Hun ble gravid med sin store kjærlighet. Så fikk kjæresten ALS og havnet i rullestol

I GODE OG ONDE DAGER: Linda giftet seg med Frank, selv om han var alvorlig syk. - Det var aldri noen praktiske grunner som fikk oss til å velge ekteskap - det var kjærlighet, understreker paret.
I GODE OG ONDE DAGER: Linda giftet seg med Frank, selv om han var alvorlig syk. - Det var aldri noen praktiske grunner som fikk oss til å velge ekteskap - det var kjærlighet, understreker paret. Foto: Gunn Gravdal Elton / klikk.no
Artikkelen fortsetter under annonsen

Linda måtte ta et valg da Frank ble syk. Det har hun aldri angret på.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

I et nybygd hus i Tysvær kommune utenfor Haugesund blomstrer kjærligheten. De to jevngamle, Linda Aakre (41) og Frank Våge (41), følte at det var noe spesielt mellom dem allerede da de møttes for første gang for ti år siden. Det ble dem, og de er lykkelige, selv om de har møtt en del motgang i den tiden de har delt så langt.

For fire år siden besøkte Hjemmet samboerparet Frank Våge og Linda Aakre for første gang. De fortalte om kampen for å få omgjort ALS-diagnosen Frank hadde fått. De mente at den ikke stemte overens med Franks symptomer. Overbevist om at Frank kunne bli frisk med riktig behandling, undersøkte de alle muligheter og var optimistiske med tanke på fremtiden.

Giftemål framfor døden

- Vi har ikke gitt opp ennå, sier Linda, som fremdeles leter etter muligheter for å få sin kjære Frank frisk igjen. Eller i alle fall bedre.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Hun klarer ikke å tenke seg muligheten for at ektemannen skal bli borte. ALS er en diagnose som er ensbetydende med døden, og det var nærmest umulig for en ung, tilsynelatende frisk mann å forsone seg med en så brutal beskjed.

Men midt oppi en tung skjebne smilte lykken til Linda og Frank.

- Ja, vi har giftet oss nå, sier Linda og smiler. For fire år siden fortalte hun at hun ventet på at Frank skulle bli frisk nok til å gå ned på kne og fri. Så frisk ble han aldri, men gift ble de likevel.

- Men jeg gikk jo ned på kne. Den gangen jeg ramlet på gulvet, husker du. Da fridde jeg, sier Frank med et lurt glimt i øyet. Det er ikke alltid så lett å forstå hva han sier. Taleevnen er svekket, men humøret og humoren har ikke sykdommen klart å ta fra ham.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Uten barna hadde jeg ikke vært her

Frank har tre personlige assistenter, som hjelper ham døgnet rundt. Han er helt avhengig av hjelp. I huset de har bygd i et byggefelt på Førland, har han fått sin egen «hule», der han har alt han trenger. Der er også taket forsterket for å tåle heisen som hjelper Frank til badet. Barna har egne soverom, og boligen har livsløpsstandard. Frank klarer å kjøre rullestolen selv, og han kan komme seg litt rundt på egen hånd.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Det var ganske håpløst der vi bodde før. Vi flyttet jo inn uten å tenke på at en av oss kunne bli alvorlig syk, sier Linda.

I 2008, like før Linda fødte parets sønn Jonas, mente legene at Frank ikke hadde så lenge igjen å leve. Sykdommen angrep hardt og brutalt, og Frank ble raskt dårlig. Men Frank trosset de dårlige oddsene og er her fremdeles. Han har sett sønnen deres bli født og han har fått være sammen med Jonas gjennom de første barneårene. Nå gleder den stolte faren seg til å følge Jonas til hans første skoledag i august.

- Hadde det ikke vært for barna, hadde jeg kanskje ikke vært her i dag. De holder meg i live, sier Frank. - Det var tøft da jeg ble rammet av lunge­betennelse før påske. Da ble jeg liggende på sykehus i flere uker.

Kom hjem til bursdagen

- Frank kom hjem for bare noen uker siden, fortsetter Linda. - Han var så langt nede mens han lå på sykehuset, og han var nær ved å gi opp alt sammen. Han var sliten og lei og ville ikke hjem. Ikke før ­Jonas kom på besøk og gledestrålende klatret opp i sengen til Frank og fortalte hvor mye han gledet seg til å få pappa hjem igjen til bursdagen sin den 2. april.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

- Da våknet Frank. Jeg kunne se det på øynene hans med én gang, forteller Linda. - Det var ikke aktuelt å gi opp lenger.

Frank og Linda har fire barn. Jonas som de har sammen, William som er Lindas sønn og som bor hos dem hele tiden, og Adrian og Anja som er Franks barn fra tidligere og som bor hos moren.

Planla, fniste og lo

Sykdommen har gradvis svekket Frank. Og selv om legene ikke fraviker diagnosen ALS, fortsetter Linda og Frank å lete etter muligheter. Like før Frank fikk diagnosen, ble han syk av et flåttbitt. Paret har hele tiden ment at borreliose kan være årsaken til Franks sykdomsutvikling.

- Vi har et ønske om at Frank skal få prøve stamcellebehandling, slik Gunnhild Stordalen fikk i Nederland. Vi har hørt om andre som har fått det, og som har hatt god effekt av behandlingen. Men det er kostbart, og vi har ikke pengene, sier Linda, som nylig mistet jobben da butikken hun arbeidet i ble lagt ned. Frank er uføretrygdet, men møter fremdeles på jobb som senioringeniør ved Sjøfartsdirektoratet i Haugesund. Her godkjenner han sjøfartssertifikater ved hjelp av sine personlige assistenter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nå er det to år siden paret inngikk ekteskap, men det er hele ti år siden de møttes for første gang. De forsto umiddelbart at det var et spesielt bånd mellom dem. Frank falt pladask da han så Linda, og Linda har aldri vært i tvil om at hun skal stå ved Franks side hele livet. I gode og onde dager.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Vi har vært igjennom så mye sammen, og selvfølgelig skulle vi gifte oss. Det var aldri noen praktiske grunner som fikk oss til å velge ekteskap - det var kjærlighet. To uker før bryllupet satt vi på verandaen i det gamle huset vårt og fniste og lo. Vi hadde ikke fortalt noen om at vi skulle gifte oss, og hadde egentlig ingenting klart før den store dagen.

En stor dag

Linda og Frank inviterte familien til bursdagsselskap. Franks sønn Adrian fra et tidligere forhold ble 10 år den 12.12.2012, og paret tenkte de skulle gifte seg i samme slengen. Enkelt og greit. Men presten ville det annerledes og overtalte dem til å velge kirkebryllup.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Vi fortalte ingenting om bryllupsplanene, men et par dager før bryllupet ante familien likevel ugler i mosen, så de spurte om de skulle stille i bunad i bursdagsselskapet, sier Linda og ler. På dagen stilte Frank i uniform og Linda i vakker brudekjole.

Det ble en nydelig dag, selv om snøen lavet ned.

Frank, som hadde vært så redd for at Linda skulle forlate ham da han fikk diagnosen ALS, kunne gledestrålende si ja til sin kjære. Brudebildene vitner om et par som er svært glad i hverandre.

- Jeg tok et valg, og det har jeg aldri angret på. Klart det er tunge dager også for meg, det er travelt og vi får ikke så mye tid sammen bare vi to. Men sykdommen har gjort forholdet vårt sterkere. Vi kjenner hverandre så godt nå, og det var Frank jeg ville ha, sier Linda.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Guttekveld på rommet

Når Hjemmet besøker ekteparet Linda og Frank, er tømrerne fra Norgeshus fremdeles i aktivitet. Ikke alt er hundre prosent ferdig. Frank vil ha det mørkt på rommet sitt. Tømrerne må fikse dørene slik at det ikke slipper lys inn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Det går stort sett i fotball på TV-en døgnet rundt der inne, og av og til lukker Frank og Jonas døren og har en skikkelig guttekveld. Da koser de to seg med gutteprat, sjokolade og TV.

Frank har egen pc, og Jonas har allerede forstått at han kan gå inn der og bestille figurer til playstation-spillet sitt. Han tror figurene kommer med e-post, sier Linda og ler litt av sin aktive 6-åring, som akkurat kommer fra barnehagen.

Jonas vet ikke om noe annet enn å ha en pappa i rullestol. Men selv om pappa kanskje ikke kan bli med på fotballkamper eller avslutninger på skole og i barnehage, er han den beste pappaen i verden uansett.

- Mitt mål er at jeg skal bli bestefar en dag. Det er klart det kan bli tungt av og til, men stort sett er dagene gode, sier Frank.

- Det er klart jeg er engstelig mange ganger, forteller Linda. - Men når alvoret kommer og jeg er redd for å miste ham, da slår gjerne Frank til med en spøk og et godt glimt i øyet. Da vet jeg at det går bra.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Livet er hektisk, og av og til blir dagene tunge, men det er også dager da vi går og legger oss og kjenner oss lykkelige og tilfredse, sier hun. Håpet om at Frank skal få en behandling som gjør smertene litt mindre og fremtiden litt lysere, har hun stadig. De er så unge, og de vil så gjerne få noen gode år sammen.

- Hadde jeg bare hatt halvparten av energien til Linda, så skulle jeg vært fornøyd. Da ville vi hatt et godt og normalt familieliv, sier Frank, tydelig stolt av sin energiske kone.

Les også:

Jeg hadde maksimum to år igjen å leve

Karin (77) hadde ingen planer om å falle for Per (77)

Posen på magen gjør meg lykkelig