Ota Bengas tragiske liv i bur

I september 1906 ble afrikanske Ota Benga låst inn i apeburet og gjort til en av hovedattraksjonene i Bronx zoologiske hage. Den unge mannen fra Kongo ble raskt en favoritt, men for Ota Benga selv hadde tragediene så vidt begynt. Foto: Wikimedia Commons.
I september 1906 ble afrikanske Ota Benga låst inn i apeburet og gjort til en av hovedattraksjonene i Bronx zoologiske hage. Den unge mannen fra Kongo ble raskt en favoritt, men for Ota Benga selv hadde tragediene så vidt begynt. Foto: Wikimedia Commons.
Artikkelen fortsetter under annonsen

De som besøkte Bronx Zoo høsten 1906 kunne se følgende skilt utenfor apeburet: «Afrikansk pygmé, Ota Benga. Alder 23 år. Høyde 150. Vekt 47 kilo. På utstilling hver ettermiddag hele september».

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvem var menneskelig, og hvem var ikke?

Det var spørsmålet som gjerne ble reist tidlig på nittenhundretallet. Ofte ble spørsmålet stilt av europeere som tok utgangspunkt i darwinismen. Dermed var det ikke bare et spørsmål om hvem som var menneskelig eller ikke, men hvem som var mest menneskelig av dem alle.

En av dem som fikk merke dette på kroppen, var en ung mann fra Kongo. Navnet hans var Ota Benga. Adressen hans var apeburet i Bronx' zoologiske hage.

Tragisk liv

Ota Benga ble født i 1881 i det som i dag er Den demokratiske republikken Kongo. Han var en skogbruker og jeger som levde fredelig med sitt folk og som hadde lært å høste av naturens matfat. Han var hva enkelte kalte en pygmé, en buskmann. I dag vet vi at han tilhørte Mbuti-folket fra regnskogen nordøst i Kongo.

Det var en lang serie tragedier og uheldige omstendigheter som bragte Ota Benga til USA og et apebur i New York.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Ota Benga ble født i 1881 i det som i dag er Den demokratiske republikken Kongo. Han var en skogbruker og jeger som levde fredelig med sitt folk og som hadde lært å høste av naturens matfat. Han var hva enkelte kaller en pygmé, en buskmann. Foto: Wikimedia Commons.
Ota Benga ble født i 1881 i det som i dag er Den demokratiske republikken Kongo. Han var en skogbruker og jeger som levde fredelig med sitt folk og som hadde lært å høste av naturens matfat. Han var hva enkelte kaller en pygmé, en buskmann. Foto: Wikimedia Commons.

På slutten av 1890-tallet, under vanstyret til Belgias kong Leopold 2., ble hele familien hans - kone og to barn - myrdet av belgiske styrker som angrep landsbyen mens Ota selv var på jakt. Estimat anslår at 10 millioner kongolesere ble drept mens Belgia styrte landet. Det var altså under disse forholdene at Ota Benga vokste opp og levde.

Les også: Dansk-norsk kolonivelde avviklet for 100 år siden

For en jeger og sanker som Ota Benga, representerte familien selve livet. Da han plutselig var alene, hadde han valget mellom å fortsette alene til døden tok ham, eller forsøke å innynde seg hos en annen familie i håp om å kunne få innpass som hjelper.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

For Ota Benga tilbød skjebnen en tredje variant: Han ble funnet av slavehandlere, lagt i jern, dratt ut av jungelen, det eneste hjemmet han kjente, og tvunget til å jobbe på en plantasje.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det var her han senere ble funnet og kjøpt opp av den amerikanske eventyreren Samuel Verner. Verner hadde blitt sendt til Afrika for å finne autentiske, afrikanske pygméer, en «missing link» mellom aper og mennesker. Ota Benga skal ha blitt kjøpt med salt og et stoffstykke.

Les også: 80 år siden luftskipdrømmen ble knust av «Hindenburg»

Verdensutstillingen i St. Louis

Samuel Verner tok med Ota Benga til USA og verdensutstillingen i St. Louis i 1904. Der skulle han vises fram sammen med en gruppe andre pygméer og såkalte «villmenn» som hadde vokst opp langt unna det samtiden så på som sivilisasjonen.

På denne tiden var etnologiske karavaner ikke uvanlige attraksjoner på sirkus og utstillinger, ei heller i Norge. Slike etnologiske utstillinger ble sagt å skulle være folkeopplysende, men var med på å underbygge illusjonen om at noen mennesker var mindre verdt enn andre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

De var «ville» og «usiviliserte». Vi var hvite, «dannede» og «siviliserte».

Ota Benga (nummer to fra venstre) fotografert under verdensutstillingen i St. Louis i 1904. Foto: The South Carolina Library.
Ota Benga (nummer to fra venstre) fotografert under verdensutstillingen i St. Louis i 1904. Foto: The South Carolina Library.

Da utstillingen i St. Louis var over, fikk Ota Benga reise tilbake til Afrika slik han var blitt lovet, slik at han kunne etablere seg på nytt etter det korte oppholdet i USA.

Men ulykken ville ingen ende ta for den unge mannen. Han ble utstøtt fra klanen, og hans nye kone døde kort tid etter bryllupet av et slangebitt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Se de utrolige bildene av Titanics siste livbåt

I 1906 bestemte han seg for på ny å reise til USA sammen med mannen som først bragte ham over, Samuel Verner.

Bronx Zoo

Trolig trodde Ota Benga at han kunne få en sjanse til å starte om igjen i mulighetenes land. Men vel framme i New York ble han overlatt til den eksentriske William Hornadays varetekt. Hornaday var sjef for Bronx Zoo utenfor New York, som på den tiden var verdens største zoologiske hage. Og Hornaday hadde helt spesielle planer for den lille afrikanske mannen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hornaday visste at koloniseringen av Afrika og Asia hadde vekket folks interesse for antropologi og kulturelle forskjeller mellom verdens folk. For ham var det ingen stor forskjell mellom Ota og et vilt dyr - begge var nyttige objekter for å få oppmerksomhet og tjene penger.

I september 1906 ble Ota Benga låst inn i apeburet og gjort til det store trekkplastere i Bronx zoologiske hage. Som selskap fikk han en papegøye og en orangutang ved navn Dohong. For å skape riktig atmosfære, og i tillegg ta vekk siste rest av verdighet, ble apeburet dandert med beinrester.

Les også: «Apekvinnen» overleveres til Mexico

Saken fortsetter under videoen

Livet i bur

Ota Benga trengte ikke gjøre så mye, det holdt at han var lav og svart. De besøkende syntes det var mer spennende å oppleve ham drikke sodavann enn å se løven Hannibal spise rått kjøtt.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Den unge afrikaneren ble presentert som en slags «missing link» og ble ansett for å være mindre menneskelig enn de hordene av hvite som kom for å ta ham i skue. Dette var på en tid da flere i fullt alvor så på svarte som et slags mellomstadium mellom aper og hvite. Og Ota Benga ble hele tiden sammenlignet med apen han delte bur med. William Hornaday sa at Ota - og slike som ham - «var nært beslektet med apekatter, og at han dermed var uintelligent og ikke i stand til å lære noe som helst». Dessuten var tennene hans slipt spisse. Det skulle bevise at mannen var kannibal.

Det var den amerikanske eventyreren og misjonæren Samuel Verner som bragte Ota Benga til USA. Foto: Wikimedia Commons.
Det var den amerikanske eventyreren og misjonæren Samuel Verner som bragte Ota Benga til USA. Foto: Wikimedia Commons.

Den nye, eksotiske attraksjonen ble raskt en favoritt. På en av de første dagene av utstillingen, sørget Ota Benga for at 40.000 betalte seg inn i dyrehagen.

Og media kunne fråtse i historier om den unge afrikaneren:

«Det er sannsynligvis en god ting at Benga ikke tenker særlig dypt. Hvis han gjorde det ville han neppe være særlig stolt over å våkne opp om morgenen under samme tak som orangutangene og andre aper. For det er der han faktisk er», skrev New York Times, søndag 9. september 1906.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Barnestjernen som endte i ukjent uteliggergrav

Ifølge samme avis var det få som uttrykte høylytte innvendinger mot å se en mann fanget i et bur med aper, men kommentarer i samtidens aviser tyder på at flere følte ubehag over å se en mann i bur, svart eller ikke.

Sterkest var reaksjonene hos afroamerikanerne i New York. Flere svarte geistlige reagerte sterkt og samlet flere til protest mot dyrehagen:

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Vi mener vår rase er undertrykt nok som den er, uten at en av oss skal stilles ut med aper, uttalte James H. Gordon, en høyt ansatt afroamerikansk prest ved barnehjemmet Howard Colored Orphan Asylum i Brooklyn.

– Vi mener vi fortjener å bli sett på som mennesker, med sjeler.

Les også: De første Hilton-søstrene

Fikk nok av apeburet

Den amerikanske zoologen William T. Hornaday (1854–1937) var direktør for dyrehagen i New York og sjefstaksidermist ved Det amerikanske nasjonalmuseet. Han regnes som en pioner i sin kamp for dyremangfoldet, men skapte skandale da han fikk utstilt Ota Benga. Foto: Wikimedia Commons.
Den amerikanske zoologen William T. Hornaday (1854–1937) var direktør for dyrehagen i New York og sjefstaksidermist ved Det amerikanske nasjonalmuseet. Han regnes som en pioner i sin kamp for dyremangfoldet, men skapte skandale da han fikk utstilt Ota Benga. Foto: Wikimedia Commons.

Ota Benga slapp etter hvert ut av buret og fikk lov til å vandre mer fritt på dyrehagens område.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men som den store attraksjonen han var, fikk han stadig en stor hale skuelystne følgere etter seg. Mange pekte og lo av ham.

Hele situasjonen gjorde Ota Benga frustrert, innesluttet og sint. Han prøvde stadig å bite passerne sine. I tillegg fikk han tak i en kniv som han sprang rundt med i dyrehagen mens han truet folk.

Til slutt besluttet dyrehagens ledelse å overføre 23-år gamle Ota Benga til barnehjemmet Howard Colored Orphan Asylum i Brooklyn for å jobbe med presten Gordon, som hadde hjulpet og bistått i å få ham vekk fra zoo.

Den 27. september skrev avisen The Times at «pygméen var glad for å kunne forlate dyrehagen, og dyrehagens ledelse var like glad for å bli kvitt ham».

Da hadde over 200.000 besøkende latt seg lokke til å besøke dyrehagen i Bronx. Det var over dobbelt så høyt antall som for samme periode året før. Så å si alle hadde strenet rett mot apeburet for å se buskmannen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men selv om Ota Benga ikke lenger skulle bo i bur, var livet hans fortsatt svært forskjellig fra det han var vant til i Afrika.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Verdens siste kastratsanger

Forsøkte å tilpasse seg

Dagene ble til uker, og ukene ble til år. I 1910 flyttet Ota Benga til Lynchburg, Virginia, fikk jobb i tobakksindustrien, lærte seg engelsk godt, ble gitt vestlige klær og fikk tannkapsler til å sette på sine spisse tenner for ikke å vekke oppsikt.

Navnet Ota Benga ble erstattet av navnet Otto Bingo, som ble sett på som et mindre eksotisk navn, skriver nettstedet encyclopediavirginia.org. Og den unge mannen gjorde sitt beste for å forsøke å integrere seg i sitt nye land. Når han dro på jakt, var pil og bue byttet ut med hagle or rifle. Han fikk seg etterhvert noen venner som delte hans kjærlighet for naturen og som han kunne lære å fiske, drive jakt og å sanke villhonning.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men han mistet kontakten med sin gamle kjenning Verner, og han slet med å tilpasse seg. Depresjonen fikk stadig mer tak på Ota Benga.

Les også: Han var alle gruppebilders far

Hvorfor dro han så ikke tilbake?

Samtidens aviser skrev at Ota Benga ikke vendte tilbake til Afrika i frykt for å bli solgt på slavemarkedet igjen. Men ifølge biografien «The pygmy in the zoo», forfattet av barnebarnet til Samuel Verner, var ikke Ota Benga vant til å spare penger. Som buskmann og jeger lå det ikke i hans natur. Derfor ville han aldri få råd til å kjøpe seg en returbillett hjem.

Det som i hvert fall er sikkert, er at lengselen etter hjemlandet ble sterkere og sterkere etter hvert som årene gikk. Etter å ha innsett at han aldri ville komme tilbake til Afrika, bestemte Ota Benga seg for å avslutte det hele.

Artikkelen fortsetter under annonsen

20. mars 1916 får han tak i en revolver og skyter seg selv i hjertet, 32 år gammel.

Ota Benga ble begravet i en umerket grav i byen Lynchburg, USA.

Kilder: The pygmy in the zoo (Phillips Verner Bradford), Skjeggete damer og siamesiske tvillinger av Herman Berthelesen, The other history of intercultural performance av Coco Fusco, theguardian.com , smithsonianmag.com