Ut i naturen fra sofakroken

I slutten av april var det duket for pelskledd sakte-TV på NRK2 der seerne kunne følge reinflytting minutt for minutt direkte fra Finnmarksvidda. Klikker du deg inn på vår søsterside Zooom.no, kan du holde deg oppdatert på hva som skjer i reirene til henholdsvis kattugle, havørn og gråhegrer.

Få dokumentarfilmer og -programmer er like populære som de som tar oss med på uforglemmelige reiser rundt om på kloden og lar oss komme tett på de fantastiske skapningene som bor der - fra de mest avsidesliggende stedene til hagen like bak huset vårt.

Det er en jungel av helaftens naturdokumentarer å velge mellom, så ABC Nyheter har gjort utvalget for deg. Og vi starter med en god, gammel Disney-klassiker:

«Den levende ørken» (1953)

Regi: James Algar

Etter å ha mottatt Oscar for sin første naturdokumentar, kortfilmen «Seløya» (1948), fulgte Walt Disney opp med en rekke naturfilmer i kort-format samlet under fellesnavnet True-Life Adventures. Så tok Walt en dristig beslutning, han ville lage spillefilm av filmer som fotografene hadde tatt opp i Arizona-ørkenen.

«Den levende ørken» er ansett for en av de første helaftens filmatiske naturdokumentarer og gav Walt en ny Oscar til samlingen. I 2000 ble filmen valgt for bevaring i USAs nasjonale filmregister av Library of Congress med begrunnelsen «kulturell, historisk eller estetisk betydning».

«Den tause verden» (1956)

Regi: Jacques-Yves Cousteau og Louis Malle

Det er umulig å snakke undervannsfoto uten å nevne Jacques-Yves Cousteau. Den franske marineoffiseren, filmregissøren og havforskeren er for pioner å regne innen faget, og filmet sin første film fra skipet Calypso i Middelhavet, den persiske gulfen, Rødehavet og Det indiske hav.

Cousteau og hans dykkerteam skjøt 25 kilometer med film over to år, hvorav 2,5 kilometer ble tatt med til slutt. For «Den tause verden» mottok Cousteau Gullpalmen i 1956, en pris den var eneste dokumentar om å kunne smykke seg med inntil «Fahrenheit 9/11» gjentok bragden 48 år senere.

Les også: «Planet Earth II»-produsent: – Dette ville vært umulig for ti år siden

«Hvit villmark» (1958)

Regi: James Algar

Denne Oscar- og Gullbjørn-belønnede filmen er i seg selv et solid håndverk, men det er én sekvens som har fordrevet den til skyggelandet. Ingen kjenner opphavet til myten om at lemen begår masseselvmord når livet går de imot. Men et uomtvistelig faktum er at Disney Productions bidro betydelig til å holde den i live med «Hvit villmark».

I filmen ser vi blant annet bilder av lemen som visstnok kaster seg utfor høye stup i desperat søken etter bedre levevilkår. Men i 1982 kunne et amerikansk nyhetsmagasin bevise at filmarbeiderne i virkeligheten slengte dyrene ut over skrenter og stup. Det er fremdeles uklart om Walt Disney selv ble varslet om eller godkjente hendelsen.

«Animals Are Beautiful People» (1974)

Regi: Jamie Uys

Seks år før han uventet gjorde internasjonal storsuksess med komedien «Gudene må være gale», brukte den sørafrikanske filmskaperen Jamie Uys nærmere fire år på å skyte film fra Namibia-ørkenen, Rhodesia, Kalahariørkenen, Botswana, Okavango-elven og Okavango-deltaet.

Til toner av klassisk musikk og Paddy O'Byrnes erkebritiske, tørrvittige fortellerstemme gis vi et underholdende og morsomt blikk på afrikansk fauna. Filmen sammenligner dyr og mennesker - og finner mye felles mellom de to. Beste scene: Dyrene blir fulle etter å ha spist gjæret nedfallsfrukt.

Les også: – Tror flere villdyr vil trekke inn i byene våre i fremtiden

«Mikrokosmos» (1996)

Regi: Claude Nuridsany og Marie Pérennou

Franske «Mikrokomos» transporterer oss ned på insektenes plan, til en ukjent planet med fantastiske skapninger og ugjennomtrengelige skoger av gigantiske gress-strå og duggdråper på størrelse med deg selv.

Mer enn to år tok det å designe kamerautstyr som kunne filme denne verden i «nivå», og filmskaperne la ned mer enn 15 års studier og forarbeid før man startet innspillingen.

«Fugler i flukt» (2001)

Regi: Jacques Perrin, Jacques Cluzaud og Michel Debats

Sjelden har man kommet tettere inn på trekkfuglenes årlige reise. Vi følger ulike arter gjennom 40 nasjoner og alle syv kontinenter hvor landskapet varierer fra Eiffeltårnet og Monument Valley til Arktis og Amazonas.

Oppfinnsomme teknikker og utspekulert designede kameraer ble benyttet for å la filmskaperne fly ved siden av, over, under og foran sine subjekter. Fortellerstemmen er begrenset til et minimum, her formidles historien gjennom bildene som til gjengjeld er til å miste pusten av.

Les også: Fant livsfarlig komodovaran på badet

«Pingvinenes marsj» (2005)

Regi: Luc Jacquet

Nok en fransk produksjon, og her snakker vi en av de største dokumentarsuksesser gjennom tidene. Jacquet og hans lille stab tilbrakte 13 måneder i isødet der de filmet keiserpingvinenes paringssyklus og migrering i det iskalde Antarktis.

Historien er like medrivende som den er enkel og bildene sensasjonelle der vi befinner oss midt inne i flokken. Resultatet ble en fengslende opplevelse som spaserte rett inn i hjertene til kinopublikum verden over.

24. mars hadde oppfølgeren, «Pingvinenes marsj 2», kinopremiere i Norge.

«Earth» (2007)

Regi: Alastair Fothergill og Mark Linfield

BBC-serien Planeten vår (2006), den første i sitt slag filmet utelukkende i HD-format, kan vanskelig beskrives som noe annet enn det ultimate overblikk over verdens mangfold.

Parallelt produserte man en filmversjon hvor det benyttes mange av de samme sekvensene, men klippingen varierer og filmen byr på tidligere usett materiale. Med sine spektakulære og omfattende opptak, er Earth både informativ og underholdende.

«The Last Lions» (2011)

Regi: Dereck and Beverly Joubert

Med unntak av britiske BBC så må National Geographic Society sies å være i en særstilling når det gjelder å introdusere all verdens dyr for generasjoner av seere, både gjennom TV men også på kinolerretet. I The Last Lions forteller Jeremy Irons oss om løvinnen Ma di Tau som kjemper for å beskytte ungene sine mot fiender for å sikre deres overlevelse.

Filmens underliggende budskap dveler på den synkende bestanden av store katter i verden og hvorvidt Ma di Tau og hennes unger er blant de siste løvene. En vakker og tidvis hjerteskjærende film om en mors kjærlighet til sine barn.

Les også:

Tett på naturens egen «klatremus»

Indias mest folkerike by hjemsøkes av «levende spøkelser»

Her tar grizzlybjørnen en «Jungelboken»-manøver

Filmet dødskamp mellom flaggermus og skorpion for første gang