Nesten fryktløs

Elin Floberghagen vokste opp på Skotbu utenfor Ski. Kua i bakgrunnen er den nyeste innkjøpte pynten.
Elin Floberghagen vokste opp på Skotbu utenfor Ski. Kua i bakgrunnen er den nyeste innkjøpte pynten. Foto: Iván Kverme
Artikkelen fortsetter under annonsen

Elin Floberghagen går i frontlinjen for åpenhet og gode vilkår for pressen. Men hvis vepsen kommer durende søker hun dekning.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Det er mange sinte folk der ute, sier hun.

Ordene er vanskelige å ta til seg med omgivelsene vi har rundt oss. Det er stille og fredelig med skogen tett opp til Elin Floberghagens barndomshjem. I nabohuset bor det slektninger. Flere naboer er det nesten ikke. Men dette er ferieidyllen. Stedet hun trekker seg tilbake til i helgene fra leiligheten i byen. På jobb kommer de sinte stemmene når mediene skriver om innvandring, ulv og bompenger.

– Det overrasker meg hvor sinte folk blir. Vi har fått en mer polarisert debatt med ytterliggående standpunkter på begge sider, sier Floberghagen til Finansavisen.

Noen har mistro til pressen, mener den er venstrevridd eller har bestemt vinklingen på forhånd.

– Jeg tror ikke så mye av dette er sant, men det inntrykket er der hos noen. Jeg mener norske medier i all hovedsak lager veldig mye bra. De fleste fellelsene i PFU (Pressens faglige utvalg) handler om at de som har fått sterke beskyldninger mot seg ikke kommer til orde. Det burde jo egentlig være det enkleste å få til.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvis en norsk avis publiserer en karikaturtegning av Donald Trump er det helt garantert at klagene kommer inn til presseforbundet.

– Han må klage selv hvis vi skal gjøre noe med det. Det kunne jo vært litt artig. Men det er ofte sånne henvendelser vi får, at noen føler at de selv eller andre er blitt krenket. Folk føler seg oftere krenket nå. Terskelen er ikke så veldig høy lenger.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Aftenposten får drahjelp av VGTV-videoer

Tilhenger av offentlighetsloven

Hun startet i jobben som generalsekretær i Norsk presseforbund i mars, men har allerede gjort seg bemerket i flere saker. Hun har til VG kritisert Norsk toppfotball for oppfordring til boikott av fotballsendingene til TV2 og hun har sagt til Dagbladet at Russlands regler for akkreditering til prøve-VM i fotball så ut som forsøk på sensur. Men den viktigste saken er nok Riksrevisjonens rapport som viser store mangler i journalføringen i statlig forvaltning.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Undersøkelsene avdekket i all sin gru at mange saker ikke engang blir journalført. Kanskje fordi forvaltningen er redd for kritikk? Det er ikke et spor av konflikten mellom Norge og Kina, hverken når det kommer til Dalai Lama eller forholdene landene imellom. Det er ikke et spor av politiets innkjøp av IT-systemer som var et skandaleprosjekt. Det blir vanskelig når ikke en gang justisdepartementet og politidirektoratet, som skal forvalte lovene, finner det for godt å journalføre.

Hun omtaler offentlighetsloven som verdens beste, men at den praktiseres sånn passe. Riksrevisjonen skrev også to rapporter som konkluderte med at forsvaret ikke er i stand til å forsvare viktige bygg ved en terrorhandling. Den ene rapporten ble skrevet for offentliggjøring, men ble likevel holdt hemmelig.

– Det ble holdt et lukket stortingsmøte for første gang på 25 år. Vi vet ikke hva som ble sagt der, men det håper vi å finne ut av. Dette er dårlig håndtert og gir et inntrykk av at de vil beskytte seg selv fremfor å beskytte taushetsbelagte opplysninger, sier Floberg til Finansavisen.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Kontroll- og konstitusjonskomiteen har bedt om åpen behandling av saken, men Forsvarsdepartementet har satt ned foten.

– Statsministeren har overlatt beslutningen til Forsvarsdepartementet. Vi må gå videre å se hva som faktisk ligger der. Hele det norske samfunnet er basert på tillit til statsmaktene. Det krever åpenhet og innsynsrett.

– Er tilliten brutt i denne saken?

– Det er i hvert fall veldig problematisk. Vi må se om vi kan gjøre noe med det.

– Hva kan dere gjøre?

– Vi vurderer ulike muligheter. Vi må få klarhet i hva som har skjedd, kreve innsyn og eventuelt klage. Hvis ikke det hjelper må vi vurdere hva vi gjør.

– Rettslige skritt?

– Vi må se på det.

Les også: Verdens største atomubåt seiler langs Norges kyst

Ønsker sanksjoner

Elin Floberghagen og Norsk presseforbund vil innføre sanksjoner for brudd på offentlighetsloven. Foto: Iván Kverme
Elin Floberghagen og Norsk presseforbund vil innføre sanksjoner for brudd på offentlighetsloven. Foto: Iván Kverme

Da den nåværende regjering kom til makten oppfordret Floberghagens forgjenger Kjersti Løken Stavrum i et debattinnlegg i Aftenposten den «borgerlige regjeringen til å bli den mest åpne regjeringen vi har sett» og «sette en ny standard for åpenhet i Norge».

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Har de klart det?

– Det virker som om alle som kommer inn i regjeringskontorene adopterer en strategi der de ikke ønsker at mest mulig skal være åpent. Rapporten til Riksrevisjonen viser dette med all tydelighet. Vi mener det bør innføres sanksjoner for brudd på offentlighetsloven. I dag er det knapt et omdømmetap å bryte den loven.

– Hva slags sanksjoner?

– For eksempel bøter. Det må bli et problem for departementer og etater å bryte loven. Noe annet ville vært veldig rart.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Hvem skal få boten?

– Det er et ledelsesansvar. De på toppen må legge til rette for at loven skal følges.

– En personlig bot?

– Det vet jeg ikke, vi må diskutere det nærmere. Riksrevisor Foss (Per Kristian) har sagt at «en lov uten sanksjoner er en svak lov». Det mener jeg han har helt rett i.

– Hvis justisdepartementet har brutt loven, kan justisministeren få boten?

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Vi må utrede og se hvordan vi kan gjøre det. Vi må i hvert fall inn i den debatten. Noen departementer har ikke engang egnede IT-systemer for arkivering. Det er veldig rart.

Les også: 40 prosent av arbeidsgiverne bryter loven

Drømte om å bli musiker

En tekstmelding tikker inn på generalsekretærens telefon. Så én til, og det tar ikke mange minuttene før det klinger igjen. Pressekortet vises tydelig når hun etter hver melding tar dekselet til side og nysgjerrig sjekker hva som kommer inn. Er det tilbakemelding på en bompengesak? Mer sinne? Nei, det er budrunden på en hytte som er i full gang. Etter alle meldingene å dømme er det en hytteselger som kan smile bredt.

– Skal du by?

– Nei. Vi har leilighet i byen. Den kaller vi hytta vår.

Ferieidyllen i Skotbu blir brutt av et kraftig vindkast og en sint veps som får Floberghagen til å veive med armene. Frykten setter seg i øynene hennes, men denne gangen trengte hun ikke løpe en runde rundt huset for å bli kvitt den.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det var her hun vokste opp sammen med foreldrene og to brødre. I klassen hennes fra første til tredje trinn var de fire elver. Senere ble de flere, men Floberghagen trengte nye impulser og dro til Oslo for å gå på videregående skole. Men hun har alltid funnet veien tilbake til hjemstedet. Hun kan se tilbake på sju år som journalist i Østlandets blad. Lokalavisen hun alltid har hatt et godt forhold til. Som 13-åring vasket hun gulvene i redaksjonen. Etter studiene og ett år som lærer startet journalistkarrieren.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Jeg var ikke den som drømte om å bli journalist.

Hun hadde derimot en liten drøm om å bli musiker. Med litt leting på internett kan man finne et klipp av Floberghagen som takker for seg i Norsk journalistlag(NJ) med stev. Men vi får ikke noe reprise. Vi får knapt nok noen ord om tiden på musikklinjen på Hartvig Nissen videregående skole, om revy i kjent selskap, eller om gitaren og klarinetten hun ikke lenger spiller på. Ikke banjoen heller.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– På Hartvig Nissen fant jeg ut at mange var mye flinkere enn meg. Jeg hadde ikke akkurat noe gryende solokarriere. Det var egentlig greit å finne ut av da.

To typer kommunikasjonsfolk

Etter sju år som journalist gikk veien videre til organisasjonslivet hvor hun har blitt værende. Først NJ, så fagpressen og nå generalsekretær i Norsk presseforbund.

Mye har forandret seg i lokalavisen siden hun sluttet. Også der, som i mange andre redaksjoner, er det markant færre journalister.

– Redaksjonen er mer enn halvert. De løper fortere enn det vi gjorde, sier hun.

Samtidig vokser kommunikasjonsstabene rundt omkring i kommuner, bedrifter og statlig forvaltning.

– Vi har to typer kommunikasjonsfolk. Den ene legger til rette for at borgere og presse skal få tilgang til informasjon. Og så har du den andre typen.

Hun lar fortsettelsen henge i luften.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Hvilken type er det flest av?

– Jeg tror det er mange av den første, men problemet er at det stadig blir flere personer mellom journalistene og primærkildene. Det gjør det ikke lettere for en journalist når det i en middels stor kommune er en skokk av kommunikasjonsfolk og de har en interne retningslinjer som sier at alle mediehenvendelser skal gå gjennom rådmannen. Det er meningsløse reglementer som gjør det vanskeligere for journalister å få kontakt med for eksempel en ansatt i barnevernet, innen helse og omsorg eller en lærer. De har behov for kontroll over informasjonen og kontroll over pressedekningen. Det fører til dårlige journalistikk og ofte et feilaktig bilde av hva som faktisk gjøres. På godt og vondt, sier Floberg til Finansavisen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Kan det bli et demokratisk problem?

– Hvis vi teller stillingsannonser på journalister og kommunikasjonsjobber, så ser vi hvem det blir flere av. Vi kan ikke bare ha personer som vil fortelle ett budskap og bare vise frem det gode. Vi trenger journaliser som også kan vise frem det som ikke fungerer. Journalistikken er helt avgjørende for demokratiet og utviklingen av samfunnet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men mediene må også gå i seg selv. Floberghagen mener redaksjonene også har mye å gå på når det kommer til åpenhet.

– De må forklare hvorfor de gjør som de gjør og hvordan de har jobbet med sakene. Hvorfor velger de for eksempel å identifisere personer i enkelte saker? Redaksjonene har blitt mye bedre, men jeg mener det fortsatt er mye å gå på. Mediene står støtt med en kombinasjon av åpenhet og rask beklagelse hvis de har gjort noe feil. Vi oppfordrer mediene til å komme til enighet med klagerne i PFU-saker, noe de kunne gjort mer av for å si det forsiktig. Vi ønsker jo ikke at folk skal være rasende på media uten grunn.

Bekymret for troverdigheten

Vi kommer heller ikke unna økonomien i mediebransjen. Brukerbetaling på nett har kommet til, men annonseinntektene fortsetter å falle. Floberghagen tror vi må forberede oss på debatten om sponset journalistikk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Vær-varsom-plakaten sier at nyhets- og aktualitetsjournalistikk ikke skal sponses. Men hva er nyhets- og aktualitetsjournalistikk? Ingen er enige om en presis definisjon på det. Hvor kan man produktplassere, Hva kan man sponse? Er politisk innholdsmarkedsføring greit? Jeg er bekymret for medienes troverdighet. Leserne skal umiddelbart se hva som er journalistikk og hva som ikke er det. Vi må ikke gjøre noe som ødelegger det, selv om jeg også har sympati for medier som prøver å finne nye inntektskilder.

Musikk ble aldri en inntektskilde for Floberghagen. Instrumentene hun eier er heller inntekt for støv og hybelkaniner. Men hun kan trekke seg tilbake til stedet hun kaller «verdens fredeligste». Ikke noe bråk, ikke noe sinne. Ikke er det mygg der heller. Bare en veps i ny og ned. Men fra «hytta» i byen er det Floberghagens oppgave å være medienes brodd for mer åpenhet og gode rammebetingelser.

Les også:

Journalisten strammer til

Facebook omsetter for to milliarder, betaler 468.586 kr i skatt

Saken ble først publisert i Finansavisen lørdag 15. juli.

Elin Floberghagen

Alder: 47.

Stilling: Generalsekretær i Norsk presseforbund.

Bakgrunn: Journalist i Øst-
landets Blad, leder i Norsk Journalistlag og administrerende direktør i Fagpressen.

Aktuell: Har nylig startet i jobben som generalsekretær.

Stortingets talerstol blir din. Hva tar du opp? Medienes behov for bedre rammebetingelser. En sterk og fri presse er viktig for alle, og den trenger et skikkelig løft for at vi skal kunne bevare den viktige journalistikken.

Hva bør Norge bruke mindre penger på? Kontantstøtte.

Hva er din dårligste investering? Plassering av fripoliser i Silver.

Hvilken bok vil du gjerne lese om igjen? Klassikerne, selvfølgelig, som Kristin Lavransdatter-triologien som jeg først leste som fjortenåring. Akkurat nå leser jeg en bok om igjen; Tusen strålende soler, av Khaled Hosseini, han som skrev Drageløperen. Denne er enda bedre!

Hvor går drømmereisen? Å, det er mange. Planlegger for Canada neste år, både Vancouver og villmarken. Safari i Botswana er høyt på listen. Ellers er USA alltid bra, selv om noe av glansen er borte akkurat nå.