– Dette er det mest ekstreme vi kan utsette oss for

<p>Robert Falcon Scott og hans menn på Sydpolen etter de har innsett at Amundsen var kommet frem først. Ingen av dem overlevde tilbaketuren. Foto: Henry Robertson Bowers, Wikimedia Commons</p>
Robert Falcon Scott og hans menn på Sydpolen etter de har innsett at Amundsen var kommet frem først. Ingen av dem overlevde tilbaketuren. Foto: Henry Robertson Bowers, Wikimedia Commons

Mennesket er mestere til å tilpasse seg ekstreme omgivelser og forhold, men Erik Sveberg Dietrichs synes likevel «Top Gear»-ekspedisjonen til Nordpolen i spesialkonstruert SUV var i feigeste laget.

Når gjelder tilpasningsdyktighet, er mennesket i en særstilling blant naturens skapninger: Gjennom tusenvis av år har vi oppsøkt, utforsket og slått oss ned i områder med ekstreme forhold vi egentlig ikke burde tåle. Blant annet har det levd mennesker på Grønland i 4.500 år, mens det i Tibet i Himalaya-fjellene sannsynligvis har bodd mennesker i titusener av år.

– Det er mange ulike årsaker til hvorfor vi mennesker har oppsøkt ekstreme forhold opp gjennom historien. Primært har menneskegrupper som har bosatt seg i disse områdene lett etter tilgang på mat og beskyttelse. Samtidig kommer det jo an på hvilken tid vi snakker om, forteller lege og forsker ved Institutt for klinisk medisin på Norges arktiske universitet, Erik Sveberg Dietrichs, til ABC Nyheter.

– Går vi tilbake til den norske polarhistorien så handlet det i stor grad om nasjonalbygging - Norge gjorde jo mye av dette for å kunne markere seg som stat. I dag er det kanskje mest snakk om eventyrlyst og selvrealisering.

Har erobret alle deler av kloden

Sveberg Dietrichs har nylig utgitt boken «På livets grense – Hvordan kroppen takler ekstrem natur». Gjennom skildringer av en rekke historiske hendelser i nær og fjern tid, medisinsk kunnskap og sosialantropologi forteller han her om mennesket i møte med kulde, dybde, varme og høyde.

Selv beskriver Sveberg Dietrichs menneskets tilpasningsevne som ekstremt god.

Erik Sveberg Dietrichs (f. 1985) avla i 2015 sin doktorgrad ved verdens nordligste universitet. Foto: Arnfinn Pettersen
Erik Sveberg Dietrichs (f. 1985) avla i 2015 sin doktorgrad ved verdens nordligste universitet. Foto: Arnfinn Pettersen

– Det ser vi jo ved at det bor mennesker på alle kontinenter. Kanskje med unntak av Antarktis, men selv der er det jo faste forskningsstasjoner der folk oppholder seg over lengre tid. Det betyr at vi har klart å tilpasse oss de ekstreme områdene rundt om i verden som vi fysiologisk ikke er laget for å klare. Men vi takler det ikke bare ved at kroppen tilpasser seg, men at vi klarer å finne mat, ferdsel og husly for å beskytte oss selv.

Hvordan vil du beskrive de ideelle leveforhold for mennesket?

– Steder med temperert klima der vi har nok oksygen i luften og hvor det ikke er for kaldt. Nå har vi vært flinke til å lage ideelle leveforhold med hus, men det er vel vanskelig å finne et sted der det er perfekt temperatur hele døgnet. Skulle vi strippet oss selv helt ned, der vi ikke har tilgang til noen form for hjelpemidler, så vil jeg si det er vanskelig å finne et sted der man kan takle temperaturen uten noen form for beskyttelse.

Les også: «Husmorboka» kaster lys over Norges glemte arbeidsplass

– Risikosport av den ekstreme varianten

I boken ser Sveberg Dietrcichs nærmere på hva som fysisk, og i noen tilfeller mentalt, skjer med kroppen vår når vi utsettes oss for ekstrem kulde, varme, høyde og dybde. Han kan fortelle at de alle gir vidt ulike reaksjoner, samtidig som det er visse likhetstrekk mellom varme og kulde.

– Sykdom og utfordringer som kroppen vår opplever i de ulike aspektene i naturen, vil være vidt forskjellige, også når det kommer til varme og kulde. Samtidig kan de to likne litt fordi kroppen har et temperaturreguleringssystem som enten prøver raskt kvitte seg med varme dersom det er for varmt ute, eller prøver å holde på varmen hvis det er veldig kaldt og vi fryser. Der er det det samme systemet som blir iverksatt for at kroppen skal takle den ekstreme naturen. Men hvordan man blir dårlig og hva som skjer med kroppen, er likevel forskjellig.

Kan man si at høyde og dybde er de mest ekstreme forholdene vi kan utsette kroppen vår for?

– Jeg ville kanskje sagt at dybde er mest ekstremt, for når det kommer til de tre andre så har vi i det minste litt oksygen å gå på. Dessuten er vi jo laget for å kunne leve over vannoverflaten. Under overflaten har vi ikke mulighet til å kunne benytte oss av det bittelille oksygenet som finnes og vi må derfor selv ta med oss luft dersom vi vil ned i dypet. I tillegg kommer alle utfordringene med blant annet dykkersyke, forteller Sveberg Dietrichs før han fortsetter:

– Det går riktignok an å trene seg opp, det finnes fridykkere som gjør helt ekstreme ting og dykker ned til hundre meter og mer for så å svømme opp for egen kraft. Det kaller jeg risikosport av den virkelig ekstreme varianten, de går helt på terskelen av hva de kan klare før de besvimer.

Les også: Byene som livet snudde ryggen til

(Saken fortsetter under)

Mount Everest fjellet er det høyeste i verden, og det tiltrekker seg flere og flere nysgjerrige ekstremturister hvert år. Mange ekspedisjoner ender tragisk. Foto: Wikimedia Commons

Høyere overlevelsesrate i kulde

I boken trekker Sveberg Dietrichs frem en rekke spennende historiske hendelser som går som en rød tråd gjennom de ulike seksjonene, blant annet skjebnen som møtte rundt 1.500 passasjerer om bord på RMS «Titanic» i 1912.

Selv om det ikke var nok livbåter om bord, hadde alle passasjerer tilgang til livvester. Men det var kaldt i luften den fatale april-natten og minusgrader i sjøen, og de som ikke fikk plass i livbåter frøs snart i hjel i vannet.

– I dag vet vi at det er mulig å redde mennesker etter mange timer med hjertestans dersom det er forårsaket av kulde. Derfor er det viktig å ta frem eksempelet med «Titanic» fordi det er jo ikke slik at skipsulykker har sluttet å inntreffe, sier forfatteren.

«På livets grense – Hvordan kroppen takler ekstrem natur» er Sveberg Dietrichs' første bok.
«På livets grense – Hvordan kroppen takler ekstrem natur» er Sveberg Dietrichs' første bok.

– Hvis du havner i sjøen blir du fort kald, men du har samtidig en sjanse til å bli reddet ettersom nedkjøling beskytter hjernen. Hvis du derimot er varm og får hjertestans, risikerer du hjerneskade etter noen minutter dersom du ikke får hjerte- og lungeredning.

Kunne «Titanic»-katastrofen vært mindre i omfang dersom ulykken hadde inntruffet i dag?

– Det er fristende å si ja, men jeg tror likevel at ulykken ville vært helt enorm. Med dagens kommunikasjonsutstyr ville man riktignok ha klart å varsle båter som raskere kunne ankommet stedet.

– Men for å få gjenopplivet mennesker og fraktet de raskt til sykehus der man kan gi ordentlig behandling, kreves det store mengder redningshelikoptre. Kapasiteten både for å redde og varme opp folk etter en slik ulykke er nok forsvinnende liten i forhold til hvor mange som døde i «Titanic»-ulykken.

Les også: Se de utrolige bildene av Titanics siste livbåt

Utforsking av havdypet

Ekspedisjoner til for eksempel polene eller Mount Everest var en helt annen utfordring for 100-150 år siden enn de er i dag. Både fordi transportmidlene var langt dårligere, men også det faktum at man ikke hadde noen mulighet til å kommunisere med omverden.

– Et godt eksempel på dette er Ernest Shackleton som måtte seile i livbåt i 1.200 kilometer for å hente hjelp hos norske hvalfangere på Sør-Georgia mens båtmannskapet hans sto fast på en antarktisk øy. Det er jo helt utrolig at man jo egentlig la ut på slike ekspedisjoner på lykke og fromme, forteller Sveberg Dietrichs.

(Saken fortsetter under)

Livbåt med overlevende etter «Titanic»-ulykken i 1912. Foto: Wikimedia Commons

I dag kan vi gjennomføre ting som fortidens ekspedisjonsledere bare kunne drømme om. Hvor tror du veien går videre herfra og fremover?

– Det er jo ikke så lenge siden «Top Gear» kjørte til Nordpolen med SUV. Da blir noe av sjarmen borte for min del, det blir litt feigt. I dag kan man komme seg til nesten hvor som helst i verden, så de virkelige ekspedisjonene går vel kanskje mer ut på bestigning av fjell og liknende. Men, ennå gjenstår det mye hva gjelder utforsking av verdenshavene, vi vet fremdeles svært lite om havdypet. Og selvfølgelig innen romfart.

Les også: Havets dyp er vakkert, men livsfarlig

Kroppen henger ikke lenger med

Det er liten tvil om at mennesket er en ekstremt tilpasningsdyktig skapning, men på tampen av samtalen vår melder det seg likevel et spørsmål; Klarer kroppen vår å holde tritt med utviklingen som skjer innenfor teknologi og hjelpemidler?

– Jeg vil si nei. De siste hundre årene har hjelpemidlene utviklet seg så ekstremt raskt at de naturlige tilpasningene som vi har fått, avhengig av hvor vi lever i verden, ikke holder tritt med de hjelpemidlene vi har utviklet, forklarer Sveberg Dietrichs.

Som et eksempel nevner han urbefolkninger rundt Stillehavet og i Det indiske hav som har levd av at fridykkere har sanket mat fra havbunnen. Menneskene som har drevet med dette, har tilpasset seg til å være i forholdsvis kaldt vann om vinteren ved at kroppen endrer måte den distribuerer blod og fettfordeling på.

– De siste femti årene er det blitt utviklet våtdrakter og svømmeføtter som gjør at sankingen går mye fortere og man ikke blir så kald. Kroppen henger ikke lenger helt med og de naturlige tilpasningene forsvinner. Så man kan si at kroppen ikke helt klarer å holde tritt, men kanskje den ikke trenger å gjøre det heller. Det er et tveegget sverd, avslutter han.

Les også:

80 år siden luftskipdrømmen ble knust av «Hindenburg»

Civita - den døende fjellandsbyen

Blant krympede hoder, nesefløyter og totempæler

Her kan du dykke ned til krigs- og skipshistorien

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden