Helene mistet det umistelige

«Akkurat idet jeg forstår at han er død og at det ikke er noe håp, blir alle smertene borte».

Tårene renner nedover kinnene. Ansiktet fordreier seg til en gråtkvalt grimase. Stemmen brister.

– Jeg slutter snart å gråte, jeg lover, men det er alltid slik i begynnelsen.

Helene Tennefoss-Tørnqvist står foran en fullpakket sal på Sykehuset i Telemark. Hun unnskylder seg. Foran henne sitter kolleger, andre helsearbeidere fra forskjellige sykehus og noen av hennes beste venninner. På lerretet bak henne lyserpowerpoint-presentasjonen - med bildet av Morgan.

Hun har holdt dette foredraget mange ganger tidligere og begynnelsen er alltid vanskelig. Hun står foran kollegaer og venner – helt hudløs.

– Da jeg ble bedt om å holde foredrag om dødfødsel første gang for de andre studentene på jordmorstudiet, fant jeg ut at jeg måtte gjøre det på min måte. Det er ikke farlig med tårer. For foreldrene som mister et barn er dette så ille, og hvis det at jeg står her helt hudløs kan bidra til å gi helsepersonell en liten ryggmargsfølelse på hva de går igjennom, så er det verdt det, sier hun.

På denne fagdagen, sponset av Jordmorforbundet-NSF Telemark, står dødfødsler på programmet. Sykehuset i Telemark er som fanget i en kald og mørkvinterhånd. Inne i foredragssalen deles det ut ansiktsservietter og det er smålatter og hyggelig stemning. Jordmødre, barnepleiere og sykepleierne skal denne kvelden gå gjennom et fire timers langt kurs om hvordan man kan følge opp foreldre som opplever det verste av det verste – at barnet de venter på, ikke lenger lever.

Helene Tennefoss-Tørnqvist mistet et barn. Nå bruker hun sin egen erfaring til å hjelpe andre. Foto: Kjersti Veel Krauss

Livet glipper

Vi må begynne fra begynnelsen og gå åtte år tilbake i tid. Helene er sykepleier i Tønsberg. Hun har to barn sammen med sin mann, Jone, og de er i en flytteprosess til Egersund. I magen til Helene holder lillebror på å vokse seg stor. Jone pendler til jobben på Vestlandet og er hjemme i helgene. Helene er med barna, jobber netter på sykehuset og har så vidt begynt å pakke ned i esker og kasser. Hun er 39 uker og noen dager på vei. I magen er det masse deilig liv og spark.

– Ironisk nok følte jeg at dette var dagen da jeg skulle ordne i kommoden til babyen og bære vogga opp fra kjelleren mens eldstegutten var i barnehagen. Jeg ordnet litt med babyklærne og hentet i barnehagen. Vi lagde middag og så satt vi oss for å se på Barne-TV.

Helene sitter med begge barna på fanget og snakker med Jone på telefonen mens barne-TV-figurene underholder. Plutselig kjenner hun noe merkelig i magen. Det er som om magen faller ned med et knepp. Hun har aldri følt noe lignende og ber Jone holde seg nær telefonen. Sjansen for at han må ta den seks timer lange kjøreturen fra Egersund i natt, er stor.

– Jeg fikk lagt ungene og det murret hele tiden i magen. I ni-tida hadde jeg økende intense smerter i magen og ba Jone om å kjøre. Det skjer nå, sa jeg, og det kommer til å gå fort.

Hun legger seg for å prøve å sove litt, men får det ikke til på grunn av smertene. I sengen kjenner hun plutselig at det blir vått mellom bena og hun tror det er vannet som går.

– Jeg gikk ut på toalettet og det var masse blod, men jeg tenkte at det var fostervann blandet med litt blod og var ikke bekymret. Tenkte bare at det nå nærmet seg veldig. Jeg ringte sykehuset og til mamma og broren min for å få hjelp med de andre barna.

– Himmel så stress

Jordmødrene på sykehuset hører at Helene har intense smerter. De er bekymret for alt blodet og mens de er på telefonen kommer Helenes mamma og bror inn døra. For å spare tid, ber de broren hennes om å kjøre henne direkte til sykehuset. Hun skal legge seg ned i baksetet sier de og ber henne komme rett inn.

– Jeg hentet sykehusbagen min oppe i andre etasje, gikk ned og hentet kamera og satt meg i forsetet i bilen. Jeg tenkte fortsatt ikke at noe var galt.

Bilen svinger inn foran akuttinngangen på Tønsberg sykehus litt før klokka halv tolv på natta. Der står en jordmor og en barnepleier og venter. De legger Helene på en båre og så beinflyr de nedover gangen.

– Himmel så stress da, tenkte jeg, jeg kan jo bare føde her i gangen hvis det skulle være sånn. Fortsatt var jeg helt rolig, sett bort fra smertene som nå var kontinuerlige.

På mottaksrommet står det en jordmor og en lege til og det begynner å demre for Helene at noe ikke er helt normalt. Fødselslegen er hardhendt og brysk. Hun sier ingenting og Helene tenker at hun nok er nervøs og stressa for noe. Ingen sier noe som helst mens de kobler til ultralydapparatet.

Helene kikker bort på apparatet og ser det samme som legene og jordmødrene.

– Det er ikke noe håp, er det vel, sier hun stille.

Les også: Stadig flere over 45 år føder i Norge

Nummer tre

Helene har opplevd placentaløsning, eller morkakeløsning. I en vanlig fødsel kommer barnet først. Så løsner morkaken. Først da stenger kroppen av blodgjennomstrømmingen som går mellom mor og barn. Det er en halv liter blod som går gjennom dette systemet i minuttet i den siste del av svangerskapet og det er viktig at kroppen stenger dette av så fort som mulig for å unngå at mor blør ihjel. Når morkaken løsner før barnet er ute, stenges all oksygentilførsel, blodtilførsel og mattilførsel av og babyen dør momentant. Med total placentaløsning ville det ikke hjulpet om man hadde vært på fødestuen idet det skjer. Livet til babyen ville ikke stått til å redde uansett.

– Akkurat idet jeg forstår at han er død og at det ikke er noe håp, blir alle smertene borte.

Det er bare Helene og den intense psykiske smerten i ett sekund. Det renner en tåre nedover det ene kinnet til Helene. Så renner det en tåre nedover det andre kinnet. Så – BANG – er de fysiske smertene og virkeligheten tilbake.

Helene har hatt ri uten pause i flere timer tror hun, men fødselen er ikke i gang. Helene må nå føde den lille døde babyen sin og de tilbyr henne epidural for å minske smertene.

– Jeg sa nei, for jeg kunne ikke la dem ta den smerten fra meg. Jeg trengte å føle den fysiske smerten.

På fødestuen tar jordmor hull på fosterhinnene og nå hagler det i tillegg på med rier oppå den smerten hun allerede føler fra før. Hun får nå lystgass og ber om Petidin, som de setter i dobbel dose med sprøyte i låret.

Samtidig sitter Jone i bilen på vei fra Egersund. Han vet ingenting om dramatikken som utspiller seg på fødestuen og Helene vil ikke at han skal få høre noe. Hun orker ikke tanken på å miste ham på veien samme dag som hun mistet sønnen sin.

– La han få konsentrere seg om kjøringen, beordrer hun.

En barnepleier sitter ved siden av henne hele tiden under fødselen og klokka halv fire kommer Morgan ut. Den lille nesa peker opp mot stjernene og han blir lagt på brystet hennes. Han er fortsatt varm og myk og han er verdens aller fineste.

– Bak meg hørte jeg jordmødrene stå og gråte. Jeg var helt utmattet og tom og klarte ikke gråte selv. De gråt for Morgan og det var bare fint.

Helene er rusa på Petidin og helt utmattet av alle smertene. Hun sovner der i sengen med den døde babyen ved siden av seg. Slik ligger hun fortsatt når Jone kommer stormende inn klokken halv seks på morgenen. Han har fått høre nyheten av jordmødrene og han gråter og sier nei, nei, nei. Igjen og igjen og igjen.

– Jeg bare satt der og hadde ingen trøst å gi.

Apatisk og halvveis sittende i senga kikker hun ned på den døde kroppen ved siden av seg. De hadde avtalt at de skulle ha tre barn og ikke flere.

– Teller han som nummer tre eller, spurte jeg.

Jone ser på henne og sier at selvfølgelig teller ikke dette.

Saken fortsetter under

Helene Tennefoss-Tørnqvis holder foredrag om dødfødsler. Foto: Kjersti Veel Krauss

Tabuene brytes

Hva gjør man med et dødt barn? Hva skjer? Hvordan er det normalt å oppføre seg?

Helene aner ikke, men får lov til å ha babyen sin inne hos seg så lenge hun vil. Ingen tvinger ham bort, men da broren hennes kommer inn på sykehusrommet og får se babyen i senga ved siden av hennes utbrøt han sjokkert: «Skal han være her? Ta ham ut, det er jo grusomt!»

– Jeg ble usikker, redd for at jeg begynte å bli gal og jeg viste ikke hvordan det var normalt å oppføre seg.

I ettertid skulle hun ønske at hun hadde invitert venner og familie inn slik at de som skulle følge henne i sorgprosessen i årene fremover hadde hatt noen av de samme minnene som dem. De kunne ha tatt Morgan med seg hjem og hatt ham sammen med barna og venner og bekjente. De kunne tatt bilder av ham med barna og barna kunne ha vært med på å stelle lillebror. Ingenting av dette gjorde de, hun var så redd for å være rar og tråkke over grenser og hun var så lei seg og trist.

– Jeg tenkte også at det ikke var noen som ville se et babylik så jeg turde ikke be noen inn, men det angrer jeg veldig på i dag.

Jone og Helene ønsker å døpe Morgan før de sier farvel. Jordmor får tak i en prest og de ber ham komme til sykehuset for å døpe den dødfødte gutten deres. Presten sier aldri at det ikke er lov, men han tar med seg en døpefont fra kirken og holder en liten velsignelsesseremoni i kapellet på sykehuset.

Helene, som har mistet masse blod, må kjøres ned på kapellet i en sykehusseng. Hun reagerer litt på at presten ikke sier navnet til Morgan under dåpen. Først mye senere forklarer presten at det ikke er lov å ha dåpsseremonier for dødfødte barn og at seremonien han holdt for dem egentlig var en velsignelse, det eneste alternativet han hadde å gi dem.

– Jeg er glad han ikke sa det til oss før senere.

Dagene blir til uker, ukene til måneder, månedene til år. Sommeren blir avlyst og blir tilbrakt i et mørkt rom bak en rullgardin. Selv om alt ser fint ut på utsiden, er den virkelige Helene som et mørkt, grusomt monster av svart, forferdelig og altoppslukende sorg.

Les også: Så mye smerte må du tåle under fødselen

Kjemper mot systemet

De flytter, kjemper mot systemet og hun sørger. Siden hun ikke har noen baby, har hun kun rett på seks ukers barselpermisjon, og deretter må hun argumentere seg til sykemelding en periode. Hun får seg jobb, men klarer seg bare åtte uker før hun kollapser. Hun klarer ikke telle medisiner ordentlig, klarer ikke lære noe nytt, klarer ikke... Hun føler seg mislykket. Feiler, feiler og sørger mer. Helene og Jone går i sorggruppe, møter andre i samme situasjon og får stadig mer forståelse for at de følelsene de har er normale. Sorgen er ikke farlig og der er noen lysglimt i alt det svarte. Syv uker etter dødfødselen med Morgan, er Helene gravid igjen.

Morgan ble døpt før han ble begravet. Foto: Kjersti Veel Krauss

– Det eneste jeg klarte å tenke på var at jeg ikke kunne ende min fødselskarriere sånn. Jeg måtte bli gravid igjen. Ikke for å erstatte ham, men for å få oppleve en god fødsel igjen.

46 uker etter Morgan er Helene tilbake på sykehuset i Tønsberg. Hun har en avtale med de samme jordmødrene som tok imot Morgan og legen har lovet henne å sette fødselen i gang i uke 38 denne gangen. Da yngstemann endelig blir lagt opp på brystet hennes, gråter hun. Hun gråter for Morgan. Hun gråter for den nye babyen. Hun gråter for livet. Hun gråter for at hun fikk oppleve dette igjen. Hun gråter av glede og hun gråter av sorg.

Les også: Norsk studie: Sorg overføres ikke fra mor til foster

Å leve med sorgen

Alle tabuene var brutt. Hun var ikke lenger redd for døden. Hun var ikke redd for de store mørke følelsene. Hun hadde planlagt hvert eneste familiemedlems begravelse. Hun hadde grått og grått til det ikke var væske igjen i kroppen. Hun hadde vasket og kysset sin egen dødsstive baby og sett leppene og neglene bli blå. Hun hadde skrudd igjen lokket på den bittelille kisten og sett den forsvinne ned i et dypt svart hull. Hun hadde vært to personer - den sterke, vakre mammaen til to små barn og det grusomme, mørke og angstbefengte monsteret som levde inni henne i flere år og som hun ikke torde vise noen.

Etter to år var hun tilbake til det sprudlende ja-mennesket som hun egentlig alltid hadde vært. Nå var det ikke lenger noe å være redd for og hun kunne starte studiene til å bli jordmor.

I foredragssalen i Skien snufses det. Det er åtte år siden Morgan døde nå. Papirlommetørklene er våte og sammenkrøllede. Bildet av den lille hvite kisten med Morgan oppi lyser mot jordmødrene i salen og ikke ett øye er tørt.

– Man kan pugge og lese, men det er vanskelig å skjønne noe om sorg basert på lærebøker. Ved at jeg er sårbar og forteller historien til Morgan og meg og forteller hva jeg ikke klarte, ikke forsto og angrer på, kan jeg hjelpe dem som kommer etter meg.

Les også: Fortsatt vanskelig å snakke om psykiske problemer

250 dødfødsler hvert år

Det er rundt 250 dødfødsler hvert år og i fjor hadde Skien fire tilfeller. For Helene er det viktig å være åpen overfor disse foreldrene som hun møter. Hun tror på at følelser og åpenhet hjelper.

– Tilbakemeldingene jeg har fått fra de foreldrene jeg har møtt, er at min bakgrunn gir en ekstra tyngde i rådene jeg gir til dem.

Helenes kollega, Janne Teigen, som holder kurset sammen med Helene, har forsket mye på temaet dødfødsler. Dybdeintervjuer med foreldre som har mistet barna sine viser at far ofte er den som er minst forberedt på det som skjer. Mange har ikke engang hørt om dødfødsler og vet ikke at det går an. Mor sier ofte at hun har hatt en ekkel følelse en stund, men hun har ikke nødvendigvis fortalt noe om engstelsen til far.

I 25 prosent av tilfellene finner man ingen årsak til dødfødselen. Noen ganger bare skjer det verst tenkelige og det er ingens feil. Helene har gått gjennom dagen og graviditeten tusenvis av ganger for å finne forklaringen på placentaløsningen. Det er ingen klare svar og hun har nå godtatt det for det der er.

– Men det går ikke en dag uten at jeg tenker på Morgan. Det er ikke bare sorg, men en helt naturlig ting, akkurat som at jeg tenker på de tre andre barna mine hver dag. Han vil alltid være med meg og være mitt lykkebarn. På grunn av han er jeg i dag jordmor.