Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Bønder i byen: Oslo er inne i en grønn tidsalder, og det blir ikke mer kortreist enn å dyrke sin egen mat. Men i en hovedstad som vokser er plassmangel en utfordring. Heldigvis er oslofolk kreative og initiativrike. I denne serien møter vi folk som på ulike vis lever «bondelivet» i byen.
Tidligere artikler: Parsell: Luksusbøndene innenfor ring 2
– Sønnen min, Aksel, pleier å si at vi har fem høns i hagen og to i fryseren.
Helena ler. Men da den ferske hønsebonden sto bak huset i gummistøvler, med en øks i hendene og en ung hane på hoggestabben, var hun ikke særlig høy i hatten. YouTube-videoen med en engelsk hønsebonde hun hadde sett som forberedelse, var heller ikke til særlig hjelp.
– Det var helt grusomt. Hanen la seg tillitsfull ned på hoggestabben og liksom strakte halsen ut. Helena grøsser ved tanken.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen– Neste gang jeg skal slakte må øksa være litt kvassere. Går det også an å ha bind foran øynene så jeg slipper blikkontakten?
Bortsett fra den traumatiske slakteepisoden (den andre hanen måtte for øvrig mannen ta seg av), og en mystisk eggtyv (problemet forsvant da de satte lås på døra til hønsehuset), har hønseholdet for familien Haugbo Tveit på Disen i Oslo gått ganske så pyntelig for seg. De fem gjenlevende hønene tripper rundt et hjemmesnekret rødmalt hønsehus med stemorsblomster i vinduskarmen og hjemmelagde navneskilt over verpekassene.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenLes også: Lurte demonstrantene
Helena hadde drømt om høner i hagen lenge, før de på selveste 17. mai for to år siden svingte av motorveien på vei hjem fra Sørlandet, til et hus langt inne i skogen. Mannen Lars Johan minnes en selsom opplevelse.
– Det var fjærkre i alle kreasjoner, premiehøner, moskusender – og dusjen full av andunger.
Artikkelen fortsetter under annonsenI forkant hadde de snakket om tre–fire kyllinger. Maks fem. Da de kjørte hjemover hadde de sju små kyllinger av rasen gul orpington i en pappeske i bagasjen.
Les også: Velferdsprofitører perler ikke hjerter
På forhånd hadde Helena tilbrakt timevis på ulike nettforum, fått veiledning fra kommunen og snekret et forskriftsmessig hønsehus i det ene hjørnet av hagen. Med verpekasse, vaglepinne, varmelampe og et inngjerdet uteområde.
– Det er krav om stor nok inne- og uteplass. Men de går mest fritt.
– Rømmer de ikke?
– Nei ... men det var en dag en kollega kom bort til meg på jobben og sa: «Helena, er ikke dette dine høner?». Hun viste meg en facebookpost der noen hadde tatt hånd om noen høner på rømmen. Og det var mine, ja.
Les også: Tar tre grep på Tøyen
Julia på åtte kommer springende med Nussenussen – visst nok både best på sirkustriks og godt egnet til å kjøres rundt på sykkel.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Rasen er ganske robust. Og de får jo personlighet. Torden er sjefshøna og troner øverst i hierarkiet. Hun bruser med fjæra og er litt hakkete. Nussenussen er den mest kosete, og outsideren i gjengen, forteller Helena. Når de kommer hjem med bilen på ettermiddagen står alle hønene på rekke og rad på tunet og venter.
Artikkelen fortsetter under annonsen– De er nesten som hunder, påstår hun.
Hønseholdet har også gjort familien populær i nabolaget. Egg blir byttet mot litt pass og stell, noen kommer med matavfall, andre igjen henter hønsegjødsel, og den lokale barnehagen legger turen sin i nærområdet for å se på hønene. Julia kan fortelle at mange kommer og spør om å få klappe. Man blir populær, rett og slett.
Les også: Bilfritt byliv i Oslo
Men det finnes dem som er skeptiske til hønsehold i byen. Det lever Helena godt med.
– Seriøse fjærkrebønder hater oss bybønder, og det er litt cockfight inne på nettet. Men jeg tenker at alle med litt sunn fornuft kan klare det. Og her har hønene det som plommen i egget. Jeg kunne godt tenkt meg både bier på taket og en hest i garasjen, jeg. Man må ikke bo på landet for å leve småbondelivet.
Artikkelen fortsetter under annonsenLes også: Hans Georg (71) trives best i eget hjem
– Hva er det beste med å være «bybonde» Helena Oladottir Haugbo?
– Det er eggene. Både det å gi bort egg, å vite hvor eggene kommer fra, og at høna har hatt det godt. Og at de spiser matavfallet ditt. Hele pakka egentlig. Gleden ved å dyrke noe selv.
– Hva er din favorittrett, med minst en egendyrket ingrediens?
– Arme riddere. Det er en glemt rett. Man tar gammelt brød, dypper det i melk og egg, helst med litt kardemomme eller kanel, og lar det trekke inn. Så steker man det - og spiser med bringebærsyltetøy.
– Hjemmelaget, eller?
Artikkelen fortsetter under annonsen– Ja, det må jo nesten være det. (Det står REMA 1000 på glasset, røper seks år gamle Aksel)
– Hva er din største suksess som bybonde?
– Her må jeg skryte litt av kona. Mannen Lars Johan skyter inn fra sidelinjen.
– Det har vært et skikkelig jenteprosjekt, med Helena i bresjen. Hun har virkelig brettet opp ermene, bygget hønsehus , jeg må innrømme at heg var litt skeptiske til hele prosjektet, men det har ikke vært en negativ mine.
– Og din største fiasko?
– Det må være den slaktinga. Neste gang må jeg forberede meg litt mer mentalt, være litt mer resolutt. Øksa var litt sløv, hodet sklei litt… huff, det var fryktelig.
Saken ble først publisert på Dagsavisen.no
