– Det er blitt mer akseptert å unne seg en solid båt

un ligger fortøyd ved Aker Brygge og venter på at vårsolen skal titte frem. Blikkene er mange og lange. Men for de fleste er hun uoppnåelig. Og kanskje litt stor. 49 tonn med vann måtte flytte seg da hun ble sjøsatt fra verftet i fjor. Til gjengjeld rommer hun mye. Tre kabiner og tre bad. Under dekk sitter 2.400 arbeidsvillige hestekrefter og over dem et kjøkken som har alt fra vinskap til isbitmaskin. Prisen er også solid. 29 millioner kroner. Like mye som en lang strandlinje i Blindleia. Eller en bybanevogn i Bergen. Eller 60 lærerlønninger i en norsk forstad. Men så får du også en ekte italiener. En Ferretti 670.

– Vi tror det er blitt flere nordmenn som kan kjøpe båter av en slik størrelse i dag, sier Miriam Lefdal til Finansavisen.

Hytte på sjøen

Hun kom susende over fjellet fra Stryn i fjor og inntok Oslos båtbransje. Nå åpner hun døren til salgskontoret på Tjuvholmen. Dreamline Yachts, står det på ringeklokken. Det er her drømmer skal realiseres. Kontoret forhandler merker som Ferretti, Riva og Pershing. Møtebordet er selvsagt utført i mahogni, og ser ut som dekket på en Riva. Herfra har Lefdal båtbransjens tøffeste salgsjobb. 24-åringen skal overbevise toppadvokater og eiendomsmilliardærer om at de bør bruke avsindinge summer på en hytte på sjøen.

– Du må behandle alle likt, du må ta i mot alle på en god måte. For du vet aldri hvem som har penger. Det er faktisk umulig å vite.

SKIPPER'N: Miriam Lefdal kan mer enn å holde visninger. Hun er skipper og har det internasjonale sertifikatet D5LA. Det betyr at hun kan føre båter opptil 24 meter, med inntil 12 gjester. Foto: Andreas Klemsdal

I tillegg til å styre Oslokontoret til båtforhandleren er Lefdal også daglig leder av aksjeselskapet Riva Italia som driver charterutleie, både av skipet Riva Italia på 135 fot, men også båtene som ligger under Dreamline Yachts.

Les også: Offensiv båtsatsing i Bergen

– Du trenger ikke kalle meg kvinnelig kaptein. Kaptein holder

Båtfeberen har hun arvet av faren. Det var han, John Olav Lefdal, som i 1999 fikk agenturet på Ferretti etter å ha trålet markedet på jakt etter den perfekte fritidsbåten. Siden har familien solgt rundt 50 båter. Far har fortsatt en hånd på roret, innrømmer datteren, men han har base i Nordfjordeid og i mange år forsøkt å selge italiensk luksus derfra. Men det er jo i Oslo at kundene er. Og nå blir det ekspansjon.

– Vi har fått rettighetene til Sverige og Danmark, i tillegg til Norge. Nå er vi på jakt etter gode samarbeidspartnere, vi får mer å gjøre. Dreamline Yachts ekspanderer og det blir utrolig spennende, sier Lefdal.

Kvinner i båtbransjen er like sjeldne som spekkhoggere i Oslofjorden. Men ta en titt over baugen og du vil se at flere er på vei. Lefdal har kurs som fritidsskipper, med det internasjonale sertifikatet D5LA. Hun kan føre båter opptil 24 meter, med inntil 12 gjester.

– Det er ikke mange av oss i bransjen, men jeg håper vi kan få med flere. Jeg har fått mye oppmerksomhet for den rollen jeg har tatt, selv om jeg har jobbet under ett år. Vi har mye å jobbe med. Du trenger for eksempel ikke kalle meg kvinnelig kaptein. Kaptein holder.

– Kan ta to år å selge en båt

En og annen verdensstjerne har latt seg imponere. En av båtene de disponerer, en Riva Rivarama 44, lå i hele fjor utenfor luksushotellet The Thief, klar til å frakte viktige gjester ut på fjorden. Da kan Lefdal ha rollen som både skipper og servitør.

Nå hopper båtbransjen ut i en ny sesong. Metallet er blankpolert og de røde løperne rullet ut. Folk kommer langveisfra for å se på båter som de kanskje har råd til neste år. «Sjøen for alle» ved Norges Varemesse på Lillestrøm åpnet på onsdag. Med årene har det også dukket opp flere arrangementer samme uke. Det er båtmesser også i Vindfangerbukta i Drøbak og i Leangbukta i Asker.

En Ferretti 670 er litt for stor til å bli løftet på en tilhenger og dyttet gjennom Vålerengatunnelen, så den må man til Aker Brygge for å se. Unge Lefdal vil være høyt og lavt. På Lillestrøm vil hun vise frem to Riva-båter, samtidig som det skjer ting på Aker Brygge.

– Du selger ikke båter som våre på en uke, eller i løpet av en båtmesse. Det kan ta et år. Eller to. Det handler om relasjoner.

Les også: Gode tider i båtbransjen

– Finanskrisen var krevende for alle

Den norske båtbransjen kommer fra tøffe tider. Etter jubelår på midten av 2000-tallet fikk bransjen finanskrisen rett i baugen. Mange aktører gikk under.

– Finanskrisen var krevende for alle. Det var tøft for Ferretti Group og det var tøft for oss som forhandler. Ja, det var en prøvelse for hele båtbransjen. Min far jobbet steinhardt for å holde det gående.

Dreamline Yachts kan selge fra en til fem båter i året. Båtene koster fra 3 millioner og opptil nesten hva som helst.

Nå er det ny optimisme på vei inn fjorden. Fjorårets varme sommer gjorde underverker. Forhandlerne melder om et rekordstort forhåndssalg. Bransjeforbundet Norboat har sendt ut pressemelding der de hevder at båtinteressen nå er på samme nivå som før finanskrisen.

For flåten må fornyes.

– Vi har troen på en opptur nå. Det ble solgt veldig lite båter på begynnelsen av dette tiåret. Det gjør at de som i dag vil skaffe seg en båt må velge mellom enten å kjøpe nytt, eller å kjøpe noe som er relativt gammelt. Vi tror mange da velger nytt.

– Mer akseptert å unne seg en solid båt

Egentlig har hun vært båtselger så lenge hun kan huske. Feriene langs kysten bar ofte preg av å være salgsturneer, da det ikke var så mange kunder å finne i Nordfjord. Barna vasket og ryddet, mens foreldrene tok i mot kunder og skrev avtaler. Noen av kundene ble omgangsvenner av familien.

– Jeg hadde en streng pappa som lærte oss at vi måtte jobbe og tjene egne penger. Selv var han en duracellkanin, som alltid har jobbet eller hatt et prosjekt på gang, gjerne 17 timer i døgnet. I dag kan pappa og jeg gjerne ha en diskusjon eller uenighet, men vi skværer alltid opp. Han synes det er gøy at jeg har valgt båtbransjen.

Å flyte inn Strynebukta i et stykke italiensk håndverk til 10 eller 20 millioner kroner er noe familien Lefdal er blitt vant til. Også her har selvsagt blikkene vært mange og lange. Litt jantelov har det vært på det lille hjemstedet, men ikke mer enn at det har vært til å leve med.

– Jeg føler at det er blitt mer akseptert å unne seg en solid båt. Den som kjøper en stor fritidsbåt setter pengene i aktivitet. Du er med å skape arbeidsplasser og aktivitet rundt båten du eier. Og ikke minst bidrar du med en solid sum med moms til staten. Millioner. Det hadde du ikke gjort om pengene sto i banken. Å realisere drømmer er bra for samfunnet.

Fjordfolk

Om hun vekker oppsikt i Stryn, så vekket hun også oppsikt i Kristiansand. Sammen med to venninner la hun til kai med nettopp en Riva Rivarama 44 under festivalen Palmesus i fjor sommer.

– Ble det nachspiel på båten?

– Nei, er du gal, det tør jeg ikke.

Dagen etterpå ble det stiv kuling. Og de skulle kjøre videre i retning Nordfjordeid, noe som innebærer å runde Lista.

– Det er solide båter, så det er ikke noe problem. Men det er klart du holder deg litt ekstra fast i fire meter høye bølger. Og det ble et par sjøsyke gjester om bord.

Når hun tar steget over på bryggen er hun som 24-åringer flest. Trener litt, fester litt og utforsker Oslo. Målet er å komme seg inn på boligmarkedet. Og det er ikke lett. Frem til jul bodde hun i en av båtene som familien disponerer. Miriam er yngst i søskenflokken, med en søster i Oslo og en bror som har startet restaurant og kaffebar i Stryn. Hele oppveksten var hun aktiv, med motocross, fotball, håndball og hest på timeplanen. Om sommeren var det selvsagt båt og vannscooter. I dag nøyer hun seg med en topptur. Forrige helg var hun på Glitteregga, en frisk tur opp mot 1.297 meter. Toppen ligger i hjemtraktene, mellom Nordfjord og Hornindalsvatnet.

Familien har alltid vært knyttet til fjorden. Bestefaren etablerte en av distriktets første cruisehavner, i Olden, som ligger litt lenger inn i fjorden fra Stryn. Senere har familien brygget seg opp penger på salg og distribusjon av Ringnes-produkter i Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal over mange år. Det heleide selskapet Nor Drikk distribuerer 25 millioner liter drikkevarer hvert år. For 2017 var resultatet 6,5 millioner kroner. Virksomheten som bestefaren i sin tid startet opp lever også videre og familien er skipsagent for nesten 100 cruiseanløp årlig.

– Vi kan ikke sentralisere alt

Men det er fritidsbåter som får familien til å samles og smile. Gjennom nesten 20 år har faren John Olav representert Ferretti i Norge.

– Det begynte med at han skulle kjøpe seg en båt, ler Miriam.

Dialekten og hjertet er fortsatt i Stryn. Unge Lefdal er nesten litt brydd over å ha forlatt bygda til fordel for Oslo. For alle kan ikke flytte til hovedstaden.

– Jeg er veldig opptatt av at vi har folk som tør å satse selv om de bor på mindre steder. Vi kan ikke sentralisere alt. Nå ser vi at turistnæringen skyter fart og da er vi veldig avhengig av at vi har driftige folk ute i landet som tør å satse på nye næringer. Nå har jeg jo selv flyttet til Oslo, men kanskje flytter jeg tilbake en dag.

Studietiden brukte hun på Vestlandet hvor hun studerte økonomi ved Høyskolen i Bergen. Da tiden var kommet for bacheloroppgave var det naturlig å skrive om båt.

– Jeg skrev om hvordan gode relasjoner kan bidra til vekst. Relasjoner til kundene, til leverandører og samarbeidspartnere.

Selv om hun kanskje en og annen gang er blitt referert til som «kvinnelig kaptein» så har hun til gode å oppleve motstand fra den mannsdominerte bransjen.

– Jeg har ikke opplevd å bli sett ned på. Men jeg er også veldig bevisst på at jeg har mye å lære av de som har vært lenge i bransjen. Jeg har tenkt til å fortsette i denne jobben og om en del år kan jeg kanskje bli en av flere kvinnelige veteraner.

Vi har forlatt kaffekoppen ved Rivabordet og forflyttet oss til sofaen om bord i Ferrettien. Yachtselgeren fra Stryn raser gjennom den lange listen med ekstrautstyr, mens hun viser oss rundt i fartøyet. Drømmen er virkelig, men den koster litt. Visningen er over. Vi går i land. Glidelåsen på kalesjen går ned.

Og vi glemte å spørre om driftskostnadene.

Artikkelen ble først publisert i Finansavisen, 16.03.