Da det var Oslo mot oss

I GAMLEBYEN: Jeg og kollega Don Martin tøffer oss i forbindelse med coverfotografering til EP-en Slå Tilbake fra 1996.
I GAMLEBYEN: Jeg og kollega Don Martin tøffer oss i forbindelse med coverfotografering til EP-en Slå Tilbake fra 1996.
Artikkelen fortsetter under annonsen

MIN OSLO-OPPVEKST: Så klart jeg hadde en tagg. Alle hadde vel en tagg? Året var 1994, og vi var utpekt som Oslos verste skurker. Vi bare skjønte ikke hvorfor.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

FAKTA: 1994. Dette skjedde.

Innbyggere i Oslo: 477.781

Ordfører: Ann-Marit Sæbønes

Hendelser i Oslo: Reform 94 snudde opp ned på videregående utdanning. Senere Vålerenga-trener Kjetil Rekdal skåret med langskudd på Wembley. 2000 antirasister demonstrerer mot Radio Nite Rocket og 18 personer ble arrestert i politirazzia mot Blitz-huset.

Disse låtene hørte vi på: Props over here (The Beatnuts), N. Y. state of mind (Nas), Nappy heads (The Fugees), Se ilden lyse (Sissel Kyrkjebø) og Cotton Eye Joe (Rednex)

På kino så vi Forrest Gump, Schindlers liste, Løvenes konge og Speed.

Dette er femte artikkel i en serie om oppvekst i Oslo. Dagsavisens Aslak Borgersrud har lagt sin erindring til året 1994.

… Og hva er dette HER for noe?

Politimannen har ransaket meg fra topp til tå. Klappet meg opp langs beina, sjekka bukselommene og sekken. Til slutt tar han innerlomma på jakka. Der finner han den. Tusjen.

Det var det vi kalte en 30-millimeter. En veldig bred tusj. Om du ikke jobber i en butikk som stadig skal ha nye håndskrevne plakater i vinduet, er det bare en ting den kan brukes til: Tagging.

– Øhh, det er en lommelykt.

Den løgnen var det nok ikke mange som ville gå på. Men polititjenestemennene i Oslo på den tida var ikke akkurat kjent for å være gatesmarte. Og i øyeblikket den digre politimannen tok av lokket på tusjen min ute i mørket på St. Halvards plass i Gamlebyen, så jeg selve filten på tusjen fly gjennom lufta.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Politimannen la ikke merke til at filten datt av. Og dermed sto han der med et pussig blikk på en sylinderformet plastdings han ikke ante hva skulle brukes til.

«Hm», sa han, og la den i beslagsposen. Sammen med noen spraybokser, da. Så vi var ikke av kroken, gitt.

Det var våren 1994. OL på Lillehammer. EU-kampen nærma seg. Men i Oslo var det andre kriger i gatene.

Les også : Sissel Hoffenghs Oslo-oppvekst (1969): Damene i Nordahl Bruns gate

Krigen mot graffiti

Tagger-hue. Plakatene lyste mot oss på trikken. Bildet var av en lyshåra gutt. Med et fårete smil og dumt blikk stirret han tanketomt på oss. Faktisk tanketomt, altså. Hele hjernen var fjernet fra plakaten. Klipt ut. I stedet hang det en liten kule på plakaten. Den skulle illustrere blandekula i spraybokser. Og ungdommens manglende hjerner, selvsagt. Min manglende hjerne.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
TAGGING: Eksempel fra Dagsavisens arkiver, her en bygård i Oslo i 1996.
TAGGING: Eksempel fra Dagsavisens arkiver, her en bygård i Oslo i 1996.

Budskapet fra Oslo kommune på starten av nittitallet var ikke til å ta feil av. Hiphop-unger var de verste. Vi var idioter. På kinoreklamene viste de ungdom som malte graffiti før de banket opp gamle, «virkelighetens grusomhet», som Aftenposten kalte det. En nedmalt og tilgrisa buss ble kjørt rundt for å vise fram ondskapen i all sin prakt. Kommunen sendte ut en tulleregning på 5000 kroner til foreldre, for å fortelle hva ungene deres drev med.

For deg med ♥ for Oslo: Følg oss på Facebook!

Les også: Espen H. Rusdals Oslo-oppvekst (1984): Hundrelappen som brant i lomma

Natt ved Akerselva

Jeg var ikke noen skikkelig tagger. Jeg kunne rett og slett ikke tegne, og fikk aldri taggen til å bli fin. Men også jeg satt i timevis og prøvde. Ark og tusj. Fire bokstaver. Om igjen og om igjen skulle den perfeksjoneres. Men jeg fikk det aldri til. Et par ganger var jeg ute om natta. Langs Akerselva var det kulest. Jeg hadde med et par støttende kompiser som skulle holde vakt. En eldre kar som var flinkere enn meg, hadde til og med laget skissen for meg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men jeg var feig. Vi dro ut veldig seint, da det ikke var en levende sjel ute. Og jeg valgte meg ut en avsidesliggende vegg på en gammel murvegg rett over Kubaparken. Ingen la merke til oss. Og piecen ble så stygg at jeg aldri turte å dra tilbake og se på den. Jeg tok ikke bilde av den en gang.

Men det var nå en gang sånn vi holdt på. Vi lagde graffiti, malte vegger. Og vi skjønte ingenting av hvorfor folk var så sure på oss for det.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Tom Vestrengs Oslo-oppvekst (1968): En oppvekst på utgått dato

Faksimile: Aftenposten, 25. februar 1994. Jeg var 15.
Faksimile: Aftenposten, 25. februar 1994. Jeg var 15.

«Brune Rune»

Byrådsleder Rune Gerhardsen, som fortsatt sitter i bystyret for Ap, var sjefen for kampanjen. «Tigging, tagging og tissing» skulle bli forbudt i Oslo. Tigging var «noe av det mest kyniske jeg kan tenke meg», ifølge Rune G.

I politivedtektene fikk han vedtatt at det skulle være forbudt å drive med graffiti. Ikke bare på annen kvinnes eiendom, men også på egen. Hvis man malte huset sitt med sprayboks i stedet for med Jotun, skulle Rune G. sende politiet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi ble mer kyniske på den tida. Først ville vi bare male byen, men etter at Rune G. og Oslo Sporveier erklærte krig, ble vi med i krigen.

Jeg husker en gang etter en konsert på Bootleg, et lite konsertsted øverst på Grünerløkka. Det hadde vært en morsom konsert, jeg tror til og med det var bandet mitt som spilte. Folk skulle ned mot byen og trakk ut mot trikkeholdeplassen. Alle var opphissa og gira. Og allerede før trikken hadde fått stoppa, var den nedmalt av tags. Vi kom oss på trikken, malte den ned. Skremte sikkert vettet av de andre passasjerene. Etter noen holdeplasser stoppa trikken, og politiet kom for å arrestere oss. Jeg slapp unna. Men krigen var blitt heftig.

Hvorfor? Det er ikke godt å si. Krigen mot graffiti på nittitallet hadde jo ingen hensikt. Graffitien (eller tagginga, som de var så opptatt av å kalle det) var omtrent som den hadde vært før, og omtrent som den har vært siden: En del av byen, enten vi liker det eller ikke. Krigen førte ikke til noe annet enn krig.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Flere av ungdommene i miljøet fikk gigantiske bøter. Vi skulle tas for enhver pris. I ettertid ser jeg på de flinkeste malerne fra den tida. Noen er blitt kunstnere. Noen har gjort det stort innen musikk eller film. En god del har gått videre i livet. Men altfor mange gikk det skikkelig dårlig med. Det koster litt å bli stempla som byens verste kriminelle.

Les også: Hanne Mauno: Mitt møte med Oslo

Beslagsrapporten

Sjøl greide jeg meg fint. Jeg ble bare arrestert den ene gangen. Og selv da var det ikke egentlig tagging jeg ble tatt for. Snarere tvert imot: Jeg ble tatt for å ha sprayet opp sjablonger av tegneseriefigurer som sa NEI til EU. Langbein mot EU. Tommy (han med Tigern) mot EU. Og sånt. Barnslig? Jo, da, men veldig moro. Og vårt lille bidrag til EU-kampen.

Jeg var såpass ung at jeg slapp å sitte veldig lenge på glattcella. I dag kan jeg ikke engang huske om jeg fikk bot. Men jeg husker en liten detalj, et uttrykk for min bitte lille seier over ordensmakta. Det var i beslagsrapporten jeg fikk i posten et par uker seinere:

1 stk. ukjent objekt. (Tusj?)

Hæhæhæ. Idioter!

Les også: Bente Rognan Gravklev Oslo-oppvekst (1997): Feil bukse på Oslo vest

Denne saken ble først publisert på Dagsavisen.no