Meny

Denne klassikeren har litt av en historie

Nå sitter det en dame i passasjersetet, men det var en helt annen kaliber på passasjeren i 1955.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Noen bileiere tar den lenger ut enn andre...

Dyre og fantastiske biler kan ofte få «fargerike» eiere. Eiere som ikke bryr seg om å følge A4-regler, og som er så rike at det ikke spiller noen rolle for dem hva andre måtte mene deres vaner og gjøremål.

På årets utgave av den eksklusive bilutstillingen Villa D’Este sto det en nydelig 1955 Mercedes-Benz 300 SL i en skinnende sølvgrå farge, interiøret var utført i turkis, en farge som også går igjen på hjulkapslene.

Normalt sett er en slik SL sølvfarget, turkis som interiørfarge var ikke normalt.

Men de fleste som kjøpte en ny Mercedes 300 SL var vel ikke det man kaller «normale folk». For de som skrev under på kjøpspapirene var stort sett en broket forsamling av rike og berømte mennesker, fra filmstjerner til racerførere, til kongelige.

Blant de som kjøpte bilen ny finner vi Argentinas statsoverhode Juan Peron, den amerikanske racerføreren og seilentusiasten Briggs Cunningham, dirigenten Herbert von Karajan, den åndelige lederen for sjiasekten ismaili Aga Khan, 50-tallets beste racerfører Juan-Manuel Fangio, industridynastiet Krupp sin sjef Alfried Krupp, Kongen av Jordan, skuespilleren Tony Curtis, skuespilleren Kurt Ahrens, playboyen Gunter Sachs (mest berømt noen år senere da han giftet seg med Brigitte Bardot), sjahen av Iran, den sveitsiske baronen Heinrich von Thyssen (datteren Margit stod bak en grusom krigsforbrytelse) og mange, mange flere kjente og berømte navn.

En nydelig interiørfarge, og i bedre stand enn da den var ny.

Ikke så berømt

En som ikke var så berømt var Dr. Kurt Schneider, som hadde klart å skape sin formue i løpet av noen få år under det som gjerne blir omtalt som det «tyske økonomiske mirakelet», da Vest-Tyskland klarte å reise seg etter ruinene fra andre verdenskrig i løpet av forbløffende kort tid.

Schneider var en flink forretningsmann, og hans industrielle evner gjorde at han ble en velholden mann. Man skulle kanskje tro at en framgangsrik forretningsmann i femtitallets Vest-Tyskland, ville være opptatt av å holde en lav profil, men Scheider gjorde det motsatte.

Disse norske bileierne er minst fornøyde

Han var flamboyant og fargerik, eksentrisk og utagerende, og elsket all den oppmerksomhet han kunne få. En sikker måte å oppnå dette på var å kjøre rundt i verdens råeste sportsbil i 1955: Mercedes-Benz 300 SL. Bilen blir av enkelte omtalt som tidenes første superbil (en debatt hvor alt er relativt), og skapte en sensasjon da den ble vist på New York-utstillingen i 1954. Med et high-tech rør-ramme-chassis av aluminium utviklet av Rudolf Uhlenhaut, fikk den en vekt på under 1.100 kg, som gjorde at den levde opp til navnet SL: Sport Leicht.

Det finnes klassikere og så finnes det Klassikere. Denne bilen er definitivt en av dem.

Ikonisk fra dag en

På grunn av rør-rammen, ble det umulig å ha vanlige dører på bilen. Men dette ble et lykketreff, da de store måkevingedørene gjorde bilen ikonisk fra dag en. For å komme inn i bilen måtte man stige over en særdeles bred dørkarm, slik at damer med skjørt måtte passe særdeles godt på hvordan de kom seg ut av bilen. Karosseriet var stort sett av stål, mens panser, dører og bagasjeromslokk var laget i aluminium (det ble også laget 29 ekstremt dyre eksemplarer med hele karosseriet laget i aluminium).

Det blir ikke så mye tøffere enn dette på fire hjul

At bilen var lett var en stor fordel, for rekkesekser 3-liters motoren (med direkte bensininnsprøytning) var ikke så brutal med sine 218 hester. Men avhengig av utveksling kunne bilen visstnok nå alt fra 225 til 260 km/t, og det gjorde den til verdens raskeste bil for gatebruk i 1955. 1400 eksemplarer ble laget fram til 1957, da roadster-utgaven (kanskje enda vakrere) overtok fram til 1963 (1858 roadstere ble bygget).

Ville garantert vært kloremerker

De fleste 300 SL ble levert i fargen sølv, men kunden har alltid rett, så også i tilfellet med Kurt Schneider. Han ville ha en sølvgrå finish med silkeaktig glans, og fikk selvsagt det. Innvendig ville han ha alt trukket opp i turkis, og den fargen fikk også hjulkapslene. Som om ikke det vakte nok oppsikt på tyske landeveier i 1955, sørget industriherren for maksimal oppmerksomhet gjennom å ha med seg en lys levende gepard i passasjersetet på sine kjøreturer. Smakløst dyreplageri ville man kalt det i dag, og fenomenet opptrer dessverre fortsatt i enkelte land.

I dag er bilen til Kurt Scheider i hendene på sin tredje eier, og han har fått bilen restaurert til en helt makeløs finish, som antagelig er enda mer strøken enn da den ble levert ny fra fabrikk. Fra denne journalistens synspunkt hadde det vært morsommere hvis litt av original-patinaen var beholdt. F.eks store kloremerker i setene fra geparden, for kloremerker ville det garantert vært nok av. Dette fordi geparden er det eneste kattedyret som ikke kan trekke inn klørne sine.

Designet var en sensasjon da den kom, nå er dette en av verdens mest ettertraktede veteranbiler.

Dette beviset bør du ha i hanskerommet

Denne saken ble først publisert i Broom.no

Motor
Populært