Skam etter overgrep: − Jeg følte nesten at jeg ba om det

− Han hadde et veldig tak på meg. Og først og fremst på grunn av ting jeg som seksåring oppfattet positivt. Han kunne gi meg små gaver, og jeg fikk en oppmerksomhet jeg aldri hadde fått før, forteller Lene Wauer (40).

Når man hører ordet overgriper, ser man gjerne for seg en voldelig person som truer offeret sitt til taushet. I mange tilfeller er det imidlertid ikke slik. Mange overgrepsutsatte utvikler kjærlige følelser for overgriperen. Dette kompliserer bearbeidelsen av overgrepene i voksen alder.

Bygger relasjon til offeret

− Positive følelser for overgriper er faktisk ganske vanlig. Overgripere er ulike, og det er ikke alle som er voldelige. En god del overgrep utføres av mennesker som bruker god tid på å utvikle en relasjon til offeret, gjennom å gi oppmerksomhet, anerkjennelse, tid og omsorg, forteller Heine Steinkopf, psykologspesialist og fagleder ved Regionalt ressurssenter for vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) Sør, som blant annet jobber med mennesker som har opplevd traumer i barndommen.

Relasjonsbyggingen omtales ofte som en "grooming" prosess. Offeret kan bli glad i overgriperen, føle seg respektert, forstått og anerkjent. Et hvilket som helst barn kan komme i denne situasjonen, men noen er mer utsatte enn andre.

− Barn trenger anerkjennelse, tilstedeværelse, godhet og bekreftelse som en del av utviklingen til å bli voksen og få en stabil selvfølelse. Barn som av ulike grunner ikke får tilfredsstilt disse behovene hjemme eller fra andre naturlige voksne, vil være mer sårbare for overgripere, sier Steinkopf.

Føler seg medskyldig

− Ofte er veien fra godhet og forståelse til overgrep preget av en glidende overgang. Overgriper kommer liksom tilfeldig borti barnets kjønnsorganer eller andre intimsoner, eller får barnet til å berøre seg, på en måte som gjør at barnet ikke tenker over at det er unormalt eller rart. Når overgrepene blir tydeligere, har barnet allerede godtatt å bli berørt eller selv tatt på overgriperen, og mange vil derfor føle at de er medskyldige, sier Steinkopf.

Lene Wauer kjenner seg igjen i dette. Da overgrepene startet var hun ei lita jente som ikke hadde begynt på skolen enda. Overgriperen var en mann i 50-årene. Til tross for denne åpenbare maktskjevheten har hun brukt mange år i terapi på å innse at hun ikke hadde skyld i det som skjedde.

− Man føler nesten at man ber om det. Det er dette som er så enormt skamfullt i ettertid. Han brydde seg om meg på et plan jeg ikke hadde opplevd før. Jeg var på en måte glad i ham, og kunne oppsøke ham selv, forteller hun.

Skammen er det vondeste

− Å bli utsatt for overgrep er svært skambelagt i seg selv. Skammen er kanskje den viktigste og vanskeligste følgen av å bli utsatt for overgrep. Når overgriperen ikke er voldelig eller fysisk tvingende, blir det vanskelig å forstå at det foregår noe som er galt. Overgriper byr fremdeles på oppmerksomhet og anerkjennelse, selv om rammen endrer seg, sier Steinkopf.

– Det er også helt normalt at barnet kan oppleve øyeblikk av nytelse i slike situasjoner. Å senere tenke at "jeg var med på det", eller "jeg likte det", vil for mange bidra til økt skam og selvbebreidelse, legger han til.

Han forklarer at skamfølelse handler om å føle seg utestengt, om å ikke være god nok og ikke å være verdifull. Intens skam kan gjøre et menneske selvdestruktivt, deprimert og tilbaketrukket. Det kan også føre til tanker om at man er unormal eller gal.

Fortrengte overgrepene

Lene ble utsatt for jevnlige overgrep i rundt to år. En dag da mannen ville ha Lene til å utføre oralsex på ham, løp hun ut. Hun truet med å fortelle det til moren sin, og selv om han truet henne tilbake, lot han henne være i fred etterpå.

Lene fortrengte overgrepene i flere år, men minnene kom til overflaten i tenårene.

− Da jeg begynte å huske, kjente jeg meg veldig skamfull. Ikke fordi jeg likte overgrepene, for det gjorde jeg aldri. Men jeg skammet meg over at jeg var glad i overgriperen. Jeg var stygg mot meg selv, begynte med selvskading og rus for å dempe følelsen, forteller hun.

Motstridende følelser

Det er uten tvil mange voksne som sliter med denne skammen etter å ha opplevd overgrep i barndommen. Mange står frem og forteller om overgrepene, men svært få forteller om ambivalente følelser for overgriper.

− Vår kulturelle forståelse av overgrep er at dette er vold, tvang og sadisme. Når disse elementene mangler, får vi det ikke helt til å stemme og kan tenke: "Er det egentlig overgrep?" sier Steinkopf.

– Når barn i tillegg kan ha positive følelser for overgriper, fordi de har hatt gode opplevelser, fått anerkjennelse og bekreftelse hos vedkommende, kan det føre til forvirring og mer skamfølelse, sier han videre.

Denne rammen for hvordan vi forstår overgrep er kanskje for lite nyansert, slik at det ikke er plass til de motstridende følelsene, mener han.

– Sånn sett kan våre kulturelle forestillinger bidra til mer lidelse for mennesker som utsettes for overgrep, sier Steinkopf.

Vil fjerne skam

Lene har vært gjennom mange vanskelige år på grunn av overgrepene. Nå betyr det mye for henne å få lov til å hjelpe andre. Ved å fortelle om sine opplevelser, ønsker Lene å være med på å utvide rammen for hva som er normalt å føle etter et overgrep.

− Jeg håper jeg kan bidra til at mennesker ikke skal skamme seg over å ha vært utsatt for overgrep. Om du oppsøkte overgriperen, var glad i ham, tok imot gaver … ingenting av det spiller noen rolle, det er likevel overgriperen som har skylda alene, sier Lene.

– Hvis jeg kan hjelpe bare én person ved å snakke åpent om dette, så er det verdt det for meg.

Saken er først publisert på Klikk.no

Les også:

«Jeg følte enorm skam, og fortalte meg selv at alt var min skyld og at jeg ikke fortjente bedre»

Annett (6) skulle få være med mamma og pappa på fest i nabolaget. Da skjedde det forferdelige

Alicia (13) ble lenket fast til soveromsgulvet til overgriperen