og 5-serieklassen størrelsesmessig. Ikke spesielt rart heller, ettersom den under skallet delte mange komponenter, om enn ikke hele plattformen, med Mercedes E-klasse.

Artikkelen fortsetter under annonsen

300C – barsking med "europeiske" mål

På amerikansk vis hadde den personlighet, denne gangen i form av en litt barsk mafioso-stil med stor grill, lav taklinje og generelt litt kantete utseende. Det var tøft nok, men heller ikke altfor outrert, til at også europeere og asiater hadde sansen. Dermed ble interessen stor, selv om det som før var snakk om lavere krav til finish og billigere materialer – først og fremst i form av et interiør med mye hardplast.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Mercedes sin 3-liters turbodiesel het "CRD" under panseret i 300C, og sikret en viss europeisk suksess.
Mercedes sin 3-liters turbodiesel het "CRD" under panseret i 300C, og sikret en viss europeisk suksess.

Reisen over Atlanterhavet fra fabrikkene i Canada gjorde som alltid bilene litt dyre på vår kant av verden, men likevel ble det solgt en del av dem. For nå var det ingen som stilte spørsmålstegn ved kjøreegenskaper og kvalitet: Både chassis, drivverk, ergonomi og mye annet var basert på Mercedes-komponenter, og spesielt i Europa var V6 turbodieselmotoren med stjernelogo på en nøkkel til suksessen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det skulle vise seg at det holdt i lengden, også. For i 2011, lenge etter at Mercedes hadde solgt seg ut, var det tid for andre generasjon, og selv om den råtøffe stasjonsvognen ble borte, levde mesteparten av bilen videre i foredlet, men fremdeles strukturelt ganske uendret versjon. Og den selger bra fremdeles, i USA som Dodge og Chrysler, og på andre markeder rebadget som Lancia Thema.

Selv i Norge har prisene holdt seg godt på de som i sin tid ble solgt her, i hvertfall de med dieselmotor.

Les også: En av de tøffeste stasjonsvognene – til Fiat tok livet av den ...

Nye retro-Challenger var amerikansk som bare det, og ikke mye influert av Mercedes. Men den hadde likevel mye teknikk fra både E- og S-klasse i hjuloppheng og elektroniske hjelpesystemer.
Nye retro-Challenger var amerikansk som bare det, og ikke mye influert av Mercedes. Men den hadde likevel mye teknikk fra både E- og S-klasse i hjuloppheng og elektroniske hjelpesystemer.

Amerikansk muskelbil med tysk taxi-teknikk

Arven fra Daimler-tiden var nok ikke nøkkelen til, men likefullt et viktig bidrag til det som skulle gi Chrysler sårt tiltrengt, positiv omtale i årene etter at tyskerne hadde forlatt skuta. For da retro-perlen Dodge Challenger mottok publikums ovasjoner som konseptbil i 2006, var produksjonsmodellen forholdsvis enkel å få til gjennom en tilsvarende, om enn ikke like omfattende bruk av Mercedes-komponenter som på 300 C.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Hjuloppheng, drivverk-komponenter, automatkasse og diverse elektronikk ble plukket fra tyske hyller, og dermed var en legende gjenfødt som en krysning av ungdommelig, amerikansk retro-sjarm og tradisjonstung, tysk kvalitetsteknikk. Det fikk liksom ikke blitt feil…

Les også: Challenger SRT Demon – råest, ifølge Guinness Rekordbok!

Det mest ektefødte barnet av fusjonen, var imidlertid Chrysler Crossfire. Den var en «ekte» og selvstendig Chrysler-modell, bygget på et ganske komplett Mercedes-chassis. En liten krabat som på mange måter hadde arvet like mye av både «mor» og «far» – og der onde tunger ville ha det til at navnet var inspirert av stemningen «i heimen».

Crossfire – bilen der alt smeltet sammen

Også på innsiden var Crossfire ganske åpenbart en Mercedes SLK.
Også på innsiden var Crossfire ganske åpenbart en Mercedes SLK.

Den lille toseteren skulle være stjernen i toppen av Chrysler-juletreet, og det ble dermed ikke spart på hverken utstyr eller annet da den kom i produksjon som 2004-modell. Da var første generasjon Mercedes SLK allerede i ferd med å bli erstattet, og Chrysler fikk overta en konstruksjon der alle eventuelle feil og svakheter forlengst var luket ut.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Under skallet lot man alt være så godt som urørt, inklusive motoren fra Mercedes SLK 320, og også innvendig var slektskapet til den tyske lille foldetak-cabrioleten helt åpenbart. Det som skilte var karosseriet, som på Chrysler Crossfire til å begynne med kun ble levert i coupé-utførelse. Dermed ble siste lille rest som måtte ha vært igjen av vridning og skrangel i den åpne Mercedesen borte, og Crossfire ble da også omtalt som en kjøreglad og påkostet liten bil, om enn med et litt spesielt hekk-design.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Andre generasjon SLK fikk mer særpreg – og ble fort billig

Året etter introduksjonen kom også den i åpen versjon, dog med adskillig enklere soft top-løsning. Og da ble også høydepunktet nådd for sammensmeltning av de to svært ulike organisasjonenes særtrekk:

Skal man se etter samleobjekter i kjølvannet av det korte ekteskapet, er nok Crossfire i SRT-utgave det sikreste valget. Bilen er teknisk en Mercedes SLK – og motoren en vaskekte AMG.
Skal man se etter samleobjekter i kjølvannet av det korte ekteskapet, er nok Crossfire i SRT-utgave det sikreste valget. Bilen er teknisk en Mercedes SLK – og motoren en vaskekte AMG.

SRT = AMG ...

Ikke helt uventet ønsket Chrysler seg en brutal toppmodell med «SRT»-betegnelse, og på pragmatisk tysk vis ble det løst ved rett og slett å ta utgangspunkt i en AMG-versjon av opphavet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Aldri hverken før eller senere har vel tysk tuning-perfeksjon på samme måte kommet i handelen forkledd som en jovial, amerikansk barsking, og de knapt 4.000 Crossfire SRT-6 som ble produsert vil trolig for alltid bli regnet som høydepunktet i et ekteskap som umulig kunne vare.

Les også: Viper – dette er gammeldags, amerikansk moro!

Perfekt gårdsbil
Mercedes-luksus på første klasse
Denne saken ble først publisert i Broom.no