Ti år siden fotballspilleren ble lam:Enerly drømmer fortsatt om et liv uten rullestol

Han, kona Mona og døtrenes vei etterpå har imponert de fleste. Realisme, hardt arbeid og en mengde optimisme og livsglede ligger bak.

Det er en gnistrende flott høstmandag på Larkollen når NTB møter Enerly. Det skjer over et par karbonadesmørbrød på Losen pub, bare noen hundre meter unna hjemmet hans.

Se også: Chris er lam: Gikk for å ta imot vit­nemå­let

Fjorden ligger blikkstille og bader i sol. Enerlys 17-fots daycruiser duver lett i vannet.

Den er bygget slik at han kommer seg til sjøs – i rullestolen – så ofte han vil.

29. oktober 2005: Enerlys Fredrikstad er i desperat poengnød for å holde plassen i toppserien. Etter noen få minutter går det et grøss gjennom tilskuere og TV-seere. Enerly deiser i bakken, men reiser seg ikke igjen.

Dagfinn Enerly skadet seg stygt under eliteseriekampen mellom Start og Fredrikstad i 29. oktober 2005. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Mistet stemmen

– Det har vært lærerikt, veldig lærerikt. Jeg er litt glad jeg har gått disse ti årene og at det skjedde. Jeg har lært utrolig mye om meg selv og om andre. Mennesker jeg har fått møte og muligheten til å hjelpe, sier Enerly til NTB.

Se også: Enerly får 9,5 millioner i erstatning

Fra ulykken skjedde og en god stund framover var øyelokkene det eneste han kunne bevege av egen kraft.

– Like etter var pustekapasiteten min nede i 17 prosent, og jeg måtte settes på pustemaskin. Så mistet jeg stemmen. Det var tøffe tider. Vi måtte lage et system der vi hadde en del punkter på en liste. Når det var noe jeg ønsket eller ville si, så harket jeg. Da tok pleierne fram lista. Så harket jeg når de kom fram til riktig punkt.

– Hadde jeg ikke tatt nakken, så hadde jeg garantert sittet hjemme i sofaen og klaget over at jeg hadde hatt vondt i beina. Det slipper jeg. Jeg har ikke smerter i kroppen i det hele tatt.

– Det skjer stadig vekk nye ting med kroppen. Det er utrolig morsomt. Fortsatt har jeg en vei å gå, men jeg ser virkelig lyst på framtida.

Ikke bitter

Før turen til Kristiansand hadde Enerly vært skikkelig forkjølet. Kona mente han burde stå over. Hun hadde en uggen følelse da han reiste sørover.

– Jeg skulle bare spille kampen og så hjem og feire 2-årsbursdagen til tvillingjentene våre. Det ble ikke slik, sier Enerly.

Neste onsdag fyller jentene 12.

Enerly har akkurat vært en helg i Strömstad på guttetur med mat, drikke, poker og mye moro.

To ganger i året reiser familien til spansk sol.

Men han er fortsatt avhengig av hjelp nesten 24 timer i døgnet.

– Jeg lærte fort at hvis jeg var sur og grinete og bitter på det som skjedde, så var folk rundt meg det samme. Da er livet trist. Det å akseptere situasjonen, lev med det, gjør det beste ut av det og så ser vi om et år hvor mye mer jeg kan gjøre da.

Slipper å måke snø

Enerly er utålmodig. Han vil gjerne at kroppen skal ta lengre steg oftere. Å få i gang fingrene skikkelig, ville vært fantastisk.

– Ta de små stegene på veien og nyt de øyeblikkene. Og så vet jeg at en dag er alt normalt igjen. Da er det greit å ta et par år eller to uker ekstra i stolen.

– Er det ikke snev av bitterhet i deg?

– Nei, ikke i det hele tatt. Det hjelper ingen ting.

– Hva vil du si til de mange av oss som klager over flis i fingeren eller at snøen kommer en uke for tidlig?

– Jeg er jo heldig som slipper å måke den snøen. Alle har vi jo våre problemer. Det som er kjedelig for meg, er å sitte i denne stolen. For deg er det kanskje den flisen i fingeren. Vi ser litt forskjellig på ting.

Trener

Enerly har gitt ut to bøker, og han holder en rekke foredrag. Ikke sjelden forteller han historien til over 500 mennesker i slengen.

29. oktober sitter i hodet hans.

– Jeg tenker ikke på den datoen et halvt år i forveien. Men når den dukker opp, er det tid for en gjennomgang over hva som har skjedd det siste året og hva jeg vil skal skje det neste, sier Dagfinn Enerly til NTB.

Han skal trene Larkollens gjenoppståtte seniorlag i fotball neste sesong. De er i gang med de første øktene.

Snittalderen er 40 pluss, og den første akillessenen har allerede takket for seg.