Jeg var så redd for at barna skulle vokse opp uten å huske meg

Den vak­re kvin­nen som mø­ter oss på Stord, er et le­ven­de mi­ra­kel. For noen år si­den ga le­ge­ne henne lite håp om å over­le­ve. Bryst­kref­ten had­de spredd seg til lym­fer og lun­ger. Den had­de spist seg ut av brys­tet og skapt et stort kra­ter som blott­la rib­be­na. Mange ty­per cel­le­gift og strå­lin­ger had­de dessuten gitt Ma­ri­ta Val­dal-Øs­ten­sen (35) hard med­fart.

I syv må­ne­der gjor­de sto­re brann­sår, i til­legg til kreft­så­ret, det nød­ven­dig å leg­ge henne i nar­ko­se annenhver dag for å tåle på­kjen­nin­gen ved å stel­le så­re­ne.

– Det var bru­talt, sier Maritas ek­te­mann Åge (40).

For ham var det fy­sisk og psy­kisk vondt å se hvordan hun sak­te og smer­te­fullt ble tatt fra dem. Sam­ti­dig måt­te han hol­de mas­ken for de tre bar­na deres, og gjø­re hver­da­gen så nor­mal som mu­lig.

Syn­li­ge arr

I dag er krateret i Maritas bryst grodd. Men i syv måneder måtte Marita legges i narkose annenhver dag for å tåle at såret ble rengjort. Foto: Gunn Gravdal Elton

Ma­ri­ta er et ty­de­lig eks­em­pel på hva kreft kan gjø­re med krop­pen vår. Et stort, ube­gri­pe­lig arr er­stat­ter det venst­re brys­tet hennes. Søk­ket der brys­tet en gang har vært, er ikke for­år­sa­ket av noen ope­ra­sjon. Det er et min­ne om den ubarm­hjer­ti­ge syk­dom­men som ble stan­set bare noen mil­li­me­ter fra hjer­tet hennes.

– Had­de jeg bare hatt meg selv å bry meg om, tror jeg ikke jeg had­de vært så redd for å dø. Men å ten­ke på at bar­na skul­le mis­te sin mor så tid­lig, var for­fer­de­lig. Uten dem vet jeg ikke om jeg had­de vært her i dag. Det er de som har holdt meg oppe, og fått meg til å kjem­pe vi­de­re, sier Ma­ri­ta.

På stue­veg­gen hen­ger de sto­re bil­de­ne som ble tatt da hun og Åge gif­tet seg for seks år si­den. Bar­na Mag­nus (16) og Ali­cia (7) er med, men Isa­bel (5) var ennå ikke født. Bil­de­ne vi­ser en fa­mi­lie med mange lyk­ke­li­ge år foran seg. Det er som­mer, det er kjær­lig­het og det er drøm­mer.

– Jeg er ikke så redd dø­den lenger. Lenge slapp jeg aldri tan­ken på den innpå meg. Den har vært litt skrem­men­de. Men i dag er den en vik­tig del av li­vet mitt, sier Ma­ri­ta, som fin­ner styr­ke i å snak­ke åpent om syk­dom­men. Hun vil bru­ke syk­dom­men i kam­pen for å få de vik­ti­ge me­di­si­ne­ne til­gjen­ge­lig for alle. For i dag er det ikke selv­sagt at kvin­ner med bryst­kreft får livs­for­len­gen­de me­di­si­ner. Nors­ke myn­dig­he­ter sy­nes det er for dyrt.

Åge og Marita har vært åpne om kreften, og døtrene Alicia og Isabel har vært klar over at de har vokst opp med en syk mor. Foto: Gunn Gravdal Elton

– Me­di­si­ne­ne som hol­der meg i live, kos­ter nær­me­re en mil­li­on kro­ner i året. Jeg får me­di­si­ne­ne gra­tis fordi jeg sa ja til å del­ta i ut­prø­vin­gen av dem. De har for­len­get li­vet mitt, og har gitt meg livs­kva­li­te­ten tilbake.

Re­kord­stor

Det be­gyn­te seks må­ne­der etter at Åge og Ma­ri­ta had­de fått sitt tredje barn. De var i full gang med å etab­le­re seg i ny­byg­get hus, og som de fles­te unge ek­te­par, had­de de trav­le hver­da­ger.

Da Ma­ri­ta kjen­te et press i brys­tet ved am­ming, ble hun ikke engs­te­lig. Det kun­ne være bryst­pro­te­se­ne hun had­de fått satt inn noen år tid­li­ge­re, eller det kun­ne være mel­ke­kjert­ler.

Men pres­set ble til en kul og Ma­ri­ta kon­tak­tet lege. Han av­vis­te henne med at det tro­lig var en ba­ga­tell, og lenge trod­de Ma­ri­ta at han had­de rett. Hun var jo så ung, og ingen i fa­mi­li­en had­de hatt bryst­kreft.

Etter ett år var brys­tet hennes hardt som en ved­kub­be, og det føl­tes som om ku­len holdt på å spi­se seg ut av henne.

– Det stem­te jo også. Da jeg kom til Hau­ke­land sy­ke­hus i Ber­gen, var kref­ten syn­lig som et sår.

For bare syv år siden, sto Marita lykkelig brud. For fire år siden ga legene henne liten sjanse til å overleve. Nye medi-siner har gitt henne ekstra tid. Foto: Gunn Gravdal Elton

Svuls­ten var blitt 14 gan­ger 14 cen­ti­me­ter stor. Som en kjøtt­eten­de pa­ra­sitt spis­te den seg grad­vis ut av brys­tet og skap­te det åpne kra­te­ret. En stund trod­de le­ge­ne at strå­ling og cel­le­gift had­de fått kref­ten på re­tur. Men da det ble opp­da­get to hvi­te flek­ker på lun­ge­ne, for­sto Ma­ri­ta og Åge at hå­pet tro­lig var ute.

– Det var da en av le­ge­ne mine spur­te om jeg vil­le for­sø­ke en ny me­di­sin som ennå ikke had­de kom­met på mar­ke­det i Norge, sier Ma­ri­ta, som selv­sagt var des­pe­rat etter å for­sø­ke alt.

– Jeg var så redd for at bar­na skul­le vok­se opp uten å hus­ke meg. Jeg vil­le leve lenge nok til at de had­de gode min­ner om mam­ma.

– Jeg fikk be­skje­den om at Ma­ri­ta had­de kort tid igjen å leve, for­tel­ler Åge. – Hun lå i iso­lat, og jeg vil­le ikke at hun skul­le lig­ge alene med de von­de tan­ke­ne. Derfor holdt jeg det hem­me­lig for henne en stund.

I dag er Åge hjem­me­væ­ren­de med Ma­ri­ta. De øns­ker å gjø­re mest mu­lig sammen — de to alene, og sammen med bar­na.

– Bar­na har vært in­vol­vert i syk­doms­pro­ses­sen hele vei­en, sier Ma­ri­ta, mens Åge vi­ser frem et bil­de der han stel­ler så­re­ne til Ma­ri­ta. Ali­cia og Isa­bel sit­ter i sen­gen og ser på.

– Jeg had­de aldri klart meg uten Åge. Hvem skul­le vært her for meg, holdt meg i hån­den og trøs­tet meg, hvis ikke jeg had­de hatt ham? Og hvem skul­le tatt seg av bar­na våre?

La fle­re få me­di­si­nen!

Me­di­si­nen Ma­ri­ta fikk prø­ve, he­ter Kadcyla. Den gjør henne ikke frisk, men hol­der kreft­syk­dom­men i sjakk. I dag er syk­dom­men sta­bil, og Ma­ri­ta tør å ten­ke mer enn én dag fremover.

Jeg ville leve lenge nok til at de hadde gode minner om mamma, sier Marita. Foto: Gunn Gravdal Elton

– Jeg har lært meg å verd­set­te li­vet som det er her og nå. Det er ikke nød­ven­dig å ha noe å gle­de seg til hele ti­den. Nå tør jeg å tro at jeg kanskje får opp­le­ve Isabels før­s­te sko­le­dag. Kanskje jeg til og med kan få se jen­te­ne kon­fir­mert?

I dag er Kadcyla god­kjent i Norge. Men ennå er ikke me­di­si­nen til­gjen­ge­lig på of­fent­li­ge sy­ke­hus.

– Det er for­fer­de­lig trist å vite at kvin­ner dør fordi de ikke får me­di­si­nen, mens jeg kan leve vi­de­re. Er det rik­tig i et rikt land som Norge, at så mange andre som for­tje­ner samme be­hand­ling, må dø fordi me­di­si­nen er for dyr?

Ma­ri­ta og Åge har for­so­net seg med at syk­dom­men kan ta over­hånd en dag. Men for hver dag me­di­si­ne­ne vir­ker, styr­kes hå­pet om at Ma­ri­ta skal få leve og se bar­na bli voks­ne.

– Likevel har jeg be­gynt å sam­le min­ner, for­tel­ler hun. – Opp­skrif­ter, bil­der, små for­tel­lin­ger, alt som kan for­tel­le bar­na mine hvem mo­ren deres var. Jeg tar ikke lenger li­vet for gitt.◆

Les også:

Hundene markerte for kreften

Maria reddet sin kreftsyke tvillingbror

Hjelper barn med kreftsyke foreldre

– Jeg hadde aldri klart det uten Åge. Vi har vært sammen om alt, sier Marita. Foto: Gunn Gravdal Elton

Denne saken ble først publisert på Klikk.no.