Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Fotograf Olai Fauske
Fotografen Olai Fauske ble født i Naustdal kommune i 1887. Fordi han var det eldste barnet i mors andre ekteskap, arvet han ikke gården. Han led også av dårlig helse, og kunne derfor ikke ta en jobb som krevde hardt fysisk arbeid, og derfor ble han fotograf.
Han reiste rundt i Sunnfjordregionen og fotograferte landskap og folk, ofte på bestilling fra folk som hadde emigrert til USA som ønsket et gjensyn med sitt kjære Norge i form av et fotografi.
Andre ganger tok han bilder av de døde.
Olai Fauske var den eneste fotografen som holdt til i Førde i flere tiår. Dermed var det han de lokale tok kontakt med når viktige hendelser skulle dokumenteres. Blant tusenvis av Fauskes fotografier i Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane, finnes det flere eksempler på post mortem-fotografier.
Kilde: Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane
Fattige kår, dårlig ernæring og smittsomme sykdommer gjorde levealderen lav og barnedødeligheten høy på 1800-tallet. Det var ikke uvanlig å vare på et hårlokk fra den døde som et symbol på forbindelsen mellom fortiden og nåtiden, og de som hadde råd kunne få et portrett malt av et familiemedlem de hadde mistet.
Da det ble mulig å fotografere, ble det ofte tatt bilder av avdøde. Fordi fotografiet var noe nytt og mange døde mens de enda var barn, hadde man ofte ikke tatt et bilde før personen falt fra.
Dermed ble fotografiet både det første og det siste bildet som ble tatt av personen. Et bilde tatt «post mortem» eller «etter døden».
Franske Louis Daguerre oppdaget hvordan man kunne ta fotografier ved å utsette kjemisk preparerte metallplater for lys i 1839.
Utover 1800-tallet ble den nye oppfinnelsen en del av hverdagen, og særlig portrettfotografiene ble populære da det ble mulig å lage flere eksemplarer av bildene. Disse kunne man sende til venner og bekjente, og portretter man fikk i retur kunne settes i familiens portrettalbum.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenPå den tiden var fotografiets realisme revolusjonerende, nesten som magi. Folk lot seg forbløffe over muligheten til å holde et konkret minne i hånden for resten av livet.
Profesjonelle fotografer reiste rundt og tok bilder på oppdrag, og folk tok på seg sitt fineste tøy når de skulle avbildes. Etterhvert ble det vanlig å bestille fotograf til livets merkedager, dåp, konfirmasjon, bryllup og også døden.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenLes også: De ble udødeliggjort gjennom dødsmasker
I 1820-årene var menns forventede levealder ikke mer enn 45 år. Femti år senere hadde den ikke steget til mer enn 48,3. Spedbarn og småbarn var spesielt utsatt på begynnelsen av århundret; av fire nyfødte døde én før året var fylt, den andre levde til ungdomsårene, og bare to levde opp til voksen alder.
Kari Grindland er etnolog og arbeider ved Østfold fylkes billedarkiv, og har skrevet om skikken med å ta bilder av de døde i kapittelet «Post mortem-fotografier» i boken «Bildet lever!». Hun skriver at døden var en større del av folks hverdag, og at alle barn hadde sett et lik som en helt vanlig del av livet.
Artikkelen fortsetter under annonsen«Mange steder hadde lenge faste skikker som ble fulgt ved dødsfall. Det var gjerne vanlig at de nærmeste var tilstede i tida fra dødsfallet til begravelsen, blant annet for å ta seg av faste gjøremål. (...)
Hver natt fram til begravelsen ble det våket over den døde. På begravelsesdagen ble kista sunget ut av huset med enge sanger, og den ble båret ut etter faste regler. Avdødes hjem ble pyntet med minneportaler av granbar. Også veien fram til kirken var pyntet med granbar, og folk stod i veikanten for å hilse den døde.
Et dødsfall var tidligere en begivenhet som vedkom hele lokalsamfunnet, ikke bare de etterlatte sørgende.», skriver Grindland.
Les også: Se unike bilder av Sogn på 1900-tallet
Artikkelen fortsetter under annonsen(Saken fortsetter under bildet)
Å ta bilder av de døde var vanlig fra midten av 1800-tallet til mellomkrigstiden. Særlig barna hadde man kanskje ikke rukket å ta bilde av før de døde, og dermed ble post mortem-fotografiet det første bildet som ble tatt av dem, og dermed viktig for å bevare minnet om den avdøde.
Artikkelen fortsetter under annonsenDet ble ikke gjort noe forsøk på å forskjønne med blomster og gjenstander da slike bilder først ble vanlig. Barnet ble fotografert liggende i sengen, kisten eller sittende på en stol, sistnevnte særlig når det ikke fantes bilder av barnet i live. Fotografier av liggende barn ble ofte plassert på høykant slik at det så ut som barnet satt.
Etterhvert ble estetikken i bildene mer viktig. Barna lå ikke lenger i en enkel kiste, men på en seng eller kiste dekket av lintøy og dekorert med blomster, ofte fremstod de sovende. Dekorasjonene var ofte symbolladede, og skapte et forskjønnet bilde av døden slik de også gjorde i malerkunsten.
«Alle post mortem-portrettene av barn minner oss om den høye barnedødeligheten på 1800-tallet. Man trodde faktisk at det døde barnet var velsignet med evig ungdom og uskyld, en slags trøst for å overvinne den høye tapsstatistikken. Fotografier ble tatt av moren som sitter og ser på sitt døde barn i kista. De tjente som symbolske midler for å udødeliggjøre morskjærligheten så vel som å lette på sørgeperioden.», skriver Grindland.
Artikkelen fortsetter under annonsenLes også: Se detaljerte fotografier fra Norge i forrige århundre
(Saken fortsetter under bildet)
Det var også vanlig å ta bilder av voksne som hadde gått bort. Ofte var de omringet av familien og gjerne pyntet slik som barna ble. Ofte ble de døde dekorert med granbar og einer som skulle beskytte dem mot det onde.
Kvinner bandt kranser av mose og ståltråd eller lyng og blader som barna hadde samlet sammen, og så dekorert med blomster som skulle forskjønne dødsscenen.
Bildene kunne også bli sendt til familiemedlemmer som bodde langt unna og ikke kunne delta under gravferden. Sønner og døtre i Amerika satte stor pris på å få tilsendt et portrett av en avdød mor eller far.
Les også: Dette skjer med kroppen etter døden
(Saken fortsetter under bildet)
I Norge og særlig på bygda var det vanlig at familie, venner og naboer hadde likvake hvor de våket over liket om nettene frem til det gravferden.
Artikkelen fortsetter under annonsen
En liknende skikk var vanlig blant berømte personer som ble lagt på «Lit de parade» eller «paradeseng». Da kunne folk få se personen en siste gang og vise sin respekt.
Både kong Haakon og kong Olav ble lagt på lit de parade i Slottskapellet, og kjente kunstnere som Edvard Grieg, Henrik Ibsen og Edvard Munch lå også på paradeseng.
Vi vet lite om omfanget av post mortem-fotografier blant profesjonelle fotografer i Norge. Blant Norsk Folkemuseums samling av bestillingsprotokollene til Anders Beer Wilse, en av Norges fremste fotografer, finnes det også mange eksempler på bilder tatt etter døden.
Artikkelen fortsetter under annonsenUtover 1900-tallet fikk folkehelsen et stort løft. Kunnskap om hygiene og smittefarer ble større, og sykehus og gravferdsbyråer håndterte de døde i større grad. Barnedødeligheten ble nesten halvert fra perioden 1896-1900 til 1921-1925, og levealderen steg.
Artikkelen fortsetter under annonsenSamtidig ble det billigere å bli fotografert, og etterhvert ble kameraene så rimelige at folk hadde råd til å kjøpe sitt eget. Da forsvant også tradisjonen med å ta post mortem-bilder.
Les også: Han var alle gruppebilders far
Mens de fleste døde i hjemmene sine da slike fotografier var vanlig, dør omtrent 80 prosent av oss på en instutisjon som sykehus og sykehjem i dag. Døden er på mange måter tabu, og det er vanskelig tema å snakke om.
«Nærheten til døden eksisterer ikke lenger. Vi behandler døden som om den nesten ikke hadde funnet sted. Post mortem-fotografiene er et klart eksempel på at dette er tilfelle. Når en arbeider med post mortem-fotografier reagerer en gjerne først med å føle avsky og «noe så ekkelt» til etterhvert å føle en slags grøssende undring.
For hundre år siden var utenkelig å fotografere en barnefødsel. Det finnes heller ingen fotografier av det nyfødte barn. I dag fotograferer nybakte fedre villig vekk, og t.o.m. videokameraene surrer og går under fødselen. Slik seksualiteten og den nakne kropp var tabu for 100 år siden, er døden i dag tabu.
Artikkelen fortsetter under annonsenMye i et menneskes liv er usikker og tilfeldig. Men alle skal dø en gang, det vet vi. Våre reaksjoner på post mortem-fotografiene kan minne oss om at jo mer «opplyste» vi har blitt, desto mindre opplyst og naturlig er vårt forhold til døden blitt.»,skriver Grindland.
Kilder: «Bildet lever! Bidrag til norsk fotohistorie 6. Post mortem-fotografier. Noen skjebner fra Smaalenenes amt, av Kari Grindland.» på Nasjonalbiblioteket, Folkehelseinstituttet , «Norges kulturhistorie. 4: Det gjenfødte Norge» på Nasjonalbiblioteket , Dødsårsaksregisteret , Befolkningsstatistikk fra Statistisk sentralbyrå. Norwegian Digital Learning Arena (NDLA ), Norsk Folkemuseum , Wikipedia og Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane.
Les også:
