- Vi to hører sammen, og kjærligheten skal seire over kreften!

- Jeg har alltid vært en positiv person. Jeg ser ingen grunn til at jeg skal endre det nå, sier Kirsten Kold Hallingstad (50) og smiler så bredt at øynene nesten ikke synes. Smilet strekker seg omtrent fra øre til øre. Kirsten kniper øynene sammen og kaster hodet bakover mens hun ler høyt mot solen og Knut Johannes Hallingstad (49), som rager noen centimeter høyere enn henne. Livet er så fantastisk. Hun er så innmari lykkelig. Skyene som truer med å oppsluke henne, skal ikke få formørke tilværelsen hennes.

– Livet blir ikke sånn som vi hadde tenkt oss, og jeg har innsett at jeg kanskje kommer til å miste henne mye tidligere enn jeg hadde tenkt, men jeg skal gjøre alt jeg kan for at Kirsten når de målene hun har satt seg, sier Knut Johannes. Han legger ikke skjul på beundringen for Kirsten. Hun er hans store kjærlighet og han er akkurat så romantisk som en amerikansk filmstjerne ville vært på film.

– Vi er litt klissete, sier de to og fniser.

Dama var perfekt

GOD MATCH. – Kirsten er akkurat like gæren, sprek og aktiv som meg. Helt fra første stund visste jeg at hun var perfekt, sier Knut Johannes. © Gunn Gravdal Elton

Karmøy-jenta Kirsten og Knut Johannes fra Tysvær møtte hverandre i 2012. Han var skilt. Hun var gift. Da de møttes under Birkebeinerrittet, i gangen på vandrerhjemmet der de begge to bodde, kom de i prat. Det var ingen personlig prat. De var sammen med mange andre. Men både Knut Johannes og kameraten reagerte på at Kirsten var akkurat like «gæren» som Knut Johannes når det gjaldt trening og konkurranser. Hele dama var perfekt.

Han klarte ikke å få henne ut av hodet og kunne ikke kommet seg raskt nok hjem for å begynne jobben med å spore henne opp.

– Jeg visste jo ikke hvem hun var. Visste fornavnet og at hun hadde deltatt i en konkurranse i Haugesund. Jeg gikk igjennom hele deltagerlisten for å finne henne, sier Knut Johannes som visste at dette var dama han bare måtte ha. Han ante ikke at Kirsten var gift.

ORIGINALT BRYLLUP: Da paret skulle gifte seg, kom de svømmende inn til stranden ved Skeisvannet der gjestene ventet. © Gunn Gravdal Elton

Av og til vil skjebnen finne nye stier i livet vårt. Kirsten og Knut Johannes ble forelsket og fant ut at de var perfekte for hverandre. Begge var lidenskapelig opptatt av trening, og nå hadde de en felles hobby som gjorde forholdet mellom dem tett og ubrytelig. I 2013 var de to overbevist om at de skulle leve livet sammen. Og de var ikke i tvil om at livet ville bli langt og godt. Begge var friske og uvanlig spreke. Sammen kjøpte de et hus i Bergen som trengte rehabilitering. Knut Johannes er utdannet snekker og var tålmodig opptatt av at de to skulle gjøre jobben sammen.

– Han var kjempeflink til å dra meg med og vise meg hva jeg skulle gjøre, sier Kirsten — fremdeles like smilende. Hun og Knut Johannes har bedt meg om å møte dem ved Skeisvannet i Haugesund. Et nydelig turområde, og stedet der Knut Johannes fridde til Kirsten for ett år siden, og hvor de to giftet seg i sommer.

Uhelbredelig

Det kunne ha vært en lykkelig kjærlighetshistorie. Og det er jo også det. Men lykken er ikke alltid gratis. Av og til får vi mennesker påminnelser om at livet handler om å overleve. Og at vi på et eller annet tidspunkt må gi tapt. Halvannet år etter at de møttes, begynte Kirsten å kjenne smerter i kroppen. Hele våren slet hun med uforklarlige smerter og til slutt måtte Knut Johannes bestemt geleide den tøffe kjæresten sin til legevakten.

– De fant ingenting. Men jeg ble ikke noe bedre, sier Kirsten, som er statsautorisert revisor. Til slutt klarte hun ikke å jobbe mer enn ti minutter sammenhengende før hun måtte hvile på en sofa. Stadig nye leger og stadig flere bortforklaringer på smertene, gjorde at Kirsten gikk i to måneder før hun fikk en diagnose. Bløtvevssarkom. En krefttype som rammer ca. 250 nordmenn hvert år.

– Vi tenkte jo aldri at det kunne være så alvorlig. Men da legene begynte å snakke om flekkene de hadde funnet på lungene mine, da gråt jeg og forsto at dette ville bli tøft, sier Kirsten, som hadde begge døtrene sine hos seg da legen kom med den brutale beskjeden. Kreften var uhelbredelig.

– Jeg husker at jeg løp ut av værelset og lot Kirsten være med døtrene sine alene en stund. Da jeg kom hjem senere den kvelden, sto jeg på plenen utenfor huset vårt og skrek og skrek. Jeg var frustrert, forbannet og fortvilet. Det var et mareritt, sier Knut Johannes, som ikke ett sekund vurderte å forlate Kirsten. Tvert imot tok han en beslutning. Dersom Kirsten ønsket noe, ville han gjøre alt som var mulig for at hun skulle få oppnå målene sine.

– Han bærer meg på sine hender, sier Kirsten, som også fikk et sjokk den dagen. For tanken hadde aldri slått henne. At hun aldri mer skulle bli frisk.

– Men legene sier at jeg kan leve i mange år med sykdommen, og det satser jeg på.

Bryllup på stranden

Stadig nye cellegiftkurer gjør at Kirsten i dag er noe svekket. Men viljen og humøret gjør at hun fremdeles har mål om å bli med Knut Johannes på store idrettskonkurranser og på opplevelsesturer. En cellegiftkur ender gjerne med en tur til Australia og New Zealand for å rafte eller hoppe i strikk. Tre dager etter cellegiftkur nummer to gikk de til Gaustatoppen. En tur som krevde absolutt alt Kirsten kunne oppvise av krefter.

Og da Knut Johannes deltok i Ironman i Haugesund i fjor, gikk han ned på kne og fridde til Kirsten mellom svømme-etappen og sykkel-etappen. Kirsten var for svak til å delta, men hun hadde mer enn nok krefter til å svare ja.

LYKKE: Knut Johannes visste at Kirsten var syk da han fridde, men han var aldri i tvil om at hun skulle bli hans kone. © Gunn Gravdal Elton

26. juni i år giftet Kirsten og Knut Johannes seg. De kom svømmende inn til stranden ved Skeisvannet der gjestene ventet. Der var også dommeren som hadde sagt ja til å vie dem helt nede ved vannet. Etter vielsen syklet de to videre til sitt eget selskap.

Lykkelige

– Jeg ville gått i døden for Kirsten, sier Knut Johannes og legger en beskyttende arm rundt sin kone.

– Sykdommen skal ikke få påvirke oss mer enn den må. Kirsten kan ikke trene like mye som før og ting tar lengre tid, men vi klarer å være lykkelige midt opp i vissheten om at en dødelig sykdom herjer i kroppen hennes. Jeg tror kreften har gjort oss flinkere til å oppleve de små tingene. Vi nøyer oss ikke med å planlegge ting lenger. Når vi har lyst til noe — så gjør vi det. Vi har rett og slett blitt flinkere til å leve.

LYKKELIG. – Jeg har alltid vært positiv og ser ingen grunn til å endre det nå selv om jeg er syk, sier Kirsten. © Gunn Gravdal Elton

– Det er klart det kan komme tunge stunder innimellom, men jeg skal være lykkelig den tiden jeg har igjen. Og jo lenger jeg lever, dess større sjanser har jeg for å bli frisk, sier Kirsten, som innrømmer at forelskelsen nok gjør situasjonen lettere.

– Den gir så mange positive endorfiner, ler hun.

Kirsten smiler fremdeles. Men nå er smilet litt mindre. Øynene ser slitne ut. Timene har gått og kroppen har mye å ta igjen etter cellegiften. Det er på tide på la de to få samle krefter igjen. Både lykke og sorg krever sitt.

– Vi er tross alt heldige, og har det så godt. Uansett hvor gammel du er, så finnes kjærligheten.

Les også:

Reddet pappas liv fem ganger

Fredrikke valgte å fjerne brystene

Posen på magen gjør meg lykkelig