Du finner knapt tøffere amerikanske stasjonsvogner enn fra det sene 1950-tall og litt inn på 1960-tallet. Populariteten til disse spesielle modellene med hardtopkarosseri er sterkt voksende, og Birger Melands nyrestaurerte 1960 Chrysler New Yorker Town & Country er et vakkert bevis på sjarmen med disse gedigne 9-seterne.

Inspirerende samarbeid

Ingen var mer italienskinspirert i amerikansk bilindustri utover 1950-tallet enn Virgil Exner. Chryslers profilerte designsjef hadde blikket rettet over Atlanteren for nye ideer. Det fant han først og fremst hos Carrozzeria Ghia i Torino, hvor luftfartsingeniøren og designeren Giovanni Savonuzzi kom opp med den ene designen mer moderne enn den forrige. Og Exner lot seg inspirere og handlet.

Sammen med den italienske karosserismia tok han frem en rekke «idea cars» som han kalte dem. Bilene ble banket ferdig i Italia og sendt over til de amerikanske bilshowene som trekkplastre.

På vei til sin definitive «Forward look» i siste halvdel av tiåret kom den ene vakre utgaven etter den andre av merkene i gruppen: Dodge, Plymouth, Chrysler og DeSoto. Konseptene var ofte fullstendig uten noen som helst kontakt med de vanlige bilene eller noen designretning man jobbet med i gruppen.

Les også: Bobil til 7,2 millioner eller campingvogn med terrasse?

(Saken fortsetter under)

Stasjonsvogner fra denne epoken har fått sin renessanse og er blitt meget populære samlerobjekter. Foto: Ivar Engerud

Forvarsel på 1960-tallet

Det er mulig konkurrentene Ford og GM undervurderte hva man holdt på med over hos Chrysler, for de ble tatt fullstendig på sengen av Chrysler-konsernets 1957-modeller.

To år tidligere hadde de introdusert Chrysler 300, verdens raskeste fireseters produksjonsbil. Den var det ypperste eksemplet på ytelse i luksusinnpakning. Bilen hadde ytelser som en fullblods sportsbil kombinert med luksusen fra de beste sedanene. De to første modellene var designet i tidstypisk, lekker 1950-tallsdesign, men for 1957 skrev man om regelboken for design.

«Suddenly it’s 1960» proklamerte man i annonseringen av Plymouth, og de andre merkene i konsernet fulgte opp med skarpere linjer enn det de øvrige designerne i Detroit hadde syslet med. Ford – og spesielt GM – var fortsatt i evolusjonsfasen mot det nye tiåret da Chrysler plutselig startet revolusjonen.

Les også: Nye Ford Mustang: 450 hk og 10 trinns kasse

Ekstremdesign

Listen var lagt – og den var lagt høyt. Hadde noen vært i tvil om hva Exner hadde ment med «Forward Look», var den tvilen fjerne etter introduksjonen av 1957-modellene. Her var linjene helt nye med en stor åpen grill i fronten, rake linjer og ikke minst skarpe halefinner som steg opp fra bakkant av dørene.

Halefinnene var fremdeles på plass i 1960, men etter det gikk det fort mot slutten for dem. Foto: Ivar Engerud

Med oppgradert motor på hele 6,4 liter som utviklet massive 375 hestekrefter og en ny Convertible-modell i tillegg til Coupeen, skapte Chrysler en umiddelbar klassiker i 300C-modellen og den redesignede New Yorker, som var linjen under.

Publikum stormet ikke akkurat ned dørene hos forhandlerne, men dette var Exners prestisjeprosjekt, og han hadde styrke til å fortsette videre. Prosjektet med redesign av hele produktrangen hadde etter sigende en prislapp på rundt 300 millioner dollar, men så var også fornyelsen total.

Les også: VW viser forsmak på kommende elbil

Nedgangstider

Der GMs modeller i 1958 var så kromtunge at de nærmest trengte alle hestene bare for å flytte støtfangere og listverk, hadde Chrysler en helt annet og renere linje. Aldri var forskjellen mer tydelig enn på de siste årgangene av 1950-tallet.

1958 var et forferdelig år for bilbransjen i USA, og 1959 skulle ikke bli stort bedre. Chrysler som merke hadde gått inn på 1950-tallet med en produksjon på nesten 180.000 biler og gikk ut av tiåret med en produksjon på et nivå rett under 70.000 biler.

Fallet var brutalt, og det er ikke rart mange begynte å tvile en smule på om Virgil Exner virkelig var rett mann til å styre Chrysler-design inn på 1960-tallet.

Stasjonsvogner til begjær

Da Chevrolet lanserte sin Nomad i 1955 så man at en stasjonsvogn kunne bli riktig lekker, og to år senere fulgte GM opp med de meget spesielle Oldsmobile Fiesta og Buick Caballero – stasjonsvogner i hardtop-utførelse uten B-stolpe.

Den nye karosseritypen oste mer av luksus enn rent transportmiddel og varebil, og det var en nyhet Chrysler ikke skulle rekke å kopiere før i 1960.

Det året fikk Chrysler selvbærende karosserier over hele linjen. New Yorker-modellen fikk et tilskudd i karosseriutvalget med denne nydelige stasjonsvognen med helt åpen side når vinduene var nede. De selvbærende karosseriene var en forutsetning for å kunne bygge en slik bil med nok stivhet til å unngå at den vred seg for mye.

Les også: Verdens største bilprodusent går all in - satser milliarder på elbiler

Gedigen design

Knapt noe er et mer tidstypisk bilde av USA inn på 1960-tallet enn storfamilien på langtur i en stor stasjonsvogn, og den kunne knapt reise i noe vakrere og fremtidsoptimistisk enn en slik Chrysler New Yorker Town & Country.

Tre av de ni setene er bakovervendt med inngang bak. Foto: Ivar Engerud

Lang, bred og lav er sjelden feil i bildesign, og selv om den har normal høyde er lengden og bredden så stor at den visuelt virker lav. De store halefinnene som er vinklet ut fra karosseriet bidrar også, sammen med en gedigen grill og doble frontlys helt ute på hver side.

Hele ni seter var tilgjengelig for store og små – eller at noe av den gedigne plassen ble brukt til bagasje. I en slik bil var det plass nok! Akselavstanden er på 126 tommer, og bilen har mildt sagt sjenerøse overheng både foran og bak.

Space age

Mens eksteriøret er preget av rene linjer og store flater, er førermiljøet overdådig med det tredimensjonale «AstraDome»-instrumentet i senter over rattstammen. Du må nesten se det i mørket for å forstå hvor spektakulært det kan være. Eller for å sitere brosjyren fra den gang:

«An exciting array of instruments housed in a three-dimensional setting – bathed in a restful, glare-free glow by revolutionary Panelescent lighting»

Det etterlater ingen tvil om hvem som var sjefen i bilen, med knapper som i et fly og gjennomsiktig ratt – helt space age.

New Yorker-modellen ble utstyrt med en 6,8-liters V8 som utviklet 350 hestekrefter, trestegs TorqueFlite automatkasse, hydrauliske, servoassisterte trommelbremser og servostyring.

New Yorker ble solgt i 671 eksemplarer av 9-setersutgaver og 624 av 6-seteren. Neppe nok til å forsvare kostnadene med fremtagningen av modellen.

Men hvem har sagt at lave produksjonstall er noen ulempe nesten 60 år senere?

Nå er det tvert i mot noe av det som fascinerer og gjør en bil sjelden. Paradokset er at det er de minste kommersielle suksessene som skaper de mest attraktive samlerbilene. I hvert fall når de representerer tekniske og designmessige fremskritt og markeringer som denne vakre utgaven.

Les også:

De har vært borte i 11 år – nå er det klart for comeback

Denne bilen skal komme samtidig med snøen

Kanskje din neste elbil kommer fra Kina?

Lover at ny SUV skal bli «sjokkerende billig»

Nå kommer modellene som kan snu bilmarkedet på hodet

Neste år kommer elbil-race, og du kan kjøpe deg inn

Saken er opprinnelig publisert i Finansavisen