Tennismoro med bismak

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mario server brukbart, men hvor havner ballen?

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Av og til tar Mario, Peach, Bowser og resten av Nintendo-galleriet en pause fra kidnappingsdramaene. Nå er det igjen duket for forrykende server og viltre skruballer med forakt for fysikkens lover.

I «Mario Open Tennis» velger du som vanlig blant et antall figurer, alle med ulike styrker og svakheter. Deretter hiver du deg ut i turneringer med stigende vanskelighetsgrad. Utenom cupene finnes det minispill og flerspillermuligheter, og man kan også konfigurere egne enkeltkamper.

Ved første øyekast makter spillet balansen mellom ferdighetsutøvelse og elleville krumspring bra. Spillmekanikken er stram, og man er i stor grad herre over spillet og får reell uttelling for valg av slag og plassering av ballen.

Dessverre tilfører kreative påfunn et element av urettferdighet. Underveis i kampene dukker det opp fargede felt på banen som lar deg utføre knallharde smasher og umulige skruballer. Mekanikken tilfører et arkadepreg og gjør kampene oppjagede, men fungerer også som en utidig krykke.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Ved å lede deg rundt på banen og dele ut ufortjent superstyrke tar spillet fra deg muligheten til å utøve eget skjønn. Denne delvise automatiseringen av spilleprosessen er ødeleggende for helhetsopplevelsen. Den kunstige intelligensen er dessuten gjennomskuelig, og jeg fant det altfor lett å utnytte motstanderens svakhet.

Når verken de uinspirerte minispillene eller den dårlige 3D-effekten kan trå støttende til, er det vanskelig å gi spillet en anbefaling. Mario og gjengen anmodes om å holde seg til sine respektive kompetanseområder, med racerkjøring som et hederlig unntak.

Terningkast 3

Les også: Bittersøt romodyssé Høyteknologisk fremtidsvisjon
Over og ut for tv-spill?

Les flere dataspillanmeldelser