– Hvis jeg ble tynn nok, ville jeg bli en mer spennende jente

Det er den sommeren Marianne Clementine Håheim fyller 14 år det skjer. Hun har prøvd å slanke seg lenge, synes hun er for stor, høy, har for brede lår. Men den første gangen hun klarer det er denne sommeren, da hun har sommerjobb i oppvasken på hotellet, og er forelska i den svenske kokken på kjøkkenet.

- Det begynte med at jeg skulle spise sunnere, men så at hvis jeg spiste mindre, gikk jeg enda mer ned, og hva så hvis jeg ikke spiste noen ting, hvor mye kunne jeg gå ned da?

- Etter det ballet det fort på seg. Det var så spennende at jeg klarte å gå ned, så jeg ble hekta på det relativt fort, forteller Marianne til Kvinneguiden, fjorten år senere.

STARTET I FORELSKELSE : – Jeg skulle imponere noen og det betydde at jeg måtte forandre på meg selv. Jeg følte at jo tynnere jeg ble, jo bedre ble jeg, forklarer Marianne om spiseforstyrrelsen hun utviklet. © FOTO: Andris Søndrol Visdal

Hun er i dag forfatter og informasjonssekretær i Redd Barnas ungdomsorganisasjon Press, og i boka Svart belte, skriver hun om de drøyt ti årene av ungdommen og ung voksen-tid der hun var syk av anoreksi og bulimi.

Der hun etter hvert fikk svart belte. Svart belte i å kaste opp, ikke spise, overtrene, slanke bort kroppen:

«Skulderblada stikk ut som vengefeste, ryggen har blitt dunete i eit primitivt forsøk på å halde varmen. Eg blir aldri samd med meg sjølv om kva eg synest. Eg kan ikkje vere nøgd, for det finst alltid eit lågare tal på vekta, alltid eit svartare belte.»

Les også:– Alle sa jeg burde vært død

Ærlighetsprosjekt

Folkehelseinstituttet anslår at rundt fem prosent av kvinner i aldersgruppen 15–44 år sliter med bulimi, overspising og anoreksi.

Den gangen Marianne var en av dem, var prosjektet hennes å bli en annen jente, få en annen identitet. En som kunne være god nok, fin nok, tynn nok.

Nå har hun et annet prosjekt. I boka vil Marianne fortelle helt ærlig om hvordan en spiseforstyrrelse er. Hvor stygg den kan være, men i hennes hode den gangen også noe fint, en mestringsstrategi på tanker hun slet med. Til tider en venn.

- Denne boka er et utsnitt av en veldig lang sykdomshistorie. Jeg ville vise frem sykdommen i sin helhet. Det er en veldig kompleks lidelse, - og det er lett å bare fokusere på deler av den, som det med å ha kontroll eller det estetiske, mener hun.

- Jeg ville vise fram både de gangene det har vært bekmørkt, og de gangene jeg kjente på en sitrende glede over kroppen, over knoklene. Spiseforstyrrelsene mine ga meg også glede. Jeg kjente meg som en «force of nature.»

- Har du vært redd for å trigge noen med ærligheten din?

- Jeg har vært bevisst på å prøve å unngå det, blant annet nevnes ikke konkret vekt. Endestasjonen i romanen er et veldig ensomt og desperat sted, så jeg tror det skal godt gjøres å sitte igjen og ønske og havne der, innvender hun.

- Jeg vil vise frem at det er enormt farlig. Hvordan det påvirker deg og alle rundt deg så negativt. Jeg har et inderlig håp om at kanskje noen leser det og tenker: «Det er kanskje ikke verdt det.» For det tar veldig fort over livet ditt. Og det er ikke noe ordentlig liv, forteller hun.

Les også: – Jeg holder på å dø av anoreksi - hjelp meg, vær så snill

Skriving som terapi

- For mange kan det å skrive om dette være en terapi i seg selv, sier Irene Kingswick til Kvinneguiden.

IRENE KINGSWICK: Generalsekretær i ROS. © FOTO: Privat

Hun er generalsekretær i ROS, Rådgivning om spiseforstyrrelser, som er en landsdekkende interesseorganisasjon for alle som er berørt av problematikk rundt mat, kropp og selvfølelse.

Kingswick har gjennom årene lest flere selvbiografiske beretninger om det å ha en spiseforstyrrelse, og hun er betinget optimistisk.

- De fleste er bra, og kan også være til hjelp for andre. Men det er også noen som er veldig tunge og mørke, helt uten håp, og for den som står midt i en forstyrrelse eller er på vei inn i den, kan det å lese noe som er tungt og dystert uten utsikt til å bli frisk, gjøre vondt verre, understreker hun.

Sykelig trening

En vanlig hverdag i det som raskt ble et farlig liv for Marianne, handlet om å møte maten med en motstrategi.

- Foreldrene mine var jo veldig bevisste på meg, så jeg spiste fortsatt hjemme, men da måtte jeg trene før og etter måltidet. Så for å få tid til det, stod jeg opp fem-seks om morgenen for å rekke det før frokost. På skolen spiste jeg ikke, og så hadde jeg den samme rutinen når jeg kom hjem. Dess sykere jeg ble, jo mer måtte jeg holde det hemmelig, for jeg hadde jo ikke lov til det.

I strategien for å bli den nye jenta, den tynne jenta, handlet mye om å prøve å holde faste rutiner. Marianne førte lister over hva hun spiste, hvor mye, hvor lenge det var til neste gang hun måtte spise.

- Jeg ville gjerne ha et 100 prosent system, for alle overraskelser, som for eksempel at jeg fikk noe annet til middag enn jeg hadde forberedt meg på, kunne føre til krise. Jeg tenkte at om jeg ikke kunne ha kontroll på hele hverdagen, så kunne jeg i alle fall ha et system for å holde dette i sjakk.

Les også: – Jeg tenkte alt ville bli bra bare jeg gikk ned noen kilo til

Glorifisering på nett

I boken forteller Marianne om at hun googlet anoreksi – og fikk opp masse tips fra såkalte Pro-ana-blogger om hvordan hun skulle takle sulten: Suge på isbiter, slå på den rumlende magen, få maten til å se ekkel ut, ta 100 sit ups.

«Kommentarfeltet er fullt av jenter som takkar for hjelpa», skriver Marianne.

- Anoreksi er en glorifisert sykdom for mange. Den ultimate utøvelsen av kontroll. Generelt i dag er det så mye snakk om fy-mat, nei-mat, du kan ikke spise hvitt mel, du kan ikke spise pasta. Og det er så mye skam forbundet med det, så det å klare å si nei, blir sett som imponerende, mener hun.

Hun er ikke den eneste som ser bekymringsfullt på de usunne dele-kulturen i sosiale medier:

- Det er dessverre mange bloggere som er veldig destruktive, sier Irene Kingswick.

­- Når man er så psykisk syk som man er når man har en spiseforstyrrelse, er det ikke mye konstruktivt i å lese disse, men det er jo ikke mulig å styre.

I dag finnes det få konkrete tall som viser hvordan den nye medievirkeligheten virker inn på spiseforstyrrede.

- Tallene Folkehelseinstituttet bruker på personer med spiseforstyrrelser for eksempel, er fra 1999-2002. Da fantes det svært lite av sosiale medier, påpeker Kingswick.

Måles i antall likes

Hun sier likevel at det ser ut til å være en økning generelt i kroppsbildeforstyrrelser.

Med andre ord: Selv om de alvorligste lidelsene holder et stabilt tall, er antallet mennesker i faresonen for å utvikle problemer knyttet til kropp, mat og følelser økende.

- Og det handler i stor grad om den sosiale media-biten, der verdien av deg selv ofte måles i antall likes, mener generalsekretær Kingswick.

I fjor kom SIFO-rapporten « Retusjert reklame og kroppspress» (Rysst og Roos 2014). Den er basert på dybdeintervju med 26 menn og kvinner, med ulik alder i Oslo, og en spørreundersøkelse med 242 elever på videregående skoler i Bærum og Drammen.

Rapporten forteller at 85 prosent av jentene og 30 prosent av guttene opplever kroppspress. 50 prosent av jentene oppga at det å lese blogger opplevdes som kroppspress.

Marianne ser med stor bekymring på de som vokser opp i dag, hvor tilbakemeldingen skjer konstant, fra alle kanaler.

- Jeg klarte å bli så syk som jeg ble, uten sosiale medier. Jeg tenkte at utseendet og identitet var noe som hang sammen. Hvis jeg ble tynn nok, ville jeg bli en mer spennende, annerledes jente. Det tror jeg er så sårbart for mange i dag, for det er enormt fokus på kropp hele tida, og det er nådeløse tilbakemeldinger på hvordan du ser ut. Spesielt gjelder dette kvinner. Det har ikke noe å si om du er fitness-utøver eller politiker, du vil uansett alltid få tilbakemelding på hvordan du ser ut. Du får ikke lov til å bare være en yrkesperson, kropp er alltid en del av pakka, understreker hun.

Skam å spise

Det har blitt så vanskelig å ha et avslappet forhold til mat. Det du trener, det du spiser skal si noe om hvem du er.

- Jeg husker selv hvor skamfullt det var da jeg utviklet bulimi. Jeg hadde klart å holde det jerngrepet på meg selv, og så skled det ut, for jeg er så glad i mat.

«Eg er ei jente som ber posar med spy på ryggen til skulen. Tre posar utanpå kvarandre med dobbeltknute, for å vere sikker på at det ikkje skal leke. Dei skvulpar så fint i takt med skritta.

Les også: Fellesmåltider hindrer spiseforstyrrelser

Sekken ligg i skåpet på gangen medan eg har undervisning. I løpet av dagen spør folk kvarandre om kvar den vonde lukta kjem frå. Det luktar mamma si heimelaga mat, kverna saman i ei syresentrifuge og vrengd ut att.»

Hva Marianne kastet opp hadde etter hvert lite å si. Hun kunne kaste opp gulrøtter, kunne nekte seg selv tyggis eller kaffe.

- Jeg klarte ikke å spise uten å føle skam, og derfor måtte jeg kaste opp. Jeg følte meg enormt mislykka. Alt blir enormt farlig når man er så syk.

Liggesår av trening

På sitt sykeste var hun innlagt på institusjon i fire måneder. Da hadde det bare gått knapt et år fra første gangen hun stakk fingeren i halsen.

Da hun ble lagt inn, var det fordi hun hadde gjort så mange treningsøvelser at hun hadde utviklet et liggesår i korsryggen.

- Det hadde masse betennelse. Det hadde gått så langt at da jeg først kom på sykehuset kunne de ikke bare slippe meg ut igjen.

- Du er ganske kritisk til behandlingen du fikk?

- Nå vet ikke jeg hvordan behandlingen er på den institusjonen nå. Og jeg skjønner at i en kritisk fase må man sørge for å få i folk mat. Men all behandling jeg har hatt har vært veldig fokusert på mat, vekt og kalorier. Jeg måtte veie meg hver uke, det skumleste i verden. Ingen tok seg tid til å finne ut hva jeg tenkte og følte. Da jeg dro hjem, var jeg akkurat like livredd for mat. Jeg hadde lært å følge en kost-liste, men hadde ikke fått noe naturlig forhold til mat. Så da jeg ikke klarte å følge den hundre prosent, måtte jeg kaste opp etterpå. Jeg hadde ingen andre måter å takle det på, forklarer hun.

De eneste som nådde inn til henne under institusjonsoppholdet, var nattevaktene med sin varsomme omsorg på natta, og en pleier som snakket med henne om musikk og andre ting, og ikke hele tiden var så opptatt av hva hun hadde på tallerkenen.

- Jeg følte at han likte meg som person. Vi kunne snakke om ting som ikke hadde med sykdom å gjøre, men samtidig kunne han spørre meg om hva jeg egentlig trodde ville skje om jeg ikke spiste sausen under middagen, som jeg slet sånn med.

Hjelp av antidepressiva

Det som til slutt hjalp Marianne, var da hun kom til en fastlege som skrev ut et antidepressiva spesielt tilrettelagt for spiseforstyrrelser.

- Det dempet tvangstankene jeg hadde, og gjorde det enklere å beholde roen rundt mat, sier hun.

- Og så ble jeg eldre. Jeg merket at jeg var virkelig, virkelig lei av å leve sånn. Jeg hadde flyttet til Oslo og kommet inn på Westerdals. Å være oppe halve natta for å spise og kaste opp, gjorde det vanskelig å komme seg på skolen. Jeg ville ikke spolere mine sjanser, og kjente at dette kunne ikke være livet mitt for alltid.

Det er tre år siden siste gangen hun kastet opp.

- Men jeg driver fortsatt og finner ut av ting. Jeg kan for eksempel fortsatt ta meg i å sitte og regne ut hva jeg har spist den dagen.

Mer enn kropp

Men selv om lidelsen og veien ut av den er komplisert, er Marianne opptatt av at de som står rundt, ikke skal tenke at det finnes «et hemmelig språk» de må snakke til en person med spiseforstyrrelser på.

- Det viktigste er å være et medmenneske, og tørre å snakke med personen på en normal måte. Prøve å finne ut av «hvem er du?» og «hva trenger du?»

Det er viktig å gi folk rom, tror Marianne, som i alle falle kjente det slik selv. Hun vil gjerne få frem at det er så mye som som kan hjelpe.

- Løpet er ikke kjørt fordi om en behandling ikke virker for deg.

I sin egen tilfriskningsprosess fant hun en viktig støttefaktor hun gjerne deler:

­ - Tenk på deg selv som mer enn en kropp. Dyrk interesser som har med helt andre ting enn utseendet å gjøre, og søk i stedte bekreftelse på intellekt og talent. Husk at du er så mye mer enn du ser ut.

For henne var skrivingen noe hun søkte som ga en annen bekreftelse.

- Men også frivillig arbeid. Det tok fokus bort fra meg selv. Når jeg lærte om hvordan andres situasjon var, fikk det meg også til å se meg selv annerledes, som en som kunne være viktig for andre.

Vil du lese flere lignende saker? Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!