Luksusbøndene innenfor ring 2

Bønder i byen: Oslo er inne i en grønn tidsalder, og det blir ikke mer kortreist enn å dyrke sin egen mat. Men i en hovedstad som vokser er plassmangel en utfordring. Heldigvis er oslofolk kreative og initiativrike. I denne serien møter vi folk som på ulike vis lever «bondelivet» i byen.

Det er nesten latterlig idyllisk å følge etter parsellant (joda, det heter faktisk det) Hans Kristian Halvorsen-Monsrud (45) innover i Egebergløkka parsellhage. De 60 parsellene ligger stort sett fremdeles brakk i påvente av at byfolket skal tre på seg arbeidshanskene, men nå har det klødd i fingrene til Hans Kristian og ektemann og medparsellant Terje Rabbersvik hele våren. I fjor var de i overkant ivrige.

– Vi sådde altfor tidlig. Alt råtnet.

80 års ventetid

Det er populært å være bonde i byen. Ventelista i Egebergløkka parsellhage er for tida stengt på grunn av for stor pågang.

– Det står 160 på venteliste, og med et snitt på 0 til 2 ledige parseller i året, kan det i verste fall bli 80 års ventetid. Det er hyggelig å være populær, men det skal jo være realistisk for folk å få en parsell i løpet av levetiden, sier Hans Kristian, som også er leder av parsellaget.

Selv ventet han og ektemannen i seks år på jordlappen på 110 kvadratmeter.

Felles fiende

I 13 år har de skjøttet parsellen etter alle kunstens og økologiske regler. Det siste er for øvrig påbudt i hagen. Og sånn rent bortsett fra året de sådde for tidlig, og noen bønner som ble litt i overkant høye (vi snakker visst bortimot tre meter) har de unngått de store tabbene. Et år var de selvforsynt med poteter ut oktober. Det snakkes varmt om ripsbusker og vekselbruk. Kald og varm kompost, rødbeter, gulrot, salat og grønnkål. Roser, liljer og diverse stauder. Dyreliv i form av svarttrost, flaggermus og grevling. Og mens vi sitter der har jaggu plommetreet begynt å blomstre. Det eneste som kan true idyllen er ...

– Brunsneglene.

De motbydelige krypa (som Terje kaller dem) kom for fire år siden og har gått løs på både potetene (de liker visst både Asterix og Beate), og Terjes forkultiverte bønnespirer.

– Å, jeg håpet vi aldri skulle snakke om det. Terje ser oppriktig trist ut der han sitter under parasollen og svetter.

– Men egentlig er det også positivt, vet du, sier Hans Kristian.

– De er en felles fiende. Vi arrangerer snegledugnad i hagen, da går vi med hodelykt og konkurrerer med naboen om å finne flest mulig.

Les også: Gerd-Liv Valla om koolonihage-livet: – Her er alle like. Dette er det siste sosialdemokratiske prosjekt

Saken fortsetter under bildeserien

Luksusbonde

Hans Kristian har satt seg godt til rette i den svarte fluktstolen. Han har nettopp servert en ugressuppe laget på brennesle og hønsekraft. Nå tenner han pipa og ser oppover mot Gamle Aker kirke. Den 100 år gamle parsellhagen ligger foran han. Yndlingsutsikten. 20 meter bak seg har han trafikkstøyen fra Maridalsveien. Det synes han bare er koselig og minner han om at han er midt i byen.

– Nei, jeg kan ikke finne noe negativt. Men det er klart, dette er ren luksus, og det har ingenting med bondelivet å gjøre.

Les også: Lan-bruk i Oslo – byrådet vil ha en grønnere by

Fire faste

Hva er det beste med å være «bybonde», Hans Kristian Halvorsen-Monsrud?

– Det er å komme seg ut fra en byleilighet, å få jord under neglene, gjøre noe kreativt og se det gror rundt oss. Og å gjøre noe sammen, som et par. Og så er det et sosialt nettverk i parsellen, vi er på hils med veldig mange. Det er den gamle nabolagsfølelsen.

Hva er din favorittrett, med minst én egendyrket ingrediens?

– Suppe med brennesle, skvallerkål («et fryktelig ugress»), løvetannblader, gressløk, ramsløk og løpstikke, kokt på hønsekraft. Med litt fløte, så klart, og krydder. Eller fisk, som vi ovnsbaker sammen med rødbeter, poteter og løk.

Hva er din største suksess som bybonde?

– At vi overtok en parsell der ugresset nådde oss til skuldrene, og har fått den opp og stå på tre sesonger.

Og din største fiasko?

– Hehe, da må jeg henge ut mannen min. Vi kjøpte noen frø til å så bønner, og på posen sto det at de skulle bli 40 centimeter høye. Så vi sådde og bandt opp snorer til å gjøre plass til det. Men så bare vokste planten. Og den vokste. Det viste seg at det var bønnene som skulle bli 40 centimeter. Hele planten skulle bli 2,5 meter. Moralen er: Les nøye på frøposen.

Saken er først publisert på Dagsavisen.no