Alchemist: Denne restauranten har 10.000 på venteliste

EN OPPLEVELSE: På Alchemist blir man servert rett etter rett under en kuppel som fungerer som et planetarium, hvor lyd og bilder er med på å skape et nytt univers - en mystisk fantasiverden der tid og rom forsvinner.
EN OPPLEVELSE: På Alchemist blir man servert rett etter rett under en kuppel som fungerer som et planetarium, hvor lyd og bilder er med på å skape et nytt univers - en mystisk fantasiverden der tid og rom forsvinner. Foto: Eivind Yggeseth / Finansavisen

En smakskavalkade av 50 retter har gjort denne to-stjernes restauranten til en snakkis blant verdens gourmander. Kjøkkensjefen på Alchemist er usikker på om det egentlig er en restaurant.

Denne artikkelen ble først publisert i Finansavisen Premium.

KØBENHAVN, DANMARK: – Hva faen er dette her? Hva er det som skjuler seg bak denne døren? Hvorfor står dere her?

En full ung mann valser rundt utenfor et industrilokale ved Refshaleøen ved København sentrum. Han har forvillet seg bort til et kjærestepar som forsøker å ta et bilde av seg selv utenfor en enorm bronsedør. De venter på å bli geleidet inn til Alchemist, den mye omtalte restauranten som i skrivende stund har over ti tusen på venteliste. Finstasen er på. Den fulle mannen går forbi paret og drar i døren. En gang til.

– Hva er bak denne døren?

Han spør berettiget. Den overdimensjonerte døren med gotiske ornamenter hinter om noe hemmelighetsfullt og obskurt. Kanskje er det døren inn til et parallelt univers à la Drømmen om Narnia? Eller en sexklubb som i Eyes Wide Shut? Kan det være en hemmelig organisasjon for innflytelsesrike mennesker med forkjærlighet for okkulte ritualer og ridderordninger?

Allerede ved inngangspartiet til Alchemist får vi et frampek på hva som skal prege resten av kvelden. Fulle unge menn, mystikk, gåter i et drømmeaktig univers er en stor bestanddel.

FORSTADSKOKK: Rasmus Munk vokste opp i en typisk forstad i Jylland. – Jeg er arbeiderklasse. Faren min er arbeidsløs, «skråstrek lastebilsjåfør», og moren min er førtidspensjonist. De jeg vokste opp med ble enten rockere eller rånere. Foto: Foto: Eivind Yggeseth / Finansavisen
FORSTADSKOKK: Rasmus Munk vokste opp i en typisk forstad i Jylland. – Jeg er arbeiderklasse. Faren min er arbeidsløs, «skråstrek lastebilsjåfør», og moren min er førtidspensjonist. De jeg vokste opp med ble enten rockere eller rånere. Foto: Foto: Eivind Yggeseth / Finansavisen

Porten åpnes.

Den unge mannen gjør et forsøk på å finne ut av hva som skjuler seg bak døren, men blir sendt videre nedover industriområdet på Refshalvøen. Den lille øya utenfor København sentrum var en gang et stolt skipsverft for Danmarks sjøfartsindustri, men har nå blitt til en gourmetdestinasjon. På vei inn mot sentrum kan han sjangle forbi kjente stjernerestauranter som Noma, Amass eller naturvin-restauranten La Banchina. Det siste tilskuddet på øya representerer muligens et skifte – noe helt nytt som matverden aldri har sett før.

Rasmus Munk (30)

Kokk, gründer og medeier av Alchemist. Grunnlegger av manifestet «Holistic Cuisine».

Vokste opp i Randers, Jutland. Ble kjøkkensjef på den kjente gourmet restauranten TreeTop i Vejle som 22-åring.

Er inspirert av molekylærgastronomi og den spanske kokken Ferran Adrià som drev restauranten El Bulli på starten av 2000-tallet. Rettene til Munk er hakket mer ekstreme og har ofte en ferniss av politisk aktivisme.

Kjent for retter som: Levende mark servert fra en liten skål med jord. Torsk (Hake) servert fra en gullfiskbolle. Et kyllinglår servert fra et oppdrettsbur eller lammehjerte servert med en blodpose og et donorkort.

Overtalte 1.500 gjester til å donere blod ved bruk av gastronomisk aktivisme.

Startet egentlig konseptet Alchemist fra et bittelite lokale i Østerbro i 2015. Etter kort tid kom kjendisinvestor og gourmande Lars Seier Christensen (som også eier Geranium) på banen. Han stilte en sum til rådighet for å bygge Alchemist 2.0.

Gigantprosjektet til Munk har blitt en verdenssensasjon som har blitt drysset med priser. Etter bare noen måneders drift på Refshaløen mottok han to Michelin-stjerner.

Godt kjent

Alchemist er verdens mest omtalte restaurant. Et konsept og en plattform der mat, musikk, vitenskap, teater, teknologi og kunst møtes. Selv kaller de opplevelsen for «Holistic Cuisine» og har skrevet et manifest med samme tittel. Rettene omtales som «inntrykk» og er en del av en større helhetlig opplevelse.

Ved hjelp lyd- og kunstinstallasjoner, skuespillere og musikere blir gjestene veiledet gjennom et fem-timers narrativ fordelt på fem akter som inkluderer 50 kompliserte retter. Flere sammenligner restaurantopplevelsen med en form for teater. Andre kaller det for ekstrem-gastronomi.

Konseptet ble først startet av gründer og kokk, Rasmus Munk (30), i 2015. Fra et bittelite lokale i Østerbro fikk et fåtalls gjester smake på den forunderlige verden av Munk sine kreasjoner i det stille. Levende mark servert fra en liten skål med jord. Torsk (hake) servert fra en gullfiskbolle med levende inventar (gullfisk). Et kyllinglår servert fra et oppdrettsbur eller lammehjerne servert med en blodpose og et donorkort.

PÅ DEN ANDRE SIDEN: Bak de store vinduene jobber det et team som utelukkende eksperimenterer med matretter på dagtid. Sammen med kjemikere, sentrifugeringsmaskiner og profesjonelt labutstyr bruker kokkene flere måneder, noen gange rår, på å eksperimentere seg frem til nye smaker. Foto: Eivind Yggeseth / Finansavisen
PÅ DEN ANDRE SIDEN: Bak de store vinduene jobber det et team som utelukkende eksperimenterer med matretter på dagtid. Sammen med kjemikere, sentrifugeringsmaskiner og profesjonelt labutstyr bruker kokkene flere måneder, noen gange rår, på å eksperimentere seg frem til nye smaker. Foto: Eivind Yggeseth / Finansavisen

Alchemist 2.0

Alchemist er restaurant i København som tilbyr en ny form for matopplevelse, der mat, musikk, vitenskap, teater, teknologi, molekylær gastronomi og kunst møtes. Selv kaller de opplevelsen for «Holistic Cuisine» og har skrevet et manifest ved samme tittel.

Restauranten har blitt en verdenssensasjon. Mye på grunn retter som vekker oppsikt med politiske meldinger: torskekjake med spiselig plastikk, glassmanet og kylling servert i bur. Men også på grunn av en helhetlig underholdene opplevelse som ikke ligner noe annet.

Rettene omtales som «inntrykk» og er en del av en større helhetlig opplevelse. Ideen bak konseptet er å tilfredsstille flere sanseinntrykk enn bare mat. Ved hjelp et «soundtrack», kunstinstallasjoner, skuespillere og musikere blir gjestene veiledet gjennom et fem-timers narrativ fordelt på fem akter.

Det serveres 50 forskjellige retter gjennom kvelden. Gjestene flyttes rundt til forskjellige avdelinger og rom i det 2.200 kvm store industrilokalet på Refshaleøen.

Flere har sammenlignet restaurantopplevelsen med et teater, eller en forestilling der mat møter kunst. Konseptet bryter med den nordiske bølgen som har preget Danmarks restauranter de siste ti årene.

Selv om rettene kan sies å tilhøre en molekylær gastronomisk tradisjon, er flere av råvarene i klassisk «high end dining» segmentet med trøfler, kaviar, foie gras og kongekrabbe på menyen.

Vinsortimentet er laget som et alter over to etasjer og inneholder 10.000 flasker fra topp produsenter i øvre prissjiktet. Ofte sjeldne årganger man ikke finner noe annet sted i verden.

Kjendisinvestoren Lars Seier Christensen, som også eier tre-stjerners restauranten Geranium har investert over 140 millioner norske kroner i prosjektet og er hovedaksjonær.

Restauranten er et gigantprosjekt uten sidestykke. Sammen med kjemikere, sentrifugeringsmaskiner og profesjonelt labutstyr, bruker kokkene flere måneder, noen ganger år, på å eksperimentere seg frem til nye smaker.

Da restauranten åpnet i august, 2019 ble de fullbooket og hadde over tusen mennesker på venteliste etter 4 minutter. Gründer og kjøkkensjef Rasmus Munk har blitt hyllet av kritikere i hele verden og neddrysset med priser for konseptet.

Etter et halvt år i drift fikk de 2 Michelin-stjerner umiddelbart. Altså, rett før verden stengte ned.

Restauranten har hatt lange ventelister siden åpning. I skrivende stund er det 10.000 mennesker på venteliste.

Den holistiske matopplevelsen koster omtrent 6.000 norske kroner, inkludert en vinpakke.

Adresse: Refshalevej 173C, 1432 København.

Nett : https://alchemist.dk/

Etter kort tid kom kjendisinvestor og gourmanden Lars Seier Christensen (som også eier Geranium) på banen. Han stilte en hemmelig sum til rådighet for å bygge Alchemist 2.0. Rasmus Munk fikk frie tøyler. Et industrilokale på 2.200 kvadratmeter skulle totalrenoveres og omgjøres til et slags opplevelsessenter over tre etasjer. Opplevelsen skulle etterhvert trenge kjemikere, dramaturger, skuespillere fra det kongelige teater og utøvere fra København Filharmoniske Orkester.

Prosjektet han egentlig startet på i 2015 er blitt dratt ut av proporsjoner. Gildet har kostet mer enn 140 millioner norske kroner. Da dørene åpnet i august 2019, ble alle bordene solgt ut i løpet av 4 minutter og restauranten har i skrivende stund mer enn 10.000 mennesker på venteliste. Etter noen få måneder i drift fikk de to stjerner fra Michelin guiden med en gang. Hva er det som er så spesielt med denne genierklærte Rasmus Munk og restauranten som har døpt etter en term fra vitenskapens verden?

– Det er jo dekadent

Inn til mørket. De første stegene inn til det parallelle universet utenfor København sentrum leder rett inn til et bekmørkt rom fylt med beroligende lyder som imiterer livet under vann. Man blir stående å titte ut i intet. Litt alenetid. Kanskje er det en måte å rense paletten på, før sansene skal mores med inntrykk? Om ikke annet, så spisses sansene. Mørket vekker ur-instinktet som en gang var finjustert til å overleve i naturen, jakte på mammut eller rekognosere truende nabostammer. Nå skal de brukes til å prøve «ekstrem gourmet».

Vi var ikke alene. En kvinne reiser seg opp fra intet med en fiolin under et dramatisk lys. Fiolinisten spiller «Vi sålde våre hemman», en svensk folkevise som skildrer det harde livet til emigrantene som flyktet til Amerika på midten av 1800-tallet. Død, sykdom, Kolera. Med det, er vi klare til å bli geleidet videre inn til en spiseopplevelse uten sidestykke.

– Det er jo dekadent. Man kan tenke at det er litt elitistisk å lage en restaurant med et budsjett på 100 millioner kroner. Derfor er det viktig at rettene har flere lag. Det må være noe mer enn det som ligger på tallerkenen. Dette handler om mer enn måltidet, forklarer Munk.

Foto: Eivind Yggeseth / Finansavisen
Foto: Eivind Yggeseth / Finansavisen

Luftsuppe

Grådighet. En av de første rettene som blir servert, heter «Greed». En liten keramisk bolle fylt med en is-lignende konsistens venter på bordet. For hvert tak man tar med den lille skjeen, forsvinner materien ut i luften før den klarer å lande i munngapet. Det er åpenbart et puss. Føde som blir til luft før du rekker å spise det. Jo hardere du prøver, desto mer nedrig virker du. Man kan bli paranoid av mindre. Er jeg den eneste som har fått denne retten? Heldigvis var det flere som forsøkte å skuffe små skjeer av luft inn i munnen ved første akt. Med en fantasifull tolkning var en hel restaurant fylt med glupse skikkelser som illustrerte dødssynden i felleskap denne dagen.

– Vi har fått et nytt publikum som kommer hit kun for opplevelsen. De har ikke spist på restauranter som Geranium eller Maaemo tidligere, men ønsker å dra hit for å oppleve noe nytt. For dem er dette mer som et alternativ til strikkhopping eller en annen aktivitet, forteller kjøkkensjefen.

Munk tar en tenkepause.

DYSTOPISK KAVIAR: «1984», en rett med kaviar og hummer. Navngitt etter Orson Wells roman med samme tittel. Foto: Eivind Yggeseth / Finansavisen
DYSTOPISK KAVIAR: «1984», en rett med kaviar og hummer. Navngitt etter Orson Wells roman med samme tittel. Foto: Eivind Yggeseth / Finansavisen

- Vi diskuterer jo fremdeles om dette er en restaurantopplevelse eller om det er noe annet. Er det en forestilling, et teater eller en opera? Som kokk er jo det veldig sensitivt å si høyt.

På teater. De mystiske tonene som ønsket oss velkommen har fulgt etter oss inn i det første spiserommet. Låten heter «Under Water» og er en del av et soundtrack komponert av Lars Bork Andersen. I det første spiserommet står et tre-etasjers vinskap med plass til ti tusen viner. Petrus og Krug på rekke og rad. Som et alter.

Ellers ligner det på en lounge. Fra den uformelle stolen er det utsikt mot kjøkkenet der de forbereder kveldens måltider bak et stort vindu. Servitøren skjenker et glass champagne. Det står allerede et halvdrukket glass riesling fra Scharzhofberger 2018 liggende på vent. Man begynner å danne seg et bilde av hvor dette bærer. Premium valgte vinpakken som heter Experience. Denne har blitt matchet til hvert eneste inntrykk av den norske vinsjefen Helle Hasting.

HOLISTIC CUISINE: Rettene er ofte inspirert av molekylær-gastronomisk tradisjon, der råvarer blir utformet til det ugjenkjennige ved hjelp av kjemi og vitenskap. Menyen skiftes ut kontinuerlig, men rettene har et fellestrekk - de er laget for å sjokkere eller vekke en form for vemmelse. Som en nedfrosset sommerfugl, iskrem laget av maur, eller torskekjake dekket i spiselig plast. Foto: Eivind Yggeseth / Finansavisen

Neste rett heter «Smokey Ball» - en ball laget av puffet gluten med kaviar på toppen - fylt med røyk. To jafs blir etterfulgt av en røykfull eim som omfavner den lille munnfullen med kaviar. Munnfullene kommer på løpende bånd inne i loungen. Munk sin personlige tolkning av en perfekt omelett heter ganske enkelt «The Perfect Omelet». Den kommer i miniatyr-form og er fylt med comte og lardo. Toppet med trøffel. «Sun Burnt Bikini» - en croquette fylt med Gruyère og Ibérico blir senere dratt fra hver sin kant på oppfordring av servitøren, før den skyves inn i gapet. Skal det virkelig komme 50 slike retter? Hvor mange inntrykk skal et menneske tåle i løpet av en kveld?

– Som kjøkkensjef på ulike restauranter følte jeg at alt ble likt. Det var alltid en syv-retters meny, noe snacks og «petit four» til slutt. Det er som om alle bruker samme mal for hva en restaurantopplevelse skal være. Det ville jeg gjøre noe med. Jeg ønsker å lage noe som er annerledes og nytenkende, fortsetter Munk.

Ikke molekylær gastronomi

Det har ikke gått mer enn 45 minutter før vi allerede har spist fast føde som blir til luft, omelett på størrelse med en tommel og en ball fylt med røyk. Munk sin store inspirasjon er riktig nok Ferran Adrià - kokken som tok molekylær gastronomi til et nytt nivå med restauranten El Bulli på starten av 2000-tallet.

Den molekylærgastronomiske tradisjonen har på mange måter forsvunnet litt fra matkartet siden den tid. Møysommelige retter skapt av kjemiske- og fysiske prosesser har vært oppfattet som avleggs. Forhatt i noen miljøer. Jappete, om man sammenligner med jordnære retter laget på lokale råvarer.

SJEFEN: Rasmus Munk (30) står bak Alchemist. Foto: Eivind Yggeseth / Finansavisen
SJEFEN: Rasmus Munk (30) står bak Alchemist. Foto: Eivind Yggeseth / Finansavisen

Munk bryter med «New Nordic Cuisine» og grumsete naturvin som har preget restaurantscenen de siste ti årene. Det er kanskje på tide med et gjensyn av molekylære retter? Etter 500 dager i et samfunn som delvis har vært nedstengt, er det kanskje akkurat nå vi trenger litt underholdning til maten. Merkelappen «molekylær gastronomi» ønsker allikevel ikke Munk å ha på seg.

– Husk at molekylær gastronomi begynte på 1800-tallet. På samme måte bruker man nå teknologien til å lage fantastiske produkter, ikke minst kontrollere produktene. Alle restauranter med ambisjoner har jo akseptert dette premisset om å kontrollere kokkeleringen. Alt dette er jo inkorporert i verdens gastronomi nå.

Han legger til:

– Man skal ikke undervurdere hvilke muligheter teknologien skaper. Men vi har behov for en annen term enn molekylær gastronomi. Derfor har vi valgt å kalle dette for «Holistic Cuisine».

Skyhøyt nivå

Mat fra fremtiden. Servitøren kommer tilbake med en Mojito formet som et rektangel av is mens hun henslengt nevner kollegaen fra testkjøkkenet i forbifarten. Kjemikerkollegaen jobber også med å lage oppskrifter som kan tilberedes i verdensrommet. Bak de store vinduene jobber det et team som utelukkende eksperimenterer med matretter på dagtid. Sammen med kjemikere, sentrifugeringsmaskiner og profesjonelt labutstyr bruker kokkene flere måneder, noen ganger år, på å eksperimentere seg frem til nye smaker.

– Det å kombinere forskjellige disipliner med vitenskap fra verdens beste universiteter skaper noe nytt. Vi jobber med noen av verdens beste universiteter som Berkley og MIT. Men også kunstnere fra Copenhagen Philharmonic og Det Kongelige teater. Når vi setter disse menneskene sammen, så skjer det noe nytt. Det blir noe interessant. Man får et nytt blikk på det hele.

Foto: Eivind Yggeseth / Finansavisen
Foto: Eivind Yggeseth / Finansavisen

Vi har blitt veiledet opp en etasje. Opp til hovedsalen. En innebygget kuppel med et planetarium viser levende bilder. Det er en form for videokunst. Havet er temaet. Glassmaneter og forsøplet plastikk svever forbi i taket. Musikken skifter mellom rolige toner og dramatiske brekk. Hver eneste sitteplass er utstyrt med en lampe som elegant rettes mot rettene når de blir servert. I dette tilfellet gangen lyser den mot et øye – en rett som er laget av hvit asparges krem, pistasj, rå Hamachi. På toppen er det kaviar blandet med geleen fra et fiskeøye. Retten er navngitt 1984 etter Orson Wells sin dystopiske roman med samme tittel. Ved siden av står et glass Comtes de Champagne fra 2006.

Konseptet har kanskje noen politiske undertoner, men råvarene er klassiske luksusvarer. Champagne, hummer og kaviar. Disse råvarene kunne like gjerne vært bestanddeler fra et gourmetmåltid fra det glade 80-tallet. Nå får vi videokunst og en politisk pekefinger med på kjøpet. Dekadansen har nådd et nytt nivå.

– Spørsmålet er jo også, hva er elitistisk? Er dette for dyrt? Hva skulle et slikt måltid egentlig koste? Spør Munk.

Maskineriet bak restauranten er enorm. Som Munk lister opp.

– Det er veldig sjeldent at restauranter som dette har en egen person som er ansvarlig for kommunikasjon. Vi har en som står for PR og en som står for booking. Vi har også en research-avdeling og en grafisk avdeling. Derfor koster også et måltid mer her enn hos andre stjernerestauranter.

INN I DET UKJENTE: I løpet av en dag er det ikke mer enn 48 mennesker som kan bli servert i det 2.200 kvadratmeter store lokalet. For hver gjest er det mer enn én ansatt. Foto: Foto: Eivind Yggeseth / Finansavisen
INN I DET UKJENTE: I løpet av en dag er det ikke mer enn 48 mennesker som kan bli servert i det 2.200 kvadratmeter store lokalet. For hver gjest er det mer enn én ansatt. Foto: Foto: Eivind Yggeseth / Finansavisen

Nivået på Alchemist er skyhøyt og ambisjonene er beundringsverdige. Restauranter på toppnivå har i mange år vist seg å være vanskelig å drifte, sett fra et økonomisk perspektiv. I løpet av en dag er det ikke mer enn 48 mennesker som kan bli servert i det 2.200 kvadratmeter store lokalet. For hver gjest er det mer enn en ansatt. Alt er gjort til fingerspissene. Hvorfor blir man ikke overrasket når han nevner at en innleid dramaturg også har hatt en finger med i spillet.

– Jeg har niendeklassebakgrunn så jeg visste ikke hva en dramaturg var før jeg møtte en person fra teateret da jeg var jurymedlem i en kokkekonkurranse. Da hun fortalte meg hva en dramaturg gjør, så skjønte jeg at det var en god idé. Jeg visste jo at jeg ville lage noe med teater og kunst. Plutselig satt vi masse kokker og servitører som skulle lære om Brecht og Aristoteles, gliser Munk.

– Dette var på den samme tiden som vi lagde flere av rettene, og det hadde jo en sterk innflytelse. Jeg lærte mye om hvordan man setter opp en historiefortelling. På et teater har man jo scenen som lekeplass, men man kan jo også se på en restaurant som en slags scene for servitører og kokker, legger han til.

Krug på Krug

Det buldrer fra høyttalerne. På skjermen over oss renner det olje i havet. Under lampen ligger torskekjake servert med spiselig plast, kalt «Plastic Fantastic». Mange av rettene er laget for å sjokkere eller vekke en form for vemmelse. Kanskje også selvforakt?

Smaken av dårlig samvittighet er helt fantastisk god.

Den tredje akten består nesten utelukkende av sjømat. Hummer utformet som et hummerklør krydret med et lag av konsentrert tomatpulver. Sjøkrepsskall fra Læsø pakket inn i sjokolade og kongekrabbe fra Norge. Det er til stadighet et glass Krug på bordet. Denne gangen en 2006-årgang.

Det er vanskelig å forestille seg at noen skal dra hjem herfra med et kall om å redde verden fra plast eller oljesøl. Om tanken er at man skal bruke gigantlokalet for å overbevise 48 mennesker som kanskje også har reist fra utlandet ens ærend for å spise et måltid bestående av 50 retter, om at vi har en klimautfordring, kommer det politiske sleivsparket til kort. Maten og opplevelsen derimot, er i en helt egen liga. Men som Munk selv har lært: Om det ikke er noen provokasjon eller konflikt, så blir det heller ikke en interessant historie.

Det mørke kapittelet med oljesøl og dramatisk musikk ser ut til å være tilbakelagt. Det dirrer i lokalet. Denne gangen av menneskesnakk, latter og glede. En guttegjeng nynner svakt på en allsang litt bak i lokalet. Kanskje har man blitt vant med alle inntrykkene? Det skal nevnes at det skjenkes raust med alkohol under etegildet. En provisorisk balkong har blitt omgjort til et røykehjørne som utnyttes til det fulle. Gjestene er i ferd med å føle seg hjemme.

Det er vårstemning. Fra taket strømmer det bilder av kirsebærblomstringen i Japan. Under lampen står en skål med små fargerike blomster og blader. På toppen ligger en sommerfugl. «Butterfly» består i all sin enkelhet av en sommerfugl som har blitt frosset ned og nå ligger i en konsentrert sommerfuglkraft. En syrlig rett som behager kameralinsen mer enn ganen. Kort tid etterpå ligger det en mennesketunge under lampen. På toppen av tungen hviler en gazpacho av rabarbra og hylleblomst. Replikaen er lik i størrelse og tekstur. I følge vitenskapen forsterkes smaksinntrykkene når tunge møter tunge. Ifølge Munk er også minner en viktig del av den helhetlige opplevelsen.

Det er et hamskifte i restauranten. Lydbildet skifter fra lett støy til intense hjerteslag. Flere av gjestene har rukket å bli høylytte. Nye bekjentskaper veksler noen ord fra hver sine sitteplasser. Ettersom noen som har ankommet tidligere enn andre, og derfor også forlater restauranten tidligere, roteres gjestene rundt etterhvert som stolene blir tomme. Det er aldri noen som sitter isolert i sitt eget selskap.

Kommunikasjonsansvarlig har allerede googlet hver eneste gjest, og man blir plassert etter beste evne. Denne genistreken gjør at alle gjestene snakker med hverandre under måltidet. Selv om det blir servert imponerende retter med økologisk foie gras, due med trøfler og Charmes-Chambertin, Grand Cru i glasset, er ikke lenger maten i fokus. På røykehjørnet holder noen barndomsvenner fra Aarhus rundt hverandre. Slipset har løsnet. Vi nærmer oss Allsang på grensen. Selv et kyllinglår servert fra et bur går uanfektet ned.

– Det er jo litt gøy å snu litt på opplevelsen til Michelin-anmelderne også. Det er klart at vi har mye kaviar, emulsjoner, tartar og slikt. Men da de var her, så slikket de på en tunge og danset med en skuespiller. De opplevde noe de aldri har gjort før. Enten ville vi aldri fått noen stjerne i det hele tatt eller så ville vi fått to med en gang.

En siste dans

Får gjestene med seg alle inntrykkene? En is laget av maur. Søtt og syrlig på samme tid. En dessert formet etter bananen Andy Warhol dedikerte til the Velvet Underground & Nico. Eller «Guilty Pleasure», en peanøtt-sjokolade formet som en barnekiste. En oppriktig servitør forsøker å holde fokuset. I lange taler lærer vi litt om bærekraft og arbeidsvilkår på den andre siden av jordkloden. Sakte men sikkert tømmes restauranten. Litt etter litt. Inntrykkene har blitt fortært.