Signyfikant

Signy Fardal røsker opp de doble dørene til sitt stukkatur-tunge hjem på Frogner.

– Ja, men hei! Velkommen! sier hun, og gir Dagsavisens utskremte en skikkelig bamseklem. Med skyhøye hæler i glitrende sølv og øredobber på størrelse med tallerkener tar hun oss med gjennom stue etter stue til målet: en terrasse på størrelse med Herregårdskroa og utsikt rett mot leiligheten i Oscarsgate 61 der Arne Treholt ble overvåket i over et år.

– Vi kan sitte ute, sier hun og klasker en pakke sigaretter i bordet.

Vi slår oss ned ved spisebordet under kjøkkenvinduet. Innenfor står mannen i huset, møbel- og industridesigneren Tor Gunnar Lundenes, og marinerer kjøtt. Det skal bli spareribs på grillen i dag. Rundt føttene våre smyger to tigerkatter lydløst. Fardal forteller at i år skal de på fottur i fjellet i ferien. I Italia.

– Alt er så ... stort her.

– Ja, alt unntatt serveringa, skratter Fardal og skyver en skål med tre sjokoladebiter mot undertegnede.

– Beklager men dette er alt jeg har å by på. Det har vært så hektisk med å få ferdig første utgaven av bladet i nytt hus, sier hun og forsvinner ut på kjøkkenet for å hente kaffe.

Kampen om lisensen

Da det i februar ble kjent at Egmont, som har gitt ut Elle i Norge, ikke kom til å fornye lisensen med franske Lagardère, trodde mange at det var kroken på døra. Folk spekulerte i hva den profilerte redaktøren skulle gjøre nå, etter 18 år på tronen av norsk motepresse.

Les også: Dette kan du sitere meg på: Det går faen ikke an.

– Det var aldri sånn at Elle skulle legges ned, så der har media rett og slett ikke fått med seg hva som ble sagt, sier Signy Fardal.

– Det eneste som ble kommunisert var at Egmont ikke lenger skulle gi ut Elle i Norge. Jeg sa aldri noe annet, ingen andre heller. Men franskmennene brukte litt tid før de bestemte seg for den nye partneren. Det var nemlig flere store aktører med i bildet som ønsket å overta. Så jeg var aldri redd for at Elle skulle legges ned, jeg kunne bare ikke si noe mens forhandlingene pågikk.

Overraskelsen var at kampen om lisensen ikke ble vunnet av et tradisjonelt mediehus, men bloggfellesskapet United Influencers. De har noen av landens mest leste bloggere i stallen, men ønsket også å utgi et magasin på print. Ifølge Fardal ga både de nye eierne og franskmennene uttrykk for et sterkt ønske om at hun og resten av Elle-teamet ble med videre.

– Da får man jo en helt ny giv. Har du sett den nye nettsiden vår, elle.no? Den er superfin! Influencers har den digitale kompetansen vi har manglet, mens vi kan lage blad, sier hun og vi skjønner at redaksjonens nye liv i Influencers lokaler på Aker Brygge er en «match made in heaven».

Kunne vært rådgiver

– Blir det mer content marketing nå som dere jobber med bloggere?

– Det har vi alltid drevet med, og det kommer vi til å fortsette med. Stoffet merkes godt. Det er klart at annonsører er viktige, men vi lar oss ikke styre.

– For noen måneder siden sa du selv at tida var moden for å gjøre noe annet?

– Det sa jeg, og det mente jeg. Når du har holdt på med noe så lenge trenger du et spark i ræva for å gjøre noe annet, og jeg har aldri tenkt at jeg skulle bli i Elle for alltid. Jeg så heller ikke spesielt lyst på å gå inn i et nytt forlagshus som Aller Media.

– Hvorfor ikke?

– Fordi det er tungt å være eneste tittelen på lisens i et stort mediehus når markedet er så pressa. Elle er kostbart å produsere og i Aller ville vi blitt som i Egmont, den litt vriene, «high maintenance»-søstera i flokken. Nå vet jeg jo heller ikke om Aller hadde ønsket å beholde meg. Når et nytt forlagshus tar over er det naturlig at de står klare med egen stab.

– Hvis du skulle gjort noe helt annet, hva skulle det vært?

– Jeg kunne tenkt meg å gjøre noe der jeg kunne være en coach for andre, en rådgiver som kunne hjelpe jenter som vil opp og fram. Jeg har mye å bidra med, som handler om mer enn akkurat det jeg holder på med, altså mote. Og så kunne jeg tenkt meg å åpne et pensjonat for husløse katter. Eller skrevet en bok. Noe annet enn å være journalist eller jobbe i media.

– Du kunne skrevet en rå roman om motebransjen?

– Ja, kanskje. Eller så er det vel de rundt meg som kunne skrive den om meg, ler hun. For det har hendt at folk har sammenlignet henne med Vogue-redaktør Anna Wintour, hvis lederstil ble knusende satirisk framstilt i romanen «The Devil Wears Prada».

– Jeg tror hun har fått et image som kanskje ikke stemmer helt med virkeligheten. I dokumentarfilmen «The September Issue» ser du et annet bilde. Men hun er kald. Det er ikke jeg, sier Fardal og rister på løvemanken så det rasler faretruende i øredobbene før hun fyrer opp en sigg. Selv fikk hun solid på pukkelen da Arbeidstilsynet i 2003 skrev en flengende rapport om forholdene i Elle-redaksjonen, og framstilte Fardal som så humørsyk og dominerende at folk ikke holdt ut å jobbe med henne. Men hun har også noen særdeles dyktige medarbeidere som har fulgt med henne gjennom mange år, så helt krise er det ikke.

– Skulle gjerne vært en Chanel-dame

– Hvorfor er det sånn at alle må være så bitchy i motebransjen?

– Det er ikke sånn, ikke i lille Oslo. Tom Ford ringer aldri meg og ber meg se på kolleksjonen hans før han tør å sende den ut på catwalken, for eksempel.

– Hva??! har han aldri ringt deg??

– Nei. Men jeg har fått blomster både av Jean Paul Gaultier og Dolce og Gabbana. Og så har jeg hatt blikkontakt med Yves Saint Laurent.

Les også: Kamerat Moxnes

Om du skulle «stjele stilen hennes», som det heter i motereportasjer, må du sørge for å ha nok penger og stæsj. Gjerne noen store øredobber, tilbehør med leopardmønster og høye hæler.

– Jeg skulle gjerne vært en Chanel-dame, men det passer ikke til meg. Jeg kler bedre en mer glam-bohemsk stil. Og det hender at jeg kjøper noe som er altfor dyrt og blir lykkelig av det attpåtil. Man må like det man holder på med, sier Fardal, som er overbevist om at pyntegenet hennes er medfødt.

– Kan du se hvem som er meg? sier hun og rekker fram et gammelt skolebilde. Selvsagt er den 12 år gamle Signy umulig å ta feil av, der hun poserer på første rad med digert hår, trang topp, vide bukser som slutter midt på leggen over signalgule tresko.

– Du ser at dette er noe som startet lenge før Elle. Å uttrykke meg gjennom klær og stil har alltid har vært en del av meg, og her er dokumentasjonen. Bare se på alle de andre jentene, i terylene og sleng. Buksene mine hadde mor sydd, jeg bar dem brettet opp over knallgule sokker. Det var ikke gjengs stil i Sogndal på den tida, kan jeg love deg. Hvor jeg tok det fra aner jeg ikke. Da jeg gikk inn i den røde opprørstiden min og ble politisk engasjert var jeg fortsatt opptatt av stil. Det skulle være Sigrun Berg-sjal og lilla palestinaskjerf til fotformskoene.

Hun er oppvokst med en far som var baker, og mor som arbeidet som sekretær på Bergens Tidendes kontor i Sogndal. Tirsdager var ukeblad-dagen og da lå hun på sengen og leste spennende reportasjer fra Hollywood og jetsettlivet på den franske rivieraen, og drømte om å bli journalist.

– 16 år gammel våknet også mitt politiske engasjement, og da så jeg journalistjobben som en glitrende mulighet til å påvirke omgivelsene, skrive om viktige ting og ... ja, du ler du! sier hun og fortsetter:

– Jeg flyttet til Oslo, satt i sentralstyret for SU, og var redaktør for Ungsosialisten. Fikk jobb i Klassekampen og Arbeiderbladet.

Har ikke angret

Snart fant hun ut at radio var tingen, og etter en fuktig aften på kinarestaurant med anselige mengder rødvin og frityrstekt banan tok hun beslutningen om å begynne i RadiOrakel. Alt sammen var et skritt på vei mot målet: å forandre verden.

Da hun for snart 19 år siden ble headhuntet til redaktørjobben i Elle hadde hun tolv år som journalist i Dagens Næringsliv bak seg.

– Jeg var blitt redaksjonssjef og tenkte at ok, det stopper her. Dette er så langt jeg kan komme i denne avisen uten noen økonomisk utdannelse. Kåre Valebrokk var tydelig på at om jeg ville opp på redaktørnivå, så måtte jeg gå på BI. Og det hadde jeg ikke lyst til!

Over en lunsj på Grand Cafe og ble hun tilbudt 250.000 kroner mer i lønn for å begynne å jobbe i Geelmuyden Kiese. Og slo til.

– Men det var en sorg å slutte i DN. Virkelig.

Høsten i 1998 banket altså et hodejegerfirma på døren og tilbød henne redaktørjobben i norske Elle.

– Først ble jeg nesten litt fornærmet. Skal jeg drive moteblad, liksom? Men så var jeg ute med Marie Simonsen som jeg hadde jobbet sammen med i DN og hun sa: «Jammen Signy, det er jo nettopp dette du skal gjøre!».

Hun har aldri angret. Isteden har hun grått av glede på motevisninger og måttet klype seg selv i armen over at hun er så heldig som får oppleve dette sirkuset på nært hold.

Les også: Det var som å være i fritt fall

– Hva er din aller største nær-fashion-opplevelse?

– Å stå arm-i-arm med Karl Lagerfeld. Og å se Dries van Noten sin visning i Saint-Germain i 2004. Det rørte meg dypt, smiler hun.

– Men det er også motsatte opplevelser, med visninger der modellene er magre og ser vettskremte ut, og du er omringet av folk som opptrer som om de har en slags forakt for kvinner og den naturlige kvinnekroppen. Du sitter der på front row og ser den ene jenta etter den andre komme inn på catwalken – du ser at hun er redd, at hun er mager og at hun går i voksne dameklær men knapt kan være mer enn 14 år... Da tenker du selvsagt at dette er sjukt. Hva er det vi driver med? Selvfølgelig kan jeg få den opplevelsen også.

– Men den saken må du jo skrive!

– Ja. Absolutt. Deler av motebransjen er full av galskap – noe er herlig, annet er bare fælt. Det er jo et paradoks at en veske kan koste mer enn mat til en hel landsby der folk sulter. Du må jo ha det perspektivet. Men skal du jobbe i motebransjen må du også kunne se det fra andre vinkler og skrive andre saker. For selv om noen visninger gjør vondt å se er det motsatte mer vanlig, som hos Chanel og Vuitton. De bruker ofte voksne modeller med mer former. Ikke hverdagskroppen, selvfølgelig. Den er ikke på catwalken. Men det er pupper og hofter.

– Hvorfor må modeller være så tynne?

– Det finnes tusen forklaringer og bortforklaringer på det. Noen designere synes kvinnekroppen er ekkel, det er helt tydelig. Og det er nesten helt utrolig at vi aksepterer at disse designer klær som vi kvinner ikke kjenner oss tilpass i.

– Men er ikke dette dobbeltstandarder som du er med på å opprettholde, når dere bare viser bilder av tynne modeller i bladet?

– Ja, jo. Vi prøver innimellom å ha andre typer modeller, da. Men jeg tror rett og slett ikke vi hadde fått så mange lesere om vi bare viste den såkalte hverdagskroppen.

Blir oppfattet som fienden

Det glossy redaktørlivet er en evig kamp, folk krangler så designerfillene flyr om smale hofter og lave selvbilder. Denne sommeren klinket Elle-redaksjonen til med «Slik får du flat mage uten å trene», et forsøk på humor i form av helsetips til bikinisesongen 2017. Kommentarfeltet på magasinets Facebook-side fylte seg raskt opp med meldinger fra provoserte lesere som mener de har feil fokus, og kun bidrar til kroppspress og lav selvfølelse blant unge jenter.

– Jeg tror dette er litt spesielt for Norge. Jeg spurte min amerikanske kollega om de hadde fått lignende reaksjoner på denne magesaken, og det hadde de ikke. De skjønte rett og slett ikke problemstillingen.

– Kan det være norske jenter reagerer fordi de ikke godtar alt som blir fortalt dem?

– Ja. Det kan godt være. Den har jeg ikke helt sett, men det er i så fall bra. At de er mer krevende lesere. Godt poeng, sier Signy Fardal, og legger til at artikkelen i utgangspunktet var humoristisk vinklet og ikke ment å støte noen. Hun synes det er leit når jenter oppfatter henne som fienden.

– Selvfølgelig er det sårt og leit å oppleve at jeg blir et symbol på det de kjemper mot. Man ser verden så svart-hvitt når man er ung, da kan det å drive et moteblad framstå som noe av det mest reaksjonære du kan gjøre i forhold til kvinnekamp og frigjøring. Mote blir et symbol på at du ikke er bra nok og at du må fikse på deg sjøl. Men det er jo tvert imot – å være interessert i mote handler mer om hvordan du kan finne din egen stil, leke med klær og stil for å skille deg ut og styrke deg selv.

Les også: Pinsevenn og BMW-eier. Men ikke si at han er fra Flekkefjord

– Får du dårlig samvittighet nå?

– Nei. Jeg tror det er mye farligere når jenter kan se bilder av en kjendis i bikini i Norges største avis, og lese «sjokknyheten» om at hun har lagt på seg 10 kilo.

– Er ikke alle som skriver om mote med på å opprettholde et system som ikke er greit?

– Det der er et evig tema, det vet du godt! Men jeg tror aldri det vil bli noen revolusjonen mot dette internt i motebransjen, sier Fardal.

Som mange profilerte kvinner som ytrer seg offentlig har også Fardal fått sin del av grove hatmeldinger og sjikane. I fjor kvitterte hun med å trykke fullt navn på hetserne sine i bladet. «Det er ikke ok at folk jeg aldri har møtt skriver at jeg må undersøkes mentalt og ser ut som et troll» sa hun til Dagbladet, og fikk støtte av daværende generalsekretær i Norsk Presseforbund, Kjersti Løken Stavrum.

– Damer får ikke vise sinne

– Jeg er redaktør, ikke modell. Det er ingen som forlanger at en sportsjournalist skal være topptrent fotballspiller, sier hun, og minner om en episode da Anne-Kat. Hærland skal ha sammenlignet Fardal som redaktør med å ha en diabetiker ansatt som sjef på Freia.

– Er ikke det ufattelig frekt? Skal liksom ikke en diabetiker kunne drive business? Han må jo ikke spise sjokoladen!

Nei, er det rart man blir forbanna? At det av og til går ei kule varmt? Signy Fardal synes ikke det. Men å miste besinnelsen i offentligheten er ingen smal sak, for det glemmes aldri. Liv Signe Navarsete har gjort det. Aslak Nore har gjort det. Og Signy Fardal. Og like sikkert som regn i fellesferien dukker det gamle opptaket opp med jevne mellomrom, der Fardal klikker i vinkel og roper at hun har lyst til å slå en TV 2-reporter i trynet.

– Aksepten for å vise sinne offentlig er gradvis blitt mindre?

– Å vise sinne har aldri vært lov for damer. Det er stigmatiserende. Hvorfor i all verden skal det være galt å bli sinna hvis du føler deg angrepet? Vi er en venninnegjeng som har det veldig høyt under taket og tør å være sinte på hverandre i debatter. Om noen blir sinte før meg synes jeg det er deilig å være den som går imellom og megler, ler hun.

– Hvorfor blir du så griseforbannet når noen kritiserer Elle?

– Et motemagasin er så lett å ta i et politisk korrekt miljø. Folk hisser seg opp over kjøpepress, skjønnhetspress, kroppspress og gud vet hva. I perioder har jeg tenkt at det kan være greit å slippe en rolle der jeg alltid må forsvare meg. Men nå er jeg blitt sånn at jeg bare tenker: Folk engasjerer seg, og det er greit. De får holde på.

Saken ble først publisert på dagsavisen.no

Les også: Maner til nedrusning