De rareste slankerådene gjennom tidene
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Den første lavkarboguruen
Noen av fortidens slankeråd høres svært velkjente ut.
Jean-Anthelme Brillat-Savarin (1755-1826) anbefalte folk å kutte ut stivelse, sukker og karbohydrater. Mens grønnsaker, frukt og magert kjøtt var ja-mat. Fysisk aktivitet, helst ridning eller spaserturer, var også bra.
Men i tillegg mente han at faste skulle inngå i et vellykket slankeregime. Brillat-Savarin markedsførte også et antikorpulensbelte, som skulle holde styr på magevolumet. Beltet skulle gradvis strammes til, og det skulle brukes dag som natt.
Allerede i antikken fantes det ekstremt overvektige. Nikomakus fra Smyrna ble berømt fordi han var så fet at han ikke kom ut av sengen. Og en romersk senator måtte ha to slaver til å bære vommen for seg.
Hippokrates (460– 370 f.Kr.), «legevitenskapens far», mente at mennesket ikke kunne leve sunt uten en viss mengde mosjon. Å gå var en høyst naturlig aktivitet, skrev han. Han anbefalte et variert kosthold, preget av moderasjon, og tok til orde for å skreddersy ulike dietter til ulike mennesker.
Andre deler av den gamle grekerens råd var mer tvilsomme, som at man burde spy etter treningsøkten. Men i det store og hele var antikkens kostholdsråd fornuftige, ifølge Cambridge-historikeren Louise Foxcroft. Hun kom nylig ut med boken «Calories & Corsets: A history of dieting over 2000 years».
Fetende oksygen
Opplysningstiden på 1700-tallet satte fornuften i høysetet. Paradoksalt nok var det også i denne perioden ideene om overvekt og slanking ble eksentriske. En av disse teoriene ble lansert av briten Thomas Beddoes i 1793. Beddoes mente fedme skyldtes for stort inntak av oksygen.
Noen mener at opplysningstidens underlige forklaringsmodeller skyldtes at en mengde konkurrerende teorier ble lansert. Gro Rugseth, førsteamanuensis ved Norges idrettshøgskole, mistenker at kreativiteten også hadde en annen forklaring:
– Når det dukker opp mange sprø ideer utover på 1800-tallet, tenker jeg umiddelbart at da har noen oppdaget det kommersielle potensialet i slanking og dietter, sier hun.
– Det har vært, og er fremdeles, to spor i diettrådene som gis. Det ene sporet er helsefaglig og medisinsk. Det andre er kommersielt. Tas det sistnevnte sporet med i betraktningen, blir alle de sprø kurene mer forståelige.
Les også: Slik er den ekte steinalderdietten
Farlige metoder
I andre halvdel av 1800-tallet tok det helt av. Kurene var ofte bisarre eller regelrett farlige.
For eksempel magemassasje, som var alt annet enn behagelig. Massøren begynte med å presse begge knyttnevene så dypt inn i buken på pasienten som mulig. Deretter fulgte kraftig trykking og klemming med sterke never. Massøren tok sågar i bruk egen kroppsvekt og egne knær.
Det oppsto også et marked for vidundermedisiner som ikke hadde noen effekt. Eventuelt var de skadelige. Flere av medisinene inneholdt arsenikk. Gjerne blandet med stryknin.
Horace Fletcher (1849– 1919) ble opphavsmann til «fletcherismen», som gikk ut på å tygge maten lengst mulig. Helst skulle hver eneste munnfull tygges til maten var blitt til væske og all smak var borte.
Eller hvorfor ikke sette sin lit til elektrisitet? Den franske legen Jean Alban Bergonié (1857– 1925) fikk bygd et «treningsapparat» fra helvete. Pasienten ble plassert i en stol og fikk festet elektroder på kroppen. Strømmen fikk musklene til å trekke seg sammen med en frekvens av 100 ganger i minuttet. Den gode doktoren hevdet at én time (!) i stolen hans tilsvarte en løpetur på en og en halv mil.
Man kunne også prøve å bade bort de ekstra kiloene. Egne «vitenskapelige» slankesåper og badesalter var å få kjøpt.
Men alt dette var kanskje å foretrekke fremfor slankepillene som kom på markedet både før og etter andre verdenskrig. De fleste av pillene var amfetaminbaserte. Og mange slankere tok doble doser. Slankingen skulle jo helst gå raskt.
Les også: Slankekurene har gjort oss fetere
Like ille i dag
– Vi er ikke mer fornuftige i dag!
Førsteamanuensis Gro Rugseth synes ikke det er enkelt å peke ut historiens verste slankekurer.
– Det blir hele tiden lansert kurer som ikke bringer helse, men som gjør folk syke. Jeg har selv informanter som gikk på disse amfetaminbaserte slankepillene. De førte både til selvmord og at folk ble psykiatriske pasienter, sier hun.
– Et historisk tilbakeblikk kan fort gi oss en falsk følelse av å være mer fornuftige nå enn tidligere. Men det er ikke gitt at alt vi driver med i dag, vil fremstå like fornuftig om nye femti år, legger hun til.
Som et konkret eksempel viser Rugseth til fedmekirurgien.
– Fedmeproblematikken har et veldig sammensatt opphav. Mens løsningen på det helst skal være enkel. Det er den sjelden. Gjennom fedmekirurgi amputeres deler av friske organer. Dersom et barn hadde blitt født med forkortet tarm og innsnevret magesekk, hadde vi definert det som sykt. Det er et aspekt vi ikke skal glemme, påpeker hun.
Rugseth mener vi kan være tjent med å forandre fokus når det gjelder moderat overvekt.
– Man er ikke automatisk syk bare fordi man er tykk. Og det er ikke nødvendigvis fettet som er farligst for helsen. Stigmatiseringen av overvektige kan være en større belastning. Mange prøver jo ikke å gå ned i vekt fordi de er syke, men fordi de vil tilfredsstille et kroppsideal.
Les også: Så lenge må du trene for å forbrenne favorittsjokoladen
Advarer mot størrelse null-slanking
Les mer om helse
