Meny

– Jeg vil dø med støvlene på

– Jeg viser ikke menneskene som maskiner, jeg viser dem slik de er, sier Aki Kaurismäki. Dagsavisen ble med til hans Helsinki, en by annerledes enn drømmen han framstiller i filmene sine. 4. august har hans siste film, «Den andre siden av håpet», norsk kinopremiere. Foto: Mode Steinkjer
– Jeg viser ikke menneskene som maskiner, jeg viser dem slik de er, sier Aki Kaurismäki. Dagsavisen ble med til hans Helsinki, en by annerledes enn drømmen han framstiller i filmene sine. 4. august har hans siste film, «Den andre siden av håpet», norsk kinopremiere. Foto: Mode Steinkjer
Han drikker helst portugisisk hvitvin, hater hvordan myndighetene behandler arbeiderklassen og flyktninger, og mener noen har glemt å fortelle Hollywood at amerikansk film har avgått med døden. Dagsavisen har besøkt Aki Kaurismäki på hjemmebane i Helsinki.

HELSINKI (Dagsavisen): – Jeg har fortsatt rock ’n’ roll i blodet!

Aki Kaurismäki skubber sin blå Volvo stasjonsvogn opp på fortauet og enda nærmere stopp forbudt-skiltet nedenfor brannstasjonen. Gliser som en ulydig guttunge, røsker i brekket og skritter ut i gaten i retning bokhandelen som gir han femti prosent avslag etter at han brukte den som filmkulisse. Filmskaperen er i Helsinki, byen han forlot etter å ha bodd der i ti år, før den tok livet av ham.

– I Helsinki får jeg aldri fred, det er alltid noen som skal spandere en drink på meg, sier han, uten at han av den grunn har kuttet alle bånd.

Fortsatt regjerer 60-åringen den finske hovedstaden som en konge av nordisk film. Han eier kulturkomplekset Andorra, med loungen Dubrovnik, baren og biljardhallen Corona, kinoen Andorra og selvsagt Kafé Moskova, den verdensberømte Kaurismäki-baren som er innredet etter inspirasjon fra stagnasjonstidens Sovjetunionen. Med unntak av titler som «Leningrad Cowboys Goes America» og «Le Havre», er Helsinki rammen for de fleste filmene hans, for øvrig gjenstand for en retrospektiv serie på Cinematekene i Norge i august samtidig med hans nye film «Den andre siden av håpet»: nordiske klassikere som «I Hired A Contract Killer», «Piken fra fyrstikkfabrikken», «Lys i skumringen» og «Mannen uten minne».

– Jeg er fortsatt en landsens gutt. Jeg har laget mange filmer om menn som har kommet fra det karrige nord, slik jeg selv gjorde, til denne betongjungelen full av lidenskap og kriminalitet, sier han på sitt lakoniske vis.

– Men det er få spor igjen av stedene disse filmene ble laget. Det er min forbannelse. Bulldoserne følger i mine fotspor og knuser alt av skjønnhet i denne byen, sier han og fnyser i retning det høye nyåpnede Clarion Hotel som ruver over havnen.

– Kom. Det ligger fortsatt en hyggelig bar her borte på kaia. Det var her Khaled i «Den andre siden av håpet» kom i land.

Les også:– Jeg vil dø med støvlene på

– Her bygde vi restauranten i den nye filmen, og her borte var slåsskampen, sier Aki Kaurismäki om den gamle nedlagte bensinstasjonen som ble bygget om til kulisser i hans nye film. Foto: Mode Steinkjer
– Her bygde vi restauranten i den nye filmen, og her borte var slåsskampen, sier Aki Kaurismäki om den gamle nedlagte bensinstasjonen som ble bygget om til kulisser i hans nye film. Foto: Mode Steinkjer

Ville berge livet

Tidligere på dagen i Helsinki. Vi sitter i Kafé Moskova som ikke åpner dørene på noen timer ennå. Aki Kaurismäki patter på e-sigaretten som aldri forlater hånden hans mens replikkene blør av stump humor og hvitvinen minker på bordet. Jukeboksen er full av tsjekkisk popmusikk, og på veggen henger portrettet av Matti Pellonpää, skuespilleren fra en rekke av Kaurismäkis filmer og som døde i 1995, bare 44 år gammel. Dagsavisen har kommet for å snakke om den snart premiereklare «Den andre siden av håpet», om flyktningkrisen og et velferdssamfunn i forfall. Og om mytene og mannen selv, filmskaperen som gjennom tiår har formidlet et melankolsk bilde av den finske folkesjelen, formet av tung melankoli, innesluttethet, sprit, tårevåt tango og brylcrem-kjemmet rock ’n’ roll.

– Jeg flyttet på landet for å berge livet. Da jeg bodde i Helsinki startet jeg dagen på bar, fortsatte å drikke på kontoret, så gikk jeg på bar igjen og så nye barer til langt på natt. Da jeg innså at kirkegården ville bli neste stoppested flyttet jeg. Kona har alltid ønsket å bo på landet. Det eneste kravet var at Cadillac’en måtte med.

– Men du drikker fortsatt?

– Jo, men det er kontrollert. Øl og hvitvin og ikke noe annet. Alle på min alder som er i live har tatt den samme avgjørelsen, enten holder man helt opp å drikke, ellers kutter man ut spriten. Eneste andre alternativ er en grav.

Portrett:GW Persson: Som alkoholiker er jeg snart ikke å regne med. Men det er klart jeg er en misbruker.

– Jeg har alltid ønsket et slikt bilde av meg. Kaurismäki sverger til det analoge, også i maskinrommet til Dubrovnik. Foto: Mode Steinkjer
– Jeg har alltid ønsket et slikt bilde av meg. Kaurismäki sverger til det analoge, også i maskinrommet til Dubrovnik. Foto: Mode Steinkjer

Dårlig tid

«Den andre siden av håpet» vant juryprisen under filmfestivalen i Berlin, men viktigere enn prisen var å få den ut på kino så fort som mulig.

– Jeg følte jeg hadde dårlig tid. 30.000 flyktninger var på vei til Finland høsten 2015 da jeg startet arbeidet med filmen, og det var ventet kanskje opp mot 100.000. Det ble en god test for myndighetene. De besto den med glans på den måten at de fikk kastet ut alle som var i stand til å stå på beina, effektivt og uten nåde, sier han.

Ordene mumles som i et finsk fjernsynsteater fra 1970-tallet, fulle av bitter ironi. Filmen handler om en syrisk flyktning som kommer til Helsinki via et lasteskip. Han søker asyl, men når avslaget kommer flykter han. Et underlig og varmt kameratskap oppstår så mellom den illegale rømlingen og en middelaldrende finsk skjorteselger som har pakket snippesken, forlatt kona og fulgt drømmen om å starte en restaurant. Alvoret lurer under filmens komiske overflate.

– Offisielt sjekker myndighetene bakgrunnen til alle flyktningene, men sannheten er at de har ordrer å forholde seg til. Alle skal ut, og i tillegg har de gjort det umulig med familiegjenforeninger fordi de stiller krav om at flyktninger må vise til inntekter på minst 3.500 euro. Vi skulle skamme oss, mener Kaurismäki.

– Likevel framstiller du alle i filmen som humane individer?

– Det er en del av eventyret. Jeg viser ikke menneskene som maskiner, jeg viser dem slik de er. Det er ikke slik at jeg tror fattige folk er noblere enn andre, men det skader ikke å vise dem slik.

– Kan en film endre historien?

– Det klassiske eksemplet er Jean Renoirs «La Grande Illusion». Med den prøvde han å stanse andre verdenskrig, men han måtte senere innrømme at han ikke lykkes helt. Jeg tror film kan påvirke enkeltmennesker. Jeg tror på menneskene, ikke på massene. I massen vil alle følge den som roper høyest.

Les også:Er Lars Vilks med sine Muhammed-karikaturer en folkefiende i vår tid?

– Jeg har 3.000 bøker i Portugal, sier Aki, og supplerer med en brokete bunke Jo Nesbø, Sadie Smith og Orhan Pamuk og annet.Foto: Mode Steinkjer
– Jeg har 3.000 bøker i Portugal, sier Aki, og supplerer med en brokete bunke Jo Nesbø, Sadie Smith og Orhan Pamuk og annet.Foto: Mode Steinkjer

Moren fant det

I filmen drømmer Khaled om å komme til Finland og et folk som selv har opplevd flukt og fordrivelse.

– Fire hundre tusen finner, inkludert min fars familie, ble tvunget til å flykte fra hus og hjem i de østlige delene av Finland som i dag er russisk. De fikk en time på seg til å pakke. Selv da, under Vinterkrigen, ble de behandlet dårlig av sine landsmenn. De fleste dro derfor tilbake etter Vinterkrigen, men ble tvunget til å bryte opp på nytt da Finland ble med i andre verdenskrig. Min bestefar ble igjen.

– Møtte du ham noen gang?

– Ja.

Stillhet.

– Huset hans er der fortsatt. Min mor fant det. Det ligger ved bredden av den store Lagodasjøen. Her i Finland hyller unge høyreekstreme idioter Vinterkrigen, men ingen nevner fortsettelseskrigen. Det kan vel ha å gjøre med at Finland inngikk en avtale med Tyskland mot Sovjetunionen. Det skulle gi dem landet tilbake. Men Finland ville for mye. De overtrådte grensen. Skammelig.

Han sikter til at Finland med tysk støtte gjenerobret det karelske neset fra Sovjetunionen, områder de mistet under Vinterkrigen. Samtidig levde de finske nasjonalistenes drøm om et Stor-Finland som inkluderte blant annet Finnmark i Norge og Øst-Karelen i Sovjetunionen. Carl Gustaf Mannerheim, forsvarssjefen som ble president i 1944, så imidlertid at en våpenstille med Sovjetunionen var det eneste som kunne redde Finland som nasjon, og inngikk en pakt med sin fiende i øst om å skifte side mot at finske styrker drev tyskerne ut av Finland. Alternativet ville vært varig sovjetisk okkupasjon.

– Det var det eneste kloke Mannerheim noensinne gjorde. Det er kanskje grunnen til at vi ble sett på i nåde av Stalin, eller så innså han at finnene er idioter. Men å drive en halv million mennesker på flukt var en vond operasjon, sier Kaurismäki.

Les også:Gutta vi glemte

Corona Bar er et valfartssted for filmelskere fra hele verden. I dag er det Aki Kaurismäki som holder i tømmene i det som er en institusjon av et flerbrukshus, kino og konferansesenter i Helsinki.Foto: Mode Steinkjer
Corona Bar er et valfartssted for filmelskere fra hele verden. I dag er det Aki Kaurismäki som holder i tømmene i det som er en institusjon av et flerbrukshus, kino og konferansesenter i Helsinki.Foto: Mode Steinkjer

– Griser kan fly

I arbeidet med flyktningtrilogien som begynte med «Le Havre», leste han alt han kom over om flyktningkrisen og besøkte mottak og myndigheter.

– Har noe forandret seg etter at du lagde filmen?

– Ja, ingen vil til Finland lenger. Myndighetene har gjort det helt klart at ingen er velkomne. Og det i et land der gjennomsnittsalderen snart er 70 år. Etter andre verdenskrig ble det født store barnekull. De er gamle nå. Det finnes ikke nok skattebetalere for å holde velferdsordningene i gang, og ikke nok hender til å hjelpe. Det er rett og slett idiotisk og ikke ta inn utdannede, unge, flinke folk. Det er dårlig politikk og økonomisk og menneskelig dumskap.

Han sukker tungt selv til han å være.

– Jeg forstår det ikke.

Vinglassene er tomme. Vi har forlatt Moskova og Corona Bar, dit filmfans fra hele verden kommer i håp om å treffe Aki og broren Mika, som Kaurismäki startet alt sammen med før de gikk hver til sitt. Aki kjører oss gjennom Helsinki i sin blå Volvo stasjonsvogn, full av rusk, gamle kvitteringer, tomme e-sigarettpatroner og et ruvende hundebur i baksetet. Det er tomt nå, men når høsten kommer skal bikkjene bli med tilbake til gatene der han og kona fant dem, i Portugal. Der tilbringes vinteren. Aki hater å fly, og bruker heller fem dager i Volvoen.

– Griser kan fly, ikke hunder, unnskylder han det med. – Og jeg har 3.000 bøker der, sier han og ser olmt på stabelen han har plukket med seg for sommeren, blant dem Jo Nesbøs siste.

– 3.000 bøker på finsk i Portugal! Jeg gir bort så mange jeg kan, men hvem i helvete møter en finne i Portugal og hvem i helvete vil overta 3.000 bøker på finsk? Må jeg kaste dem?

Les også:De som vil bygge landet

Aki på filmhellig grunn, Kafé Moskova som han selv eier.Foto: Mode Steinkjer
Aki på filmhellig grunn, Kafé Moskova som han selv eier.Foto: Mode Steinkjer

Sosial samvittighet

Tanken smerter ham, på samme måte som det smerter ham å se mennesker bli dårlig behandlet. Filmene hans har kretset rundt slike temaer: ensomhet, arbeidsløshet, velferdsstatens forfall og flyktninger. Men bak rattet er han mest opptatt amerikanske og japanske turister og veiarbeidere.

– Helsinki er folksomt om sommeren. Og blodig dyrt, sier han, legger seg på hornet og fortsetter: – Det Helsinki du ser i dag er radikalt annerledes enn byen som møtte meg på 1970-tallet. Da var Helsinki mer som et Bucuresti eller et Budapest. Mørkt og lukket. Det sto det dørmenn i hver eneste bar og skulte. Det var tradisjon på grunn av spriten. I forrige århundre var det forbudstid i Finland fra 1915 til 1935. Da drakk vi mer enn noen gang.

– Er det din drømmeversjon av det gamle Helsinki du viser i filmene?

– Jeg henger alltid litt etter. Jeg liker stilen fra 1940-, 1950- og 1960-tallet. Da 1970-tallet kom var jeg sikker på at ingenting noensinne igjen ville bli vakkert, men nå begynner jeg til og med å like 1970-tallet. Kafé Moskova er litt 70-tallsaktig.

– Er det bare meg, eller er filmene dine blitt mer bevisst politiske de siste årene?

– Jeg har alltid hatt en sosial samvittighet, men du har sikkert rett. Nå kan jeg ikke engang tenke meg å lage film uten at den har et klart budskap. Men det må være fiksjonsfilmer. Folk vil ha historier og komikk, ikke pekefingre.

– Dette er mitt Iggy Pop-tryne. Aki Kaurismäki på havnen i Helsinki.Foto: Mode Steinkjer
– Dette er mitt Iggy Pop-tryne. Aki Kaurismäki på havnen i Helsinki.Foto: Mode Steinkjer

– Det er ikke bare komisk hvordan du framstiller nynazistene Liberation Army Of Finland i den nye filmen?

– De er barnslige vigilanter som er blitt marginalisert, heldigvis. Nå orker de ikke engang gå gatelangs fordi det ikke skjer noe der. De blir stående og fryse, og så løper de hjem til mor og kakaokannen. Den politiske situasjonen med Sannfinnene er i ferd med å kulminere, de er splittet og forhåpentligvis snart utradert. Men det skremmende er at de andre partiene blir mer høyrevridde for å stjele velgere fra Sannfinnene. Slik er det i hele Europa, i Polen, med Sverigedemokraterna i Sverige, Pegida-framveksten i Tyskland. Jeg syns vi skal snakke mer om det som skjer. Vi kan ikke bekjempe høyreekstremisme med stillhet, sier han, og forteller at det var grunnen til at «Den andre siden av håpet» ble laget som en tragikomedie.

Les også:Brevet fra Anne Franks pappa

Mest edru

Ellers ville jo ingen gått på kino.

– Dramatikken følger flyktningene, mens finnen selvsagt er filmens tragikomiske skikkelse. Jeg mikset det hele sammen i shakeren min.

– Shakeren?

– Den som drives av det ubevisste, og som lager så jækla masse bråk at det er klin umulig å sove mens den er i gang.

– Henger shakeren sammen med myten om at en kunstners kreativitet er proporsjonal med rusen?

– Myten stemmer ikke. Jeg har laget film edru, halvfull og totalt drita. Ingen kan se forskjell. Når du regisserer er konsentrasjonen så intens at det ikke spiller noen rolle hvilken tilstand du er i. Det eneste du må huske er å holde rusen ved like. Du drikker deg opp til om lag 3 til 4 i promille, og så...

– 3 til 4...

– Ja, men du må holde deg der slik at du i praksis er edru, selv om du ikke er det rent teknisk. Det eneste en kreativ prosess ikke tåler er at man er bakfull. Derfor blir det lange dager, 20 timer i strekk. Stakkars filmstab.

– Og skuespillerne?

– De har for det meste vært edru, i hvert fall i det siste. På 80-tallet derimot ... Da vi lagde «Leningrad Cowboys»-filmene var alle helt ute.

– Hvilke andre filmskapere eller miljøer føler du slektskap med i dag?

– Ettersom jeg blir eldre får jeg et sterkere og sterkere forhold til Charlie Chaplin, også i ubevisste. Jeg analyserer ikke mens jeg skriver, men jeg ser det i ettertid. Chaplin sa at «livet er en tragedie i nærbilde, og en komedie på lang avstand». Det forteller mye om både film og livet. De begynte å kalle Chaplin gammeldags allerede på 1940-tallet, men filmene hans lever fortsatt og de som hånet ham den gang er alvorlig gammeldagse i dag, om ikke i graven. Så hvem fikk rett?

– Er det noe du kjenner deg igjen i?

– Ja, Chaplin hadde nesten den samme storheten som jeg har.

Les også:Familien Lenin ofret og Putin forakter

– Bulldoserne kommer etter meg og knuser alt det som er igjen av skjønnhet i denne byen, sier Aki Kaurismäki. Foto: Mode Steinkjer
– Bulldoserne kommer etter meg og knuser alt det som er igjen av skjønnhet i denne byen, sier Aki Kaurismäki. Foto: Mode Steinkjer

Fem siste

Kaurismäki gliser bak alvoret.

– Jeg er glad du spør. Som Chaplin lager jeg filmer som dokumenterer en tid og en tidsepoke. Noe av det første jeg innså som filmskaper var at jeg aldri ville komme til å lage noen mesterverk, men jeg lager anstendige filmer som sier noe om tida vi lever i. Samfunnsstrukturer, menneskelige moralbegrep og arkitektur endrer seg så sakte at vi knapt registrerer det til daglig, men film kan dokumentere på virkningsfullt vis for ettertiden. Mine filmer er bevis på det som har vært.

– I Berlin sa du at «Den andre siden av håpet» blir din siste film, din svanesang som filmskaper. Blir den det?

– Det har jeg sagt etter de siste fem filmene jeg har laget. Det er et spørsmål om logikk. Dette er jo den andre delen av en trilogi, men hvordan kan den være det om det ikke blir en tredje film? Vi får se, kanskje jeg lager en til, om jeg lever og om det fortsatt finnes laboratorier som framkaller analog film. Laboratoriet jeg nå har brukt, i Belgia, har lovet meg at de skal holde ut i fem år til. Der har du min deadline, sier Kaurismäki.

Les også:Samenes frontkvinne

Alltid håp

Sannheten bak Kaurismäkis stadige trusler om å legge bort kameraet bunner ikke i kreativ trøtthet, men den digitale revolusjonen, eller det som i dag er normalen. Kaurismäki tok aldri spranget. For ham er film en analog kunstart, og kinovisninger – som i hans egen Andorra-kino – skal helst skje på hans to gamle Sony-prosjektorer som han kjæler med som var de hundene hans når vi besøker det aller helligste, maskinrommet.

– Digitaliseringen dreper historiefortellingen. Skal man lage gode historier må man klippe filmen i hodet mens man filmer, men med digitale kameraer ender de fleste opp med nitti timer med opptak. Ingen kan klippe det sammen til noe fornuftig. Carlos Saura, en god venn og kollega, sier at digitaliseringen gjør ting så enkelt. Men jeg spør meg, er det fortsatt film? Film ble til ut av lys, mens digital film bare er noen helvetes plasmaskjermer og elektrisitet. Overflaten er død. Det er sikkert godt nok for den unge generasjonen, men jeg vil ikke bruke halve dagen på å lete etter et digitalkamera som er så lite at jeg ikke kan finne det, sier filmskaperen som fortsatt bruker kameraet han kjøpte av den finske filmskaperen Jörn Donner, som igjen kjøpte det av Ingmar Bergman.

– Hadde jeg vært ti år yngre skulle jeg skiftet til digitale kameraer, men jeg er for gammel. Jeg vil fortsette med analog film. Noe annet vil være et nederlag. Jeg vil dø med støvlene på.

– Du er da ikke på den andre siden av håpet ennå?

– Nei, det er alltid håp, bortsett fra i Hollywood. Der er det dødt. Hollywood er en klapperslange som rasler fordi ingen har fortalt den at den er død. Men jeg er jo en sentimental gammel skit som ikke har noe jeg skulle ha sagt.

– Jeg hater vold

Han myser ut over havnen mens han mekanisk spretter ølboksen. Sola stikker, de gamle rustne kranene henger over oss og den lille provisoriske baren, en av få som ikke er fordrevet av Helsinki-hipstere eller utbyggere med store planer i glass og betong.

– Hvordan er det med Bent Hamer? Han er den eneste norske filmskaperen jeg kjenner. Han gjør det samme som meg, skriver, produserer, regisserer, filmer, gjør alt på egen hånd. Bare da har du kontroll. Se hva som skjedde med Hollywood.

– Samfunnsstrukturer, menneskelige moralbegrep og arkitektur endrer seg så sakte at vi knapt registrerer det i det daglige. Mine filmer er bevis på noe som har vært, sier Aki Kaurismäki. Foto: Mode Steinkjer
– Samfunnsstrukturer, menneskelige moralbegrep og arkitektur endrer seg så sakte at vi knapt registrerer det i det daglige. Mine filmer er bevis på noe som har vært, sier Aki Kaurismäki. Foto: Mode Steinkjer

Kaurismäki pleide å elske det gamle Hollywood, men mener det ikke er blitt laget et mesterverk der siden 70-tallet da regissørene het Robert Altman og John Huston, den gangen Martin Scorsese ikke var «så aller verst».

– Men jeg så «Spider-Man» på et fly, og den var ok. Hollywood har aldri vært dårlige på underholdning, problemet er at de er kun underholdning og at volden er blitt så ekstrem. Jeg hater vold, og viser jeg vold selv gjør jeg den så stygg som mulig. Gullalderen da ett mord var nok er dessverre forbi. Som i Raymond Chandlers «Lady In The Lake», der mordet skjedde før handlingen i boken startet. Det var utrolig spennende!

Les også:Var 2016 et «annus horribilis»?

En vane

Han husker fortsatt sin livsavgjørende filmopplevelse, på filmklubben i Orimattila i 1973. Den slo ned i ham som en bombe.

– Filmklubben var mitt vindu mot verden. Ellers satt vi bare utenfor kiosken og ventet på å kunne ta førerkort. Den kvelden var det en dobbeltforestilling med «Nanook Of The North» og Luis Bunuels «Gullalderen». Jeg kom selvsagt etter at det hadde begynt, og hadde ikke fått med meg at de viste «Nanook». Var dette surrealisme? Jeg var helt ute, en 16 år gammel landsbygutt. Den eneste surrealismen vi hadde på landet den gangen var å røyke sigarettene den gale veien. Noe jeg selvsagt gjorde, sier han og tar nok et trekk av pinnen mellom fingrene.

– Elektronikk. Det er en vane.

Aki knipser på pinnen som for å kakke av asken mens han plystrer etter en forbipasserende kvinne. Hun snur seg.

– Ser du? Jeg har fortsatt teken.

Han tømmer ølglasset, gliser og tilbyr henne galant armen før de setter seg inn i Volvoen. Han for å kjøre de 70 kilometerne ut på landet. Kona ved siden av for å holde praten i gang.

Saken ble først publisert på Dagsavisen.no

Annonse
Populært