Her tror mamma at alt er bra

Ski, 2000: Ann Mari Mellegård (44) er glad. Datteren Birgit (19) har giftet seg, og nå skal hun bli mamma. Til tross for Birgits unge alder tror Ann Mari at det å bli mamma vil være bra for datteren. Birgit har sagt det selv; at det nettopp er dette hun trenger. Et lite menneske å bli glad i. Både moren og datterens familie bor på Ski utenfor Oslo, og det er fint å bo i nærheten av hverandre.

Det er lett å se at Birgit tar det å bli mamma på alvor. Hun slutter å røyke og forbereder seg på oppgaven. Da Leon kommer til verden, stråler hun. Når Ann Mari ser hvordan datteren overøser sønnen med kjærlighet, hvor stor omsorg hun har for ham, spirer håpet i henne, håpet om at den vanskelige tiden skal være et tilbakelagt kapittel i Birgits liv. Selv om hun vet at Birgit ikke er frisk, er hun mer harmonisk og gladere enn på lenge.

Hjemme i stuen på Ski henger et portrett av en smilende jente med kort lugg og glimt i øyet. Bildet er fra tiden da Birgit var en tøff jente som elsket å være i aktivitet. Hun kunne riktignok være litt av en utfordring for de voksne i barnehagen, for Birgit elsket å klatre i trær, og hun fant på små skøyerstreker. Da Birgit fylte tre år, fikk hun en lillebror. Hun ble glad i broren og ble en omsorgsfull storesøster.

Ensom og stille

Men like før barneskolen forandret Birgit seg gradvis og ble mer og mer innesluttet.

Det gjør vondt i mammahjertet å tenke på hvor ensom Birgit var som barn. Hver dag skyndte Ann Mari seg hjem fra jobben på barneskolen der hun jobbet som lærer. Hun visste at Birgit satt alene foran TV-en. Det kom aldri noen på besøk lenger. Da Birgit var ni år, skilte Ann Mari og ektemannen seg.

Ann Mari tok Birgits problemer opp på skolen og snakket med helsesøster. De koblet til og med inn en psykolog. Men Birgit gled bare mer inn i seg selv og ble enda mer ensom.

Overgangen til ungdomsskolen ble vanskelig. Birgit fikk noen venner, men ikke akkurat de vennene en mamma ønsker for sine barn. Hjemme kom hun i sterk opposisjon, og humøret kunne svinge voldsomt. Hun kunne bli sår og nærtagende og ta mye av det som ble sagt, opp i verste mening. I andre perioder var hun full av energi.

Birgit kunne finne på å ommøblere og rydde, selv om det var midt på natten. Da kom alt ut av skuffer og skap, og ting byttet plass.

Les også: – Vi får aldri vite hvorfor han tok livet sitt

Sjokket

Det var på denne tiden Ann Mari virkelig ble bekymret for datteren. Første gangen Ann Mari fant Birgit bevisstløs, var hun bare 16 år. På den tiden hadde hun flyttet hjemmefra og bodde hos en venninne.

Birgit og familien var ofte på fjelltur. Foto: Privat

Ann Mari husker fremdeles hvordan hun hadde sittet i ambulansen med Birgit og kjørt gjennom de stille gatene i Oslo-natten. Hun visste ikke lenger om hun ville ha en datter når morgenen grydde.

En iskald klo holdt rundt mammahjertet og slapp først taket da legene sa at Birgit ville klare seg. Og selv om Birgit var utenfor fare, hadde redselen og sjokket satt seg i Ann Mari.

Det skulle ikke bli siste gang. Flere ganger i løpet av årene forsøkte Birgit å avslutte livet sitt. Ann Mari levde i konstant redsel for at det en dag ville bli for sent. At de ikke skulle klare å redde henne.

Hun gjorde alt i sin makt for å hjelpe datteren. Hun søkte om behandlingsplass og var med til psykolog. Men da Birgit ble 18 år og myndig, ble det vanskeligere for moren å involvere seg. Hun hadde ikke lenger tillatelse til å få den samme innsikten i Birgits helsetilstand.

Les også: – Vis at du ser, at du lytter, at du bryr deg

Diagnosen

Men 19 år gammel blir altså Birgit mamma, og hun får Leon å ta seg av. Ann Maris håp er at det skal hjelpe Birgit. Selv om datteren fremdeles har vanskelige perioder, er livet hennes bedre nå. Det har den gode, snille jenta hennes fortjent. Birgit har nå fått et stort nettverk av venner, og hun har omsorg for andre og hjelper mange rundt seg.

Men Birgit strever fremdeles med sin egen sykdom, og i de vanskelige periodene kan Birgit gå søvnløs i flere døgn. Da murer hun seg inne i sin egen verden og vil bare være i fred. Ann Mari vil så gjerne hjelpe henne og passer gjerne Leon når Birgit har det vanskelig.

«Det er som en sol som eksploderer i hodet mitt», forklarer hun til moren.

23 år gammel får hun diagnosen bipolar 1, den alvorligste formen. Da faller mange brikker på plass for både Birgit og familien hennes. Birgit leser seg opp på sykdommen og gjør alt hun kan for å bli frisk.

Les også: BFF eller kortvarig venn?

Noe er galt

Ski, november 2009: Sommeren er over for lengst. En kald vind river av de siste gylne høstbladene som klamrer seg til trærne. Det er lørdag, og Birgit har bedt moren passe den nye hunden Turbo. Leon er på overnattingsbesøk. Birgit er blitt 29 år, og ekteskapet mellom henne og Leons pappa er slutt. Birgit og eksmannen deler på omsorgen for sønnen, som nå er ti år. Birgit og Leon er ofte hos Ann Mari i helgene. Anne Mari har fått ny mann, og familien har mye hygge sammen. Ikke minst har de det fint når Birgit har det bra.

Denne lørdagen skal Birgit på fest med venninner. Hun lover moren å hente Turbo neste morgen.

Men neste morgen kommer det ingen Birgit. Ann Mari synes det er rart. Hun pleier alltid å hente Turbo så fort hun kan.

Hun føler det på seg. Noe er galt. Ann Mari ringer Birgits nye kjæreste og Leons pappa. Sammen drar de hjem til Birgits leilighet, men Ann Mari orker ikke å gå inn. Hun føler på seg at noe forferdelig har hendt.

Og det stemmer. Denne gangen står ikke Birgits liv til å redde. På PC-en har Birgit skrevet et avskjedsbrev: «Dette er ingens skyld», lyder den første linjen. I brevet forklarer Birgit at hun elsker livet, men holder ikke ut med sitt eget hode og all uro hun har i seg.

Nummen av sorg planlegger Ann Mari sin datters begravelse. Det er så mye hun vil si. Hun vil at alle skal vite hvem Birgit var. Så hun skriver det ned.

Rådhuset er fullsatt da Ann Mari går opp på talerstolen. Med skjelvende stemme leser hun det hun har skrevet om datteren:

«Birgit var en fantastisk god og snill jente. Hun hadde omsorg for andre, særlig de som var svake og som slet med sitt. Hun var reflektert og opptatt av miljøvern. Birgit hjalp mange mennesker, var sosial og elsket. Ikke minst elsket hun sønnen sin. Hun var en god og omsorgsfull mamma for Leon og gjorde alt for ham. Men Birgit har også slitt nesten hele livet med psykisk sykdom. I årevis kjempet hun for å bli frisk. Birgit var opptatt av åpenhet rundt sykdommen. Hun bidro på så mange måter, hjalp så mange. I det ligger det en stor verdi.»

Leve videre

De to første ukene ligger Ann Mari på sofaen. Hun er ute av stand til å reise seg, gjøre hverdagslige ting. Og så er det alle spørsmålene hun stiller seg gang på gang.

«Hvis jeg bare hadde gjort det slik eller sånn, kunne det ha reddet Birgit?» Hva kunne hun ha gjort annerledes? En dag innser hun at hun ikke kan fortsette slik. Hun er nødt til å leve videre og stå oppreist for de andre to sønnene, for familien og ikke minst Leon, som har mistet mammaen sin.

Men energien er på bånn. Ann Mari orker ikke at det skjer for mye rundt henne.

Etter et halvt år reiser familien på ferie til Frankrike. De bestemmer seg for at de ikke skal ha et hektisk program. Bare slappe av. Men selv om de har rolige dager, blir det for mye for Ann Mari. Hjemme søker hun profesjonell hjelp og får time hos psykolog.

I mellomtiden får hun snakke med en psykiatrisk sykepleier som lytter til henne. Men Ann Mari trenger mer. Hun trenger tilbakemeldinger på alle de vonde tankene. Da hun endelig kommer til psykologen, løsner det. Time etter time, uke etter uke deler hun de tunge tankene med psykologen. Og hun kjenner at det letter.

Les også: – Det er virkelig et sjokk i livet. Og den sorgen varer evig

Må gjøre noe

Ann Mari bestemmer seg for at hun må gjøre noe. Hun ønsker seg større fokus på psykisk sykdom, og hun vil kjempe for at det blir lettere for andre å søke hjelp. Akkurat slik Birgit selv brant for åpenhet.

Ann Mari oppretter Facebook-gruppen som hun kaller Birgits hjerte, og arrangerer konsert hvor diverse artister stiller opp gratis. Hun leier lokaler i Ski sentrum og setter i gang med å gi tilbud til pasienter innen psykiatri og deres pårørende.

Som mange andre som har mistet noen i selvmord, har Ann Mari gang på gang spurt seg selv om hva hun kunne gjort annerledes. Men i dag har hun sluttet å plage seg selv med de vonde tankene.

I stedet velger hun å være takknemlig for alle de gode årene med Birgit. For alle de gode minnene de skapte sammen.

Åpenhet

Snart er det åtte år siden Ann Mari mistet datteren.

– Jeg har jobbet mye med å være takknemlig for den tiden jeg fikk med Birgit, for alle turer og positive opplevelser. Jeg tenker på hvor fattig jeg hadde vært uten de 29 årene med henne. Det var så utrolig mye Birgit lærte meg. Og jeg er takknemlig for barnebarnet mitt Leon, sier hun.

Vi sitter hjemme hos Ann Mari, og hunden Turbo hopper opp på fanget og vil kose.

I syv år har Ann Mari arbeidet for åpenhet om psykisk helse. I 2017 fikk hun Veldedighetsprisen fra Jobzone lokalt på 10 000 kroner for arbeidet sitt.

Pengene skal hun bruke til å lære mer om sammenhengen mellom kosthold og psykisk helse. Hun mener at det å spise og leve sunt har gitt henne styrke til å fortsette.

– Det er sant at det blir lettere å bære sorgen med tiden, sier Ann Mari, – men savnet er like stort. Det kommer aldri til å forsvinne.

Hun tenker på datteren hver dag. Tilbake har hun barnebarnet Leon som hun har god kontakt med. Og hunden Turbo som Birgit var så glad i.

Les også:

Kan du spørre noen rett ut om de tenker på selvmord?

- Datteren vår prøvde å ta livet sitt på psykiatrisk avdeling

Bli med på KvinneLørdagen, da vel!

Saken er opprinnelig publisert på Klikk.no