Meny

Toyota MR2:

Her står drømmebilen – 19 år senere

Her står den - min første bil og drømmebilen min på midten av 90-tallet. Fortsatt i live - og lagret i en garasje i over 10 år. (FOTO: PRIVAT)

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Og den er i godt selskap.

De fleste av oss glemmer ikke den aller første bilen vi kjøpte. Og i alle fall ikke alle vi som er godt over snittet interessert i bil.

For min egen del, ble det en lang uke med venting og søvnløse netter, før jeg endelig kunne plukke opp det som var drømmebilen: En tofarget første generasjons Toyota MR2.

For en bil! Jeg bare elsket den lille mini-Ferrarien fra første stund. Joda, jeg vet at det er drøyt å sammenligne den med italiensk superbil, men dette VAR virkelig en bil som i sin tid ble omtalt som en Ferrari for de som ikke hadde en fullt så bugnende bankkonto som en kunne ønske seg.

Vegard har hatt 29 biler på 18 år

Solgt – av ett bilde

Dagen da den jeg var i Lillestrøm og skulle hente den, møtte jeg og pappa opp over en time før forhandleren åpnet. Jeg sto på tærne og kikket inn gjennom vinduet på døra – og der, langt der inne, så jeg det som skulle bli min første bil.

Dette var altså midt på 90-tallet, før vi hadde annonser på Internett med 400 bilder eller video – eller for den del en lang og utfyllende tekst om utstyr og bilens stand.

Bilen var annonsert med ett enkelt bilde, og teksten var så kort at du nesten var ferdig med å lese den før du hadde begynt. Forkortelsene var mange, for det var mye som skulle få plass på noen få setninger. R/K betydde radio og kassettspiller, S/V var sommer og vinterdekk og ellers var det ikke så mye å fordype seg i.

Men jeg hadde tatt en telefon, som den kjøpeklare 18-åringen jeg var, kunne nok selgeren sagt at bilen nettopp hadde vært hentet opp fra bunnen av en innsjø, var så full av rust at den kunne falle fra hverandre rundt neste sving og at det luktet råtten fisk av interiøret.

Jeg hadde bestemt meg. Den bilen SKULLE jeg ha!

Test av 80-tallsklassiker: – Den vekker like mye oppmerksomhet som en Ferrari

Det var tider, da vi kunne kjøre bilen rett ut på Refvik-stranden utenfor Måløy (Norges flotteste strand, ferdig snakka!) og nyte medbragt mat og drikke, mens kasettspilleren(!) dundret løs ...

Det var tider, da vi kunne kjøre bilen rett ut på Refvik-stranden utenfor Måløy (Norges flotteste strand, ferdig snakka!) og nyte medbragt mat og drikke, mens kasettspilleren(!) dundret løs.

Et hemmelig søskenbarn-våpen

Og selv om jeg var heller uerfaren i å kjøpe bil, hadde jeg med pappa. Han var ingen måte en ekspert på bil, men en mester i å snakke med folk. Han kunne uttale seg med både selvtillit og pondus om saker han overhodet ikke hadde kunnskap om – og det kunne komme godt med.

Dessuten hadde jeg et hemmelig våpen – i form av søskenbarnet mitt. Stig.

Skikkelig bygutt som visste råd – OG hadde peiling på bil. Han hadde faktisk en sort Peugeot 309 GTI må vite. Steike, den bilen har tøff!

Så jeg hadde med andre ord alliert meg med folk som kunne hjelpe en stakkar når den første bilen skulle handles.

Testturen jeg aldri glemmer

Forhandleren var hyggelig nok han. Vi kikket på bilen, og den så slett ikke verst ut.

Litt småtteri her og der, men stort sett hel og pen. Også er det jo Toyota. Det tekniske var overhodet ikke et tema. Jeg hadde lest et sted at MR2 måtte du lure bak låven å skyte, hvis du hadde tenkt å stoppe den. Så driftssikker var den.

Men vi dro i vei på en testtur, som seg hør og bør.

Snakk om gokart! Den spant av gårde i en vill fart, og nærmest lo høyt da den ble tatt med rundt noen skarpe svinger.

Denne er så fin at Arild nesten ikke tør å bruke den

Spikeren i kista

Om jeg ikke var blendet fra før, så var prøvekjøringen den virkelige spikeren i "hold hodet kaldt"-kista. Skulle noen ha tatt fra meg nøklene fra denne bilen, måtte de ha gått gjennom lik. Mitt lik.

Det sier seg selv at enhver form for pruting var utelukket for min del.

Heldigvis var Stig og pappa på plass, og fikk dealet på mine vegne, mens jeg sto bak og trippet etter å komme med av gårde.

Denne skulle jeg ta med hjem og vise til gutta!

Dette var bilen drømmedama mi skulle hatt 

Dødsfelle på vinterføre

Egentlig er det et under at mine foreldre tillot meg å kjøpe en slik bil som førstebil. Ikke akkurat sikker, ikke akkurat billig å forsikre og ikke akkurat det mest praktiske en kan eie.

På vinterføre var den nærmest en dødsfelle. Midtstilt motor på en kort og lett bil med bakhjulstrekk. Du snurret fire ganger rundt din egen akse før du rakk å si "hva var egenandelen på forsikringen igjen?"

Husk at dette var før EPS, airbag og annet fancy sikkerhetsutstyr. Så igjen, jeg var imponert over hvor lite motbør jeg tross alt fikk.

Det er så lenge siden jeg fikk denne bilen at jeg jobbet i en avis som fortsatt hadde mørkerom. Dermed fremkalte jeg selv bilder av den i sort hvitt. Tiden flyr ...

Det er så lenge siden jeg fikk denne bilen at jeg jobbet i en avis som fortsatt hadde mørkerom. Dermed fremkalte jeg selv bilder av den i sort hvitt. Tiden flyr.

Lett modifisering

Men mamma og pappa hadde nok skjønt at jeg ikke var til å rikke. Og de håpet nok at jeg ville kjøre med "vet". Og stort sett gjorde jeg også det. Det gikk galt en gang likevel. Men mer om det siden.

Da kontrakten var signert, og bilen var min (les banken sin) – var det rett bort til nærmeste stereoanlegg-sjappe.

Den kom høyt anbefalt av Stig, og dermed var ikke det noe å lure på. Der fikk jeg satt inn nye høyttalere til stereoanlegget – og vips, så var jeg klar for å reise hjem.

Supra – en lekker sportscoupé som mange har glemt

Min egen stolthet

Den første turen i sin første bil er det mange som husker. Jeg kjørte hele veien fra Lillestrøm til Kaupanger med stjerner i øynene. For en bil!

Jeg kunne ikke vente med å vise den fram til kompisene mine.

Gisle, også han en sann bilentusiast, hadde en lekker, sort Ford Sierra XR4i. Mens Arve, en annen bilkompis, hadde vist meg hva BMW kunne by på – i form av et smykke av en 1981 323i.

De bilene glemmer jeg aldri.

Jeg mener til dags dato at de var Norges peneste av sitt slag. Begge to! De var helt nydelige. Men nå hadde jeg min egen stolthet. Min egen lille, grønne og gullfargede veps. Og jeg digget den hemningsløst!

Ingen feilskjær – fra bilen

Eierskapet ble en problemfri og hyggelig affære. I alle fall gjorde ikke bilen et eneste feilskjær mens jeg hadde den. Dessverre gjorde jeg det.

Det var en flott sommerdag, på vei hjem fra jobb. Jeg var bosatt på Sandane i Gloppen, der jeg gjorde mitt beste som lokalavisjournalist. Takluka var åpen, sola steiket, det var snart helg – og humøret var på topp.

Musikken, det var for øvrig AC/DC for anledningen, ljomet fra de fortsatt nye høyttalerne. Og jammen skulle det vise seg at jeg var på en slags sannhet i hitten "Highway to hell" ...

Foran meg kjørte en mann med hatt, i en blå Volvo 240 sedan. Og da han bremset ned like utenfor ærverdige og vakre Gloppen Hotell, var jeg uoppmerksom.

Jeg oppdaget for sent at han hadde stoppet. Da jeg endelig skjønte hva som var i ferd med å skje, kastet jeg meg på bremsen, men det var til lite nytte.

MR2en ploget seg vei inn under Volvoen. Og løftet den opp før den slapp den ned igjen. Det var heldigvis såpass lav fart at det aldri var fare for personskader. Men min elskede MR2 derimot.

Tøff coupé til 50.000 kroner – hva med en kul Fiat?

Volvo uten en skramme

Den svenske "tanksen" var naturligvis fullstendig uberørt av episoden. Jeg tror du kan slippe en Volvo 240 ut av en Hercules i 20.000 fots høyde uten fallskjerm – landingen vil fortsatt ikke krumme så mye som en antenne på den bilen.

Fronten på bilen min derimot, var fullstendig deformert. Vippelyktene lyste rett opp. Litt morsomt å tenke på og snakke om i ettertid – særdeles lite morsomt da det skjedde.

Men i kjent Toyota-stil var den ikke i nærheten av å gi seg. Den kjørte like fint etterpå!

Det måtte likevel omfattende reparasjoner til for at utseendet skulle gjenskapes. Det skjedde hos Toyota-forhandleren på Kaupanger, Ani-Bil het det den gang. I dag heter det Toyota Sogn.

Uansett navn, der var det folk som visste å ta vare på en haltende godbil. Den ble fikset opp etter alle kunstens regler, og var et smykke da den var ferdig.

Lokket ut i fristelse

Lenge trodde jeg aldri at jeg kunne skille meg fra denne enestående bilen. Hva skulle kunne overgå den, liksom?

Men det er ikke så lett, når det stadig kom nye fristelser i stadig nye nummer av Autobørsen og Motorbørsen – og etter hvert også mer og mer annonser på nettsidene deres.

En dag snublet jeg over en annonse for en sølvfarget 1992-modell Ford Escort RS2000. Dermed var jeg solgt – igjen.

Og dette skulle bli starten på alt for hyppige bilbytter de neste knappe 20 årene.

ZL1 Convertible – dette er tidenes råeste Camaro uten tak

Den lever fortsatt!

Men i år er første generasjon MR2 blitt veteranbil. Og da hoppet min første bil tilbake i bevisstheten.

Et lite søk på registreringsnummeret viste at bilen siste var EU-godkjent i 2003 – og at den siste sto registrert på en eier på Vestlandet.

Jeg fryktet det verste, men sendte en rask SMS for å sjekke hvordan det sto til med min gamle bil. Og den ble besvart.

"Hei! Beklager seint svar. Bilen har eg endå. Står for tida utan skilt, og har stått lagret i garasje dei siste 10 åra. Var startet opp i sommar, og køyrt litegranne. Nå stor den i samlinga mi. Kan sende bilete på e-post visst det er av interesse".

Om det er!?!? Klart det. Jeg er kjempespent på hvordan bilen min ser ut.

– Litt spesielt

Etter hvert får jeg vite at bilen er noenlunde fri for rust, men at bremsene nok må gås over og at frontruta er sprukket. Utover det skal den være ganske bra.

– Morsom bil å kjøre, og litt spesielt med en sportsbil som har lampe som lyser ved uøkonomisk kjøring, sier Rune Haugsbø.

Ja, Toyota klarte heller ikke med MR2en å gi heeelt slipp på fornuften.

Toyota MR2 er virkelig mye moro for småpenger!

I godt selskap

For øvrig står bilen nå i godt selskap – og er slett ikke ensom i alle fall. Rundt seg han den nemlig følgende brokete forsamling:

47' Willys Jeep, 64' Rambler American, 68' Toyota Crown 2d HT, 73' Toyota Crown sedan, 86' Mazda RX-7, 77' Mazda 121, 83' Range Rover, 64' Opel Olympia, 75' Rover 2200, 86' Toyota Camry, 75' Ford Pinto, 71' VW Boble, 77' Volvo F609, 75' Toyota Dyna, 2 stk. 95' Chrysler Grand Voyager, seint 60-tal/tidleg 70-tal Chrysler påhengsmotor og 58' Tempo Swing.

I tillegg er det plass til noen traktorer og firehjulinger.

Mer MR2

Men MR2-en gjorde såpass inntrykk at jeg faktisk endte opp med å kjøpe to til – riktignok av andre generasjon, men likevel.

Og selv om de to andre også var utrolig morsomme biler, har jeg aldri helt klart å gjenskape magien som oppsto med den første ...

Og det siste bilkjøpet mitt ble en amcar – og en elbil – på en gang!

Motor
Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus