Wolsely Princess - bilen som var en ren oppvisning i udugelighet

Princess var modellen som skulle få britisk bilindustri på hjulene igjen. Det gikk ikke helt slik ...
Princess var modellen som skulle få britisk bilindustri på hjulene igjen. Det gikk ikke helt slik ...
Artikkelen fortsetter under annonsen

Kåret til en av verdens verste biler – men det er ikke helt rettferdig ...

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Britene har mange og stolte tradisjoner. Bilproduksjon var lenge en av dem. Men utover på 60- og 70-tallet skjedde det noe.

Det kan være at arrogansen og troen på egen fortreffelighet var i overkant stor, eller at de sovnet litt i timen. Litt forvirret og omtåket, våknet de opp og fant ut at de var både fragått og forbikjørt. Med sine konservative, enkle og ikke en gang veldig solide måter å gjøre ting på.

Både franskmenn, svensker, tyskere og ikke minst japanere kom på banen med nye spennende modeller og de lyktes godt.

Topputgaven Wolsely Princess 2200 HSE var med bare ett år. Dette var den aller siste modellen fra ærverdige Wolsely også.
Topputgaven Wolsely Princess 2200 HSE var med bare ett år. Dette var den aller siste modellen fra ærverdige Wolsely også.

Siste sjanse

Noe måtte gjøres og det fort, tenkte engelskmennene. Men som så ofte før – hastverk er lastverk. Slik ble det dessverre her også.

Synd. For bilen som skulle redde engelsk bilindustri hadde absolutt potensiale, den. Naturlig nok. For nå både måtte og skulle det satses. Det var ikke rom for å gjøre noen feil. Omdømmet til britisk bilindustri var jo allerede litt skralt.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

For å holde orden på prosessen ble et nytt selskap dannet. British Leyland, som ble kontrollert av staten (og finansiert av skattebetalerne ...)

Bilen fikk lekkert og litt sporty design. Den bød på god plass og mye utstyr. Den hadde - i alle fall i utgangspunktet - framtidsrettede og moderne løsninger og den hadde gode kjøreegenskaper. Det ble lagt veldig mye prestisje i dette prosjektet. Det så i det hele tatt veldig bra ut. I alle fall en stund...

Men den siste sjansen engelskmennene hadde til å redde sin stolte biltradisjon ble regelrett skuslet bort. Omtrent på samme måte som når det norske herrelandslaget i fotball skal spille en VM-kvallik, som mer eller mindre er i boks.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det endte med en oppvisning i ren udugelighet som jeg nesten tror savner sidestykke i bilhistorien.

Tabbene formelig stod i kø.

Artikkelen fortsetter under annonsen

83-åringen stablet sportsbilene oppå hverandre

Småfrekt og kileformet karosseri.
Småfrekt og kileformet karosseri.

Tabbe 1: Uheldig premiere.

Når biler vises for første gang, er det ofte spennende spionbilder, eller flotte foto med solnedgang og elegante omgivelser. Slik var det ikke her.

Det første britene fikk se av bilen som skulle redde de stolte bilbygger-tradisjonen, var i et nyhetsinnslag på TV. Det handlet overhodet IKKE om bilen, men om en av de mange streikene ved fabrikken hvor den ble bygget. Ikke heldig i det hele tatt, med tanke på kvalitet, omdømme og troverdighet...

Tabbe 2: Hva slags bil er det egentlig?

Den nye bilen ble vist for pressen 13. februar 1975. Men hva slags bil er det egentlig? Austin? Morris? Wolseley? Princess eller en British Leyland? Svaret på dette er: Tja ... noe slikt ja. Faktisk litt av alt.

Det litt ulne og intetsigende modellnavnet var i alle fall "18-22-series". Ikke lett å bli klok på det heller... Det er vel ikke akkurat slik man bygger en sterk, tydelig og solid merkevare.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette var verdens raskeste sedan

Tabbe 3: Ikke kombi-løsning.

Noe av det mest moderne midt på 70-tallet var kombi-coupeer. Altså biler med stor lasteluke bak, uten at de var stasjonsvogner. På tegnebrettet hadde også denne bilen en slik bakluke. Men dette ble endret i siste liten.

Den nyheten skulle spares til den kommende Rover SD1. Dette ble bestemt fra øverste hold. Ikke et smart valg da vi vet hva konkurrentene som VW Passat og Simca 1307/8 og de fleste andre kom med på samme tid.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Markedet for stasjonsvogner var også sterkt voksende. Designeren Harris Mann ville gjerne lage det, men ble nedstemt.

Slik havnet dette ikonet på norske skilter

Kombi-fasong, men noen kombi-bakluke fikk den ikke. Den skulle spares til Rover SD1
Kombi-fasong, men noen kombi-bakluke fikk den ikke. Den skulle spares til Rover SD1

Tabbe 5: Ble for ivrige

Den nye bilen som ofte - for enkelhetens skyld - ble kalt Leyland Princess (og som egenlig er helt feil, Ref. tabbe nr. 2), fikk mye oppmerksomhet i media og folk likte det de så. Mange var nysgjerrige på nykommeren og responsen var overveldende etter at bilder av bilen og prototyper ble vist.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Man ville smi mens jernet var varmt. Biler ble pøst ut i så stort antall man bare klarte. Dette gikk utover kvaliteten. Bilen var rett og slett ikke ferdig utviklet før den fant veien ut til folket.

Bilen ble snart kjent som upålitelig. Feil med forgassere, dårlig passform i karosseriet med vannlekkasjer (det regner jo litt i England...) som følge, feil med den hydrauliske fjæringen og dårlig sammenskrudd interiør og et elektrisk anlegg som i stor grad levde sitt eget liv, var noen av feilene som gjorde at bilen altfor fort fikk et dårlig rykte.

Tabbe 6: Streik, streik og streik

Etter hvert presset økonomi og fabrikkarbeidere som var mer interessert i å drikke øl og å streike enn i å bygge bil, er dyrt. Det gjorde i sin tur at man brukte altfor lang tid på å rydde opp i feilene etter den for tidlige lanseringen.

Streikevilje var det også hos enkelte av underleverandørene. For eksempel var det en lang streik på fabrikken som produserte SU-forgasserne som det var feil med. De fikk man rett og slett ikke gjort noe med, uten nye deler som måtte utvikles og lages. Deler man altså ikke klarte å få tak i.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Mon tro om ikke de mange streikene i England på den tiden faktisk bidro til å gjøre det verre for dem som streiket - enn om de hadde vært på jobben og bygget biler, skikkelig.

Kundene var – og forble – misfornøyde.

Det hele endte med at mange arbeidere mistet jobben innen bilproduksjonen på grunn av konkurser og ble fattigere enn noen gang, samtidig som de sosiale kostnadene i England steg voldsomt. En ørliten flik av japansk fabrikk-kultur hadde garantert gjort seg...

Gammel luksusbil til hverdagsbruk – er det smart?

Komfortabel, romslig og velutstyrt var noen gode stikkord.
Komfortabel, romslig og velutstyrt var noen gode stikkord.

Moderne og gammeldags.

Men tilbake til bilen. Den hadde som nevnt stort potensial. Den hadde tverrstilt motor og forhjulstrekk. Dette ga, sammen med en avansert hydraulisk "Hydragas-fjæring" og presis styring, både gode og ikke minst komfortable kjøreegenskaper.

Motoren i 1800 var riktig nok alt annet enn ny, med aner tilbake helt til 1947, men bød på godt dreiemoment. Effekten på 86 hk var grei nok etter datidens standard.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ville man ha noe sprekere, fikk man Princess med en 2,2 liters rekkesekser også. En langt mer avansert motor med overliggende kamaksel og en ytelse på 110 hk. Den også tverrstilt.

Det fantes også noen få forsøks-biler med dieselmotor. Men disse kom aldri i salg. Tanken var å kapre taxi-markdet med den romslige og komfortable bilen. Men slik ble det ikke.

I 1978 fikk bilen en facelift. Den viktigste endringen var at den gamle 1800-motoren ble byttet ut. Den ble erstattet med to motorer. en 1700 tilpasset britisk firmabilbeskatning og en 2-liter som var ment å konkurrere med den enormt populære Ford Cortina (Taunus her hjemme).

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bristol Cars: Reddet fra konkurs - i siste liten

Brun metallic lakk og svart vinyltak var typisk 70-talls. Det er også frisyrer og klær på dette bildet.
Brun metallic lakk og svart vinyltak var typisk 70-talls. Det er også frisyrer og klær på dette bildet.

Satte kroken på døra og gikk hjem

Men løpet var egentlig kjørt, selv om en og annen bil jo ble solgt. Produksjonen av Princess ble lagt ned i 1981. Men modellen levde på sett og vis videre i Austin Ambassador. I prinsippet en Princess med annen front og tidsriktig plast-styling. Penger til å utvikle noe nytt fantes ikke. Etter bare tre år - i 1984 ga man like godt opp hele greia, satte kroken på døra og gikk hjem.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Utover på 80-tallet var disse bilene så godt som verdiløse. Svært mange forsvant og i dag er en Princess et sjeldent syn.

Men som så ofte før: Når nesten alle er borte, øker plutselig populariteten igjen. Den er nå i ferd med å bli en kultbil. Skulle du snuble over et eksemplar på din vei, så er dette definitivt verdt å ta vare på.

Dette er et stykke svært interessant bilhistorie. En historie om et forsøk som mislyktes helt, men også om en litt annerledes bil som faktisk har mange gode iboende kvaliteter.

Vi kan ikke akkurat gratulere med suksessen. Vi kan heve våre glass og si gratulerer med 40 år siden premieren, selv om det gikk til H......

Sjarmerende engelsk familie-cabriolet til 30 000 kroner

I dag er dette en uvanlig bil som er vel verdt å ta vare på.
I dag er dette en uvanlig bil som er vel verdt å ta vare på.