Meny

Opel Manta: Drømmebilen som bare var «helt feil»

Begrepene "drømmebil" og "akkurat slik den skal være" trenger ikke bety nøyaktig det de høres ut til å bety. Det lærte Broom-Tore da han skulle selge denne nyoppussede Mantaen for noen år siden. Alt som var "helt riktig" ble "helt galt" - men så gikk det bra likevel. (Foto: Helene Rødseth)

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Noen bilkjøpere har litt for mange tanker i hodet på én gang.

For noen år siden kjøpte en liten gjeng av oss en så godt som rustfri gammel Opel Manta for å gi bort som 40-årspresang til en kamerat.

I løpet av seks meget aktive sommeruker fikk vi pusset opp bilen utvendig, byttet ut det røde originalinteriøret, dynket den med sjeldne styling-deler fra 1980-tallet og bygget en rimelig strøken, hvit Manta med GSI-styling og Opel Motorsport-striper.

Prosjektet ble gjennomført under totalt hemmelighetskremmeri, og involverte hele bekjentskapskretsen vår – i tillegg til Opel-klubben og deleforhandlere over store deler av Norge og Sverige, før bilen ble overrakt til en temmelig overrasket kamerat.

Måtte redde den fra salt-døden

Da kameraten et par år senere skulle selge bilen, fikk vi litt vondt av å tenke på hva som kunne skje med den. Alle vet hva som skjer med en gammel, hvit Opel som utsettes for salt. Dermed kjøpte vi den tilbake igjen, for å ha som et lite ”felleseie”.

Av og til er man heldig. Da vi jaktet på gammel Manta for å gi bort som 40-årspresang var det viktig å slippe minst mulig jobb og påkost - og vi var så heldige å finne en original S-modell, som ikke hadde skrudde sidelister, men en tape-stripe som denne SR-versjonen. Like enkelt skulle det ikke gå å finne rett kjøper da vi noen år senere skulle selge samme bil.

Av og til er man heldig. Da vi jaktet på gammel Manta for å gi bort som 40-årspresang var det viktig å slippe minst mulig jobb og påkost - og vi var så heldige å finne en original S-modell, som ikke hadde skrudde sidelister, men en tape-stripe som denne SR-versjonen. Like enkelt skulle det ikke gå å finne rett kjøper da vi noen år senere skulle selge samme bil. Foto: GM

Videofilmen om prosjektet, samt omtale i klubb-kretser, hadde gjort bilen til en liten ”kjendis” i Opel-Norge. På de få turene vi rakk å kjøre med den viste det seg fort at mange vi traff på visste mer om bilen enn vi faktisk gjorde selv – og var enda mer entusiastiske. Selv hadde vi strengt tatt mange nok hobbybiler fra før, ergo fant vi snart ut at vi burde la noen andre overta Mantaen – hvis vi fant noen som var ”verdige”...

Les også: Toyota Celica - bilen som tok over som "coupé nr. 1"

Sær bil, sær kjøpergruppe

Jo mer spesiell bil du skal selge, jo mer spesielle kjøpere treffer du på. Det har jeg lært etter noen år med denne hobbyen. Mantaen hadde sin originale 1900-motor i behold, men hadde for øvrig fått en ganske høy og mørk personlighet. Det hadde også mange av de som ringte – et par av dem forsøkte sågar å prute fra 45.000 til 25.000 kroner i løpet av én setning.

Spoilere, fangere og sideskjørt fra Manta GT/E var ikke så veldig enkelt å finne til hyggelig pris da vi skulle bygge 80-tallets drømme-Manta i 2004. Ikke Engelmann-speil, doble runde frontlykter og originalt Recaro-interiør, heller. Men vi klarte det. Har du noe slikt, så ta godt vare på det...

Spoilere, fangere og sideskjørt fra Manta GT/E var ikke så veldig enkelt å finne til hyggelig pris da vi skulle bygge 80-tallets drømme-Manta i 2004. Ikke Engelmann-speil, doble runde frontlykter og originalt Recaro-interiør, heller. Men vi klarte det. Har du noe slikt, så ta godt vare på det. Foto: Privat

Vi visste bilen var dyr, men hadde vært heldige og fått tak i mange ”umulige” deler da vi pusset den opp. Dessuten ville vi selge til en virkelig entusiast.

Førstemann "kjøpte" den usett, men sutret voldsomt over prisen selv om han sa han skulle ha den. Kvelden før han skulle komme og hente den fikk vi vite at det hadde vært innbrudd i garasjen der bilen sto. Stereoanlegget og de spesielle runde frontlyktene var borte, og kanskje noe mer. Da vi ringte og fortalte at bilen ikke var som avtalt lengre, og kansellerte handelen, sutret han over det, også.

Langt bedre følte jeg at det gikk, da det ringte en dame som faktisk gråt en skvett da hun snakket om bilen, da vi et par uker senere hadde fått gått over den og erstattet noen av tingene som var blitt stjålet.

En kjøper med en gammel drøm

Hun hadde drømt om akkurat en slik Manta helt siden 1986, fortalte hun. Plakater på veggen og bilder i fotoalbum hadde det blitt gjennom hele 1980-tallet, men altså aldri noen bil. Nå var de nesten aldri å se, og bilen vår var akkurat slik hun ville ha den – nyoppusset, blank og fin, og med riktig interiør og alle de riktige detaljene. Bare å sette seg inn og realisere drømmen.

Etter å ha kjøpt tilbake bilen innså vi etter en stund at vi nok allerede hadde altfor mange hobbybiler hver, noe som gjorde at Mantaen ikke ble brukt og i praksis kun sto tom for strøm hver gang vi vurderte å ta en tur. Dermed var det bare å finne en ny, passe entusiastisk eier.

Etter å ha kjøpt tilbake bilen innså vi etter en stund at vi nok allerede hadde altfor mange hobbybiler hver, noe som gjorde at Mantaen ikke ble brukt og i praksis kun sto tom for strøm hver gang vi vurderte å ta en tur. Dermed var det bare å finne en ny, passe entusiastisk eier. Foto: Tore Robert Klerud

Problemet, og grunnen til tårene som falt, viste seg å være at hun ikke hadde råd der og da. Og enda flere tårer ble det da jeg tilbød henne å betale 5.000 i håndpenger for å låse handelen, og betale resten ved henting senere – bilen sto uansett ikke i veien, og dette hørtes ut som riktig kjøper.

Les også: Vi ønsker å se en ny Capri - kanskje en Manta også?

Vi holdt kontakten et par uker mens hun planla å komme for å prøvekjøre, skrive kontrakt og betale håndpenger. Hun så stadig på de seks fargebildene i annonsen på nettet, hun så DVD-filmen om byggingen av bilen om og om igjen, og gledet seg til endelig å bli Manta-eier.

Den store dagen

Endelig kom dagen. Fire timer hadde hun og samboeren kjørt ens ærend for dette. Det var høytid i luften, og lite ble sagt.

Første gang bilen var "solgt", oppdaget vi i tolvte time at det hadde vært innbrudd i garasjen. De svindyre, doble runde hovedlyktene var blant det som var borte, dermed var det bare å finne frem de gamle originale igjen før bilen ble annonsert på nytt.

Første gang bilen var "solgt", oppdaget vi i tolvte time at det hadde vært innbrudd i garasjen. De svindyre, doble runde hovedlyktene var blant det som var borte, dermed var det bare å finne frem de gamle originale igjen før bilen ble annonsert på nytt. Foto: Tore Robert Klerud

Hun så, startet, luktet, kjente, banket, siktet og var fornøyd. Noen småting, ja, men så var det også en nyoppusset og lite brukt bil der man må regne med at litt justering må til etter hvert som tiden går. Intet alvorlig. Før alt plutselig tok en uventet vending:

– Den var hvit originalt også, denne bilen da, spurte hun.

– Ja, vi var så heldige at vi ikke bare fant en bil som kun hadde gått 70.000 kilometer siden den var ny. Det var også en S-utgave uten klips-hull til sidelistene, og den hadde den rette fargen, slik at det ikke ble noen forskjell i karosseriåpningene selv om vi pusset den ned og lakkerte utsiden på nytt. Det var vi veldig glade for, for vi hadde ikke hatt tid til å lakkere den på innsiden og under dersom vi hadde funnet en bil i annen farge, sa jeg.

– Men disse stripene da, de er vel bare tapet på, sa hun, og pekte på stripene i ”Opel Motorsport”-farger, som vi hadde brukt ganske mye penger på å få i riktige farger og god kvalitet.

– Ja, det er profesjonelt klistret folie, slik som reklamebyråene bruker. Men den sitter godt fast, så det er ikke noe problem, sa jeg.

– Jeg HATER hvite biler...

– Nei, men det går vel an å dra den av, da, spurte hun - med noe som hørtes ut som håp i stemmen.

Hjernecellene mine begynte å se på hverandre, og lure på informasjonen de nettopp fikk fra ørene.

Det isolert sett mest kostbare og mest "unødvendige" i den seks uker lange oppussingen av bilen sommeren 2004 var å skjære bort den gamle grillen, og erstatte den med en mer moderne som ble sveiset inn. Alt for å få looken av en Manta slik de skulle se ut på sent 1980-tall. Dette bildet viser bilen slik den er i dag, og hjulene og den nederste frontleppa har kommet til i senere tid.

Det isolert sett mest kostbare og mest "unødvendige" i den seks uker lange oppussingen av bilen sommeren 2004 var å skjære bort den gamle grillen, og erstatte den med en mer moderne som ble sveiset inn. Alt for å få looken av en Manta slik de skulle se ut på sent 1980-tall. Dette bildet viser bilen slik den er i dag, og hjulene og den nederste frontleppa har kommet til i senere tid. Foto: Privat

– Hvorfor skulle du ønske å dra dem av, det er jo slik bilen er bygget, for å fremstå i de korrekte Opel Motorsport-fargene. Det var faktisk ganske dyrt både å ta fargeprøver og få folie i korrekte farger, og å få profesjonelle reklamebyrå-folk til å legge dem på, sa jeg.

– Ja, men de må jo av i forbindelse med lakkeringen, sa damen.

Ny uro i toppetasjen. Hjernecellene gjentok for hverandre hva de hadde hørt, og ingen skjønte noe. Ørene fikk beskjed om å ta seg sammen, mens kjeften fikk beskjed om å be damen gjenta hva hun sa.

Les også: Lexus LFA - Rune kjøpte bil til 4,3 millioner usett!

– Lakkering? Hele poenget med denne bilen er jo at den er ferdig lakkert, forsøkte jeg forsiktig.

– Jo, men jeg HATER hvite biler. Kan ikke ha det, sa hun.

Fra drømmebil til prosjekt

Ingen hjelp å få fra hjernecellene. De lå og vred seg i krampelatter. Jeg måtte ta meg sammen for ikke å smile selv.

– Hva skal du ha for en farge på den da?

– Det vet jeg ikke, men alt annet enn hvit, sa damen, som gjennom flere uker hadde sendt flere jublende mailer om hvor mye hun gledet seg over at hun endelig hadde funnet AKKURAT en sånn Manta som hun hadde ønsket seg siden 1986.

De klassiske fargene til Opel Motorsport, hvitt med striper i gult, antrasitt og sort, er tilbake igjen denne sesongen både på raceriggede Adamer og Astraer (bildet).

De klassiske fargene til Opel Motorsport, hvitt med striper i gult, antrasitt og sort, er tilbake igjen denne sesongen både på raceriggede Adamer og Astraer (bildet). Foto: GM

Hun tittet litt videre, men mumlet noe om det helt åpenbare: At denne bilen til slutt ville bli veldig dyr for henne, når det som gjorde den kostbar i utgangspunktet var nettopp det hun absolutt måtte forandre på.

Ikke riktig kjøper - uansett

Jeg forsto at løpet var kjørt – og hadde egentlig ingen lyst til å selge bilen til henne, heller. ”Bursdags-Mantaen” var blitt til i rekordfart, takket være en utrolig rekke av gledelige sammentreff og mye dugnad, og den fortjente å bli forsiktig videreforedlet av en skikkelig entusiast heller enn å bli et altfor godt utgangspunkt for en etter hvert ganske uklart formulert drøm.

Vi takket hverandre for interessen og ønsket vel hjem – og jeg ønsket lykke til med å finne en drømme-Manta som var mer i tråd med selve drømmen.

Minst én erfaring rikere. Men om det var mulig å trekke noe lærdom av den, var høyst usikkert.

Plutselig løste alt seg

Annonseperioden gikk mot slutten, og jeg trodde bilen skulle bli stående i garasjen over vinteren. Men bare to dager etter ringte det en kar som nettopp hadde solgt en annen hobbybil, en tysk mellomklassecoupé med voldsom bakspoiler og en motor som det sto ”Cosworth” på. Han syntes Mantaen var dyr, men innså at gromme 80-tallsbiter nok ikke var så enkle å finne lenger. To dager etterpå sto han på tunet, var hyggelig nok til å gi opp prute-forsøket etter bare et par minutter, og dro så av gårde med Mantaen – klar for nye eventyr.

Slik ser bilen ut i dag, hos sin nåværende eier på Toten. Han har fått den nærmere bakken, byttet ut motoren til noe med litt mer futt i, og byttet ut de originale Opel-felgene og Recaro-interiøret med noe mer moderne.

Slik ser bilen ut i dag, hos sin nåværende eier på Toten. Han har fått den nærmere bakken, byttet ut motoren til noe med litt mer futt i, og byttet ut de originale Opel-felgene og Recaro-interiøret med noe mer moderne. Foto: Privat

Et par år senere tok neste eier kontakt med meg på Facebook, etter å ha googlet navnet mitt fra filmen. Å høre at bilen fremdeles var like fin, og hadde blitt enda litt finere på enkelte områder, var faktisk nesten litt rørende. I sommer skal den til og med ha vært avbildet i et stort engelsk Opel-magasin, og alt tyder på at den er kommet i helt riktige hender hos en Opel-entusiast på Toten.

Omsider. Så får det heller være at veien dit var noe spesiell.

Motor
Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus