Kapittel 12 i boken «Profitørene - de ukjente landssvikerne»:«Bli en ekte nordmann!»

ABC Nyheter har fått eksklusiv tillatelse til å presentere et kapittel fra boken «Profitørene - de ukjente landssvikerne» av Ola Karlsen - som er journalist i ABC Nyheter.

«Det går ry om ham fra Kapstaden til Ny-Zeeland, fra Australien til Falklands-øene som matadoren og raceren, mannen som alltid finner de beste fangststeder og jager så det suser!»

Han er også «en helt i sitt yrke», «en sagnfigur» og «den desiderte ’verdensmester’ i hvalfangstens ’kongelige» sport’, het det da Aftenposten 25. februar 1933 intervjuet den norske hvalfangeren Lars Anton Andersen (født 1891).

Bare 15 år gammel, i 1906, dro Andersen til Spitsbergen på fangst. Han ble hvalskytter allerede i 1912, og etter totalt tretten sesonger i Sørishavet, der han også overvintret hele fem ganger, ble han bestyrer i 1920.

Hvalfangeren var en legende på 1920- og 30-tallet. Andersen var «hvalskytteren over alle hvalskyttere» og «… kjent like til hovedstaden» under sitt kallenavn ’Lars Fanden’», heter det i Finn Olstads første bind om Sandefjords historie, Strandsitter og verdensborger. Andersen beskrives som hvalfangstpioner i firebindsverket Den moderne hvalfangsts historie. Da han vinteren 1925–26 startet med jakt langs iskanten i Weddelhavet ved Antarktis, langt fra noe landbasert anlegg, ble hvalfangstnæringen utvidet til helt nye fangstområder.

I 1930 hadde Andersen hele 112 000 kroner i antatt inntekt. Det gjorde ham til hjemkommunens tredje største personlige skattyter. Han var fattiggutten som tok klassereisen på ekspress. Ti år senere falmer helteglorien i Sandefjord og Norge. Da har han klart å slutte seg til to ulike nasjonalsosialistiske prosjekter.

I Hermann Görings fireårsplan fra 1936 sto oppbyggingen av en nasjonal tysk hvalfangstnæring sentralt. Året etter fikk Lars Andersen tysk arbeidsgiver, Walter Rau. Nordmannen bisto deretter det nasjonalsosialistiske Tyskland med å hyre norsk mannskap til landets første fangstekspedisjon til Antarktis.

Som skytter og bestyrer på båten «Walter Rau» (oppkalt etter rederen) skal han ha fått hele 300 000 kroner i lønn. Det var to–tre ganger mer enn man fikk på norske skip, og den tidligere helten ble i flere aviser utskjelt for å ta imot «judaspenger», skriver Arne Odd Johnsen i Den moderne hvalfangsts historie.

I anledning Andersens sølvbryllup i 1938 trakteres han igjen av Aftenposten. Denne gangen på Grand café i Oslo. De 5000 hvalene han hadde skutt i sitt liv hadde innbrakt rederne astronomiske 25 millioner kroner, mente han. På spørsmål om samarbeidet med tyskerne, svarte han at «alt gikk udmerket, ja, når jeg undtar mig selv da». Hvalfangeren hadde røket uklar med tyskerne, selv om rederen «var en real kar». Det lå mer bak.

Lars Andersen meldte seg inn i Nasjonal Samling (NS) den 15. oktober 1940, og ble med i partiets elitegruppe, den såkalte kamporganisasjonen (NSKO), 25. mars 1941. En skytter som hadde vært med på både «Walter Rau» og en etterfølgende tur med «Kosmos 2», fortalte Andersens forsvarere etter krigen at «Lars Fanden» hadde gitt enkelte av det tyske mannskapet juling, noe «de også ærlig og redelig hadde fortjent».

Han hadde også en teori om hvorfor Lars Andersen gikk inn i NS. På turen hjem fra Ishavet våren 1940 fikk Andersen beskjed om at hans 24-årige datter hadde dødd i barsel. Hvalskytteren trodde sorgen – i kombinasjon med hendelsene om bord på «Walter Rau» – kunne være årsaken til landssviket: «At han til vor store overraskelse gikk inn i NS kan jeg ikke forstå eller forklare på annen måte, enn den store rædsel for straff fra tyskernes side da de ble herrer her sammen med sjokket efter datterens død.»

I et avhør fra 1946 fortalte Andersen om alvorlige konflikter på det tyske hvalskipet. Han mente tyskerne «opptrådte på en sjøl-god måte og trodde de hadde mere og bedre greie på hvalfangst enn oss norske». Han lyktes ikke å styre sitt temperament «og gikk til håndgripeligheter». I avhøret sa Andersen at han planla å gå ut av NS allerede i 1941, men at han fryktet arrestasjon fordi tyskerne hadde «et godt øye» til ham etter episodene om bord. I tillegg mente han det var umulig fordi en av Walter Raus sønner skal ha vært ansatt ved det tyske sikkerhetspolitiet i Oslo. «Ene og alene av denne grunn opprettholdt jeg mitt medlemskap i NS etter 1941», hevdet han.

Den samme skytteren som i avhør snakket om Andersens redsel, fortalte også at han hadde besøkt Andersen samme dag som tre motstandsmenn i Ask-gruppen fra Sandefjord fikk sin dødsdom.

Politikonstabel Øyvind Ask hadde opprettet en gruppe med en radiosender. De ville holde kontakt med lokale hvalfangere som etter okkupasjonen enten ikke ville eller kunne vende tilbake til norske havner. Samtidig ble senderen brukt til illegalt arbeid og kontakt med England. Miljøet rundt Ask var blant de første organiserte motstandsgruppene. Men etter angiveri kom tyskerne på sporet av dem, og 22. november 1941 ble tre av medlemmene dømt til døden. Tolv dager senere ble de skutt.

Hvalfangstskytteren skrev høsten 1945 at Lars Andersen hadde tatt ham i hånda på at han skulle forlate NS etter henrettelsene. I egne avhør etter krigen nevner ikke «Lars Fanden» Ask-gruppen fra hjembyen. Han husket likevel at skytteren hadde oppfordret ham til å melde seg ut i 1941, men at det ikke skjedde fordi Andersen trodde det ville være «ensbetydende med arrestasjon» å forlate NS på det tidspunktet.

Lørdag 3. mai 1941 befant Lars Andersen seg på Tjuvholmen i Oslo. Transportskipet «Donau» la da til kai med åtte hundre norske sjøfolk hentet ut fra tyskkontrollerte leirer. I sensurerte avisreferater ble denne propagandaseieren slått stort opp. På kaia sto det «hustruer i alle aldre, kjærester og slekt og venner, alle lysende av glede over å få sine pårørende hjem i god behold», skrev for eksempel Sandefjords Blad. I avisen mandag 5. mai 1941 står det også at sjøfolkene «var samstemmige i sin anerkjennelse av den korrekte behandling de hadde fått i Tyskland og om bord i Donau». Avisen skrev ikke at de norske skipene var konfiskert og satt i tysk fart. 26. november 1942 fraktet for øvrig «Donau» 532 norske jøder til dødsleirene.

Der, på Tjuvholmen, benyttet også Quislings kulturminister Gulbrand Lunde anledningen til å skryte av partiets innsats for å få sjøfolkene hjem. Lunde sa at «vi her hjemme i Norge er klar over at Norges fremtidige skjebne ikke kan avgjøres i London, og vi er klar over at vi ikke har noe godt i vente fra England, som har narret det ene folket efter det andre til å kjempe for sig, for sine kapitalistiske interesser». Han fortalte også at det var mulig å hente billetter til videre hjemreise og noen kroner i reisepenger «i partihuset, den tidligere frimurerlosjé i Nedre Vollgate». Deretter ble sjøfolkene invitert til kameratfest med svinesteik, surkål, øl og dessert.

At Andersen også skulle ha oppildnet sjøfolkene, fikk alvorlige konsekvenser for ham. Han var sitert, i Sandefjords Blad og andre steder, på at han takket tyskerne og NS, samt for å ha avsluttet sin appell med å oppfordre sjøfolkene «om å gå inn i Nasjonal Samling og arbeide for et fritt Norge». I rettsoppgjøret ble det viktig å få avdekket om det var noen forskjell mellom det Andersen faktisk sa og hva avisene refererte ham på. Den tiltaltes forsvarer mente avisreferatene bare bygde på et forhåndsmanus, og at Andersen hadde uttalt seg annerledes.

«Lars Fanden» avviste i avhør at han hadde oppfordret sjøfolkene til å melde seg inn i Quislings parti. I forklaringen het det at han hadde skrevet ned talen på en lapp, «men det var i mellemtiden blitt så mørkt, at da han skulde tale så kunde han ikke se hvad der stod på lappen». I et senere avhør var han fortsatt sikker på at han «ikke snakket om tyskerne og/eller NS i min velkomsttale, så dette er noe som forfatterne av inseratet har tatt ut av luften».

Sandefjords Blads redaktør, som var til stede da talen ble holdt, ble avhørt etter krigen. Han mente Andersens tale var «stammende og usammenhengende», og at siste del av talen ble overdøvet av musikken som begynte å spille «Ja, vi elsker». Tønsbergs Blads journalist ble også referert på at «talen var noe av en skandale som tale betraktet. Musikken stemte vel i for å avbryte ham.» Journalisten mente det var nyhetsbyrået NTB som hadde sendt ut Andersens tale. Sekretæren i Hvalfangerforeningen, Harald B. Paulsen, sa han hørte Andersen bruke uttrykket «engelsk syke», men at det ellers var lite greie på det Andersen sa.

I dommen mot Andersen ble det ikke funnet bevist at NTBs gjengivelse hadde vært korrekt, «men det har antageligvis vært meningen at han skulle si noe slikt», mente dommerne. De mente også at han «må ha vært klar over at hele mottagelsesarrangementet var iverksatt i propagandaøiemed og tilsiktet å skaffe tilslutning til NS blant de ankomne hvalfangere og sjøfolk og at han ved å yte sin medvirkning var tenkt som et godt trekkplaster i så henseende».

I NRKs arkiv finnes det et opptak fra seansen. Dette ble ikke spilt av under rettssaken, men er tilgjengelig i Nasjonalbibliotekets digitale samlinger.

«Heil og Sæl, hvalfangere og sjøfolk», starter Andersen med å si før han fortsetter med «Jeg ønsker dere alle en hjertelig hjemkomst til gamle Norge». Deretter følger en lang pause og noen usammenhengende ord.

Så sier han: «Ryktene har nok fortalt dere noe ganske annet fra England og Amerika. Det er to ting jeg gjerne ville advare dere mot, nemlig den engelske syke. Hver nordmann går ikke rundt med påhengt flagg på armen eller bryst. Men bevar flagget i deres hjerter, da vil du være en ekte nordmann.»

Hvalfangstbestyrer Andersen fortsetter stakkato og lar seg ikke stanse av at musikken begynner å spille «Ja, vi elsker». Først når folk begynner å synge med, avslutter han med en kraftsalve: «Gjør som meg og meld dere inn i Nasjonal Samling. Bli en ekte nordmann!»

I mars 1941 fikk Hirden, en paramilitær gruppe innenfor NS-systemet, politimyndighet. For yngre mannlige NS-medlemmer ble medlemskap obligatorisk. Hirden var militært oppbygd og mange medlemmer svært voldelige, noe blant andre Eirik Veum har beskrevet i sin bok Nådeløse nordmenn: Hirden.

Lars Andersen ble selv vitne til at Hirden angrep en mann som hadde demonstrert under et NS-arrangement på torget i Sandefjord sommeren 1941. Flere ble arrestert og ført til gymnastikksalen i byens Høiere Almenskole. I avhør 28. mai 1945 fortalte Andersen at en hirdmann «slo til en av de som var arrestert så det blødde fra munnen». Men han «la seg ikke op i den avstraffelse som foregikk». Andersen hevdet han forlot gymsalen etter å ha bedt angriperen om ikke å gjøre slikt.

Lars Andersen reagerte på en annen episode. Vinteren 1941 hadde Hirden innkalt en 19 år gammel gutt til Hirdheimen på Sandar herredshus. Gutten ble avhørt i fem–seks timer, mistenkt for å ha spredd en illegal avis. Andersen var til stede, men «deltok ikke i noe av det som foregikk … og uttalte ikke et ord», fortalte den mistenkte gutten etter krigen. Etter avhøret skal en indignert Andersen ha oppsøkt 19-åringens arbeidsgiver.

«Andersen syntes å være forferdet over at NS hadde tillatt seg slikt, ’og det kan inte være rektig’. Han fortalte meg også at han overfor sine partifeller skulle ha truet med å gå ut av partiet hvis lignende forhør skulle gjenta seg», sa arbeidsgiveren i vitnemålet etter krigen.

Sommeren 1942 ledet Lars Andersen en ny hvalfangstbåt – «Torgny» – på tokt. I et utdrag fra landssviksakens bakgrunnsdokumenter, datert februar 1944, ble det slått fast at Andersen jobbet for den tyske militære etterretningstjenesten som «en Abwehr-agent», og at hvalfangsten under krigen bare var et dekke.

De-No-Fa sto bak søknaden om å starte fangst fra Tromsø i 1942. Selskapet var opprinnelig eid av britisk-nederlandske Unilever, men ble etter okkupasjonen satt under tysk kontroll av Hitlers mann, Josef Terboven. De-No-Fa ble administrert av tyskernes generalkonsul i Norge, Dietrich Hildisch, en mann som var kjøpt ut av samme selskap på 1930-tallet og nå ønsket å ta tilbake kontrollen. Under første verdenskrig var Hildisch styreleder i De-No-Fa og solgte margarin med hvalfett til det krigførende Tyskland fra nøytrale Norge. Nå var den fortsatt svært tyskvennlige Hildisch innsatt som Terbovens forvalter.

Men også Lars Andersen hadde en forhistorie med selskapets opprinnelige eiere. I 1925–26 ble Andersen hvalfangsthistoriens første såkalte «skytterbestyrer» på et skip selskapet eide. Jobben var både bedre betalt og hadde høyere rang enn vanlige hvalskyttere, forteller Den moderne hvalfangsts historie.

Andersen ble mistenkt for å ha bistått i operativ etterretning mot fiendtlige styrker utenfor Troms- og Finnmark-kysten. I utdraget om tysk etterretning som norske myndigheter i London satte sammen under krigen, fremkom det at hvalbåten «Torgny» ble brukt av den tyske militære etterretningsorganisasjonen mellom Lofoten og Honningsvåg. «En trenet telegrafist fra Abwehr, kalt Pietsch, var om bord på ’Torgny’ og eventyret ble ledet av Andersen», het det. Det ble også slått fast at telegrafisten ikke hadde rapportert hvalens bevegelser, men at «det ble sendt værrapporter og marine-etterretninger».

Det var tyskerne som sto bak fangsten utenfor Norskekysten. De-No-Fa hadde fått en statsgaranti på inntil 100 000 kroner, forteller Den moderne hvalfangsts historie. Men resultatet skal ha vært så økonomisk bedrøvelig at to tredjedeler av garantien forsvant i det mislykkede forsøket på å skaffe forsyninger.

De fleste om bord på «Torgny» var medlemmer av NS, kom det frem i et avhør etter krigen med Bjarne Andreas Andersen, som var styrmann om bord. Han bekreftet også at det var en tysk telegrafist om bord, og at de ikke gikk lenger ut enn 60 nautiske mil. «Det forekom en gang at en tysker, som ikke hørte til båten, var med ute på feltet. Han var vitenskapsmann (forsker) så vidt avhørte kunne skjønne. Han hadde god kjennskap til hvalfangst», står det i avhøret.

Roald Jahre var om bord i to sesonger. Jahre hadde også vært blant de 800 sjømennene som ble hilst velkommen med taler av Lars Andersen og Gulbrand Lunde i mai 1941. Han kunne bekrefte at det hadde vært en tysk telegrafist om bord i «Torgny». Hans forklaring var at «hvalbåten tilhørte den tyske krigsmarine» og telegrafisten «skulle være en sikkerhet for at de ikke skulle stikke av med båten». Jahre sa også at Andersen bare var med på den første ekspedisjonen. Andersen avviste selv i avhør etter krigen både at han hadde hatt kontakt med løytnant Uthe i det tyske Abwehr, og at han kjente til noen spionasje i forbindelse med ekspedisjonen.

«Telegrafisten, som var tysk, var med for å holde de tyske myndigheter i land ajour med båtens posisjon til enhver tid, så de på denne måten skulle sikre seg mot at båten rømte», sa Andersen i varetekt sommeren 1945. Påtalemyndigheten gransket da fortsatt hans forhold til Abwehr. I rettssaken mot ham ble det ikke ført noe bevis for at han skulle ha vært tilknyttet Abwehr. Og i Tore Prysers bok om tysk etterretning, Hitlers hemmelige agenter, nevnes ikke Lars Anton Andersen.

En av de operasjonene Andersen faktisk deltok i, har fått et eget kapittel i Prysers bok. Det handler om forsøkene på å få kontroll med deler av den norske handelsflåten i utlandet. SS-Sturmbannführer Heinz Kröger ledet arbeidet for den tyske sikkerhetstjenesten, SD. I 1942 hadde han fått fatt i en liste over norske skip som lå internert i Nord-Afrika og den delen av Frankrike som var styrt av kollaboratørene i Vichy. SS-offiseren tvang de fleste rederne til å undertegne en avtale om at skipene kunne gå i tysk fart, forteller Pryser.

I september 1942 fikk «Lars Fanden» en mulighet til å hjelpe tyskerne, viser dokumentene i hans sak. Ut av det blå skal Olaf W. Fermann, en norsk SS-offiser som hadde bygd opp en stor formue i Tyskland på 30-tallet, ha tatt kontakt. Fermann ville ha med seg Andersen (som ikke snakket noe fremmedspråk) på tur til Frankrike for å få frigitt norske båter og hentet ut norske sjøfolk «som satt i konsentrasjonsleir i Marokko», ifølge Andersen etter krigen.

I en rapport om turen, datert 8. juli 1943, skriver Fermann at Andersens rolle handlet om å gi prosjektet troverdighet og være et slags trofé: «Til hjelp med behandlingen av de norske sjøfolk i Marseille og til forsøket med å føre de i Marokko internerte 150 norske sjøfolk tilbake til Norge, hadde jeg med meg fangstbestyrer Lars Andersen, Sandefjord.»

«Det skulle være en fornøielsesreise», skal Fermann ha sagt til Andersen, som også ble fristet med «gratis reise og opphold».

De to møttes i Paris. Lars Andersen la først turen innom Berlin. Her fikk han overlevert en forseglet konvolutt med penger som han ga videre til Fermann da de møttes i den okkuperte franske hovedstaden. Sammen dro de til Marseille, hvor det kom sjøfolk fra Norge som skulle gå om bord i båtene. I rettssaken etter krigen hevdet Andersen at han møtte en ukjent norsk skipshandler i den franske kystbyen, og at denne mannen frarådet ham å ha noen befatning med sjøfolkene i Marokko.

En av lederne i SD, Felix Fahnl (som Fermann omtaler som SS-Obersturmführer Farnel), avla etter krigen en annen forklaring på hvorfor turen til Afrika hadde blitt stanset. Innsatt på Akershus fengsel skrev SD-toppen i 1945 at han kjente Fermann fra Victoria terrasse i 1942. Nordmannen sto da i nær kontakt med lederen for det tyske sikkerhetspolitiets avdeling III og SS-Sturmbannführer Heinz Kröger.

Fahnls oppdrag var å bringe 50 norske sjøfolk til Marseille, møte Fermann og deretter seile ett og ett skip til den italienske havnebyen Genova hvor tyske sjøfolk skulle overta. Til sammen kom en tonnasje på 65 000 bruttotonn på tyske hender under aksjonen. Man hadde håpet å få fatt i fire ganger så mye, het det Fahnls rapport, men «etter at engelskmennene og amerikanerne hadde inntatt de afrikanske havner, måtte aksjonen avbrytes».

Det var altså de alliertes invasjon i Nord-Afrika høsten 1942 som forhindret Andersen, ikke en advarsel fra en ukjent skipshandler. Med invasjonen slapp flere hundre norske sjøfolk ut av internering og de allierte fikk kontroll på ytterligere 200 000 tonn norsk skipstonnasje.

Andersens forklaring ble ikke regnet som troverdig. I dommen heter det at «da tiltalte ikke er sprogmektig og ikke kunde være til noen hjelp for Fermann med hensyn til frigivelsen av skibene og/eller sjøfolkene, hvilket Fermann har innrømmet, er det under disse omstendigheter helt uforståelig for retten hvorfor Fermann har fått ham med». Andersen ble likevel frifunnet på tiltalepunktet, «under sterk tvil».

Under NS ble Sandefjords lokale bystyre omgjort til et byting styrt etter det nazistiske førerprinsipp. Lars Andersen ble – ut fra en korporativ tankegang – utnevnt som fagrepresentant for hvalfangst og sjøfart. Møtet 18. mars 1942 viste hvordan førerprinsippet ble praktisert. NS-ordføreren innstilte da på at man skulle bevilge 3000 kroner fra kommunekassa til Den norske legion, en norsk SS-avdeling som kjempet på østfronten. Hele elleve av de femten møtedeltakerne fikk protokollert at de var uenige, ti fordi de «ikke anser denne sak for å være kommunalt anliggende», én fordi hun ikke kunne «være medansvarlig i krigen ved å bevilge penger i det hele tatt til krig». Ordførerens vedtak ble likevel det endelige, selv om han bare hadde støtte fra et mindretall – deriblant Lars Andersen.

Hvalfangstbestyrer Andersen sa etter krigen – i anken til Høyesterett – at han ikke støttet bevilgningene til Den norske legion og andre NS-organisasjoner, men at det var bestemt av ordføreren. «Jeg talte ikke for bevilgningene, men forholdt meg passiv overfor de fremsatte forslag», lød hans forklaring.

Inntil høsten 1941 betalte Andersen personlig lønn til kontorhjelpen ved den lokale NS-avdelingen. I tillegg skjenket han ulike beløp til Den norske legion, NS Hjelpeorganisasjon, frontkjemperkontoret og lokallaget av NS. Og den 10. mars 1941 ga Andersen personlig Rikshirden i Sandefjord hele 5000 kroner til innkjøp av uniformer. Tanken var at Hirdens medlemmer skulle betale for uniformene de fikk, og at disse midlene så skulle gå til NS. Det gikk ikke som tenkt. 30. mars 1944, i forbindelse med purring, fremmet Andersen «sin uforbeholdne misnøye med den måte hvorpå hans pengegave hittil er anvendt». Det er utestående fordringer på 3093,16 kroner «fra hirdmenn i dette distriktet som ikke har betalt sine uniformer», skrev en indignert sveitpropagandaleder i sin oppsummering.

NS-medlemskapet sørget for at Andersen også fikk jobb som bestyrer av Norges Banks avdeling i Larvik. Han ble i tillegg formann i edruelighetsnemnden i krigens siste tre år og var i 1944 medlem av overligningsnemnden. Andersen var med andre ord et høyt betrodd medlem, og fikk for eksempel låne en rifle av Sikkerhetspolitiet i to dager for å gå på rådyrjakt høsten 1943.

I august 1944 tok Andersen det første skrittet for å melde seg ut av partiet. Ikke fordi han hadde endret mening om NS, men fordi partiet «manglet både viljen og evnen» til å rette på «urimelige forhold», het det i utmeldelsen. Konkret handlet det om at det nasjonalsosialistiske lokallaget tok seg til rette.

Blant annet hadde de beslaglagt lokalene til avholdslosjen «Kong Harald» i Sandefjord sentrum. Losjen var en del av Tempel Ridder Ordenen hvor Andersen var medlem. Han ble da personlig rammet av vilkårligheten under NS, og forsøkte å rydde opp i overgrepet. Han «reiste inn flere ganger til Oslo og snakket med ledende NS-folk om denne beslagleggelse», sa han i et avhør etter krigen.

Han leverte til slutt en begrunnet utmeldelse datert 9. september 1944 som da ble godtatt. Den markante hvalfangstbestyreren viste da til beslagleggelsen av losjens bygård. «Dette er også den eneste gård av tempelbrødrenes hus som er blitt beslaglagt i Norge», skrev han. Andersen var sår fordi hans personlige protest overfor NS-statsråden Rolf Jørgen Fuglesang ikke hadde ført frem. Men han ga også en ekstra grunn – de nye alkoholutsalgene som NS hadde opprettet. «Landet vårt burde være tørrlagt under de nuværende forhold for skal vi opnå ’Orden, Rettferd, Fred’ som det står i NS program så må vi få et helt edruelig Norge», skrev han i utmeldelsen.

I sitt andre avhør etter krigen endret «Lars Fanden» forklaringen om utmeldelsen. Nå var det ikke bare historien om eiendommen og avholdssaken som lå bak, men ifølge referatet «den terror som partiet utøvet overfor folk og lignende ting, som siktede og flere med ham var imot. Men dette kunne han ikke angi som grunn, for da risikerte han å bli tatt av det tyske sikkerhetspoliti.».

To måneder etter at han gikk inn i Quislings parti, hadde Andersen overført hele 150 000 kroner i obligasjoner til sin kone (tilsvarende 3 millioner kroner i 2016). Senere ble det overført ytterligere midler. Etter krigen mente Erstatningsdirektoratet at deres ektepakt var uvesentlig i forhold til spørsmålet om bot og erstatning, siden den var inngått etter at han meldte seg inn i NS. Det samme gjaldt pengebeløpene som var overført til sønnen og hans selskap.

I avhør med landssvikpolitiet i Sandefjord sa Andersen at han hadde meldt seg inn i NS «fordi han trodde på dets program, og så det som den eneste utvei for at Norge igjen kunde bli fritt». Samtidig understreket han også sin økonomiske selvstendighet, og at han «ikke har søkt å skaffe sig noen økonomisk vinning gjennom sitt medlemskap».

Andersen slapp ikke unna økonomisk straff, og måtte betale både bot og erstatning. Men etter en anke til Høyesterett slapp han unna tvangsarbeid i seks måneder fordi dette ble ansett avsonet i varetekt.

To år etter Høyesteretts dom prøvde han å få tilbake deler av beløpet. Høsten 1949 ba ekteparet Andersen om at det ble tilbakebetalt en halv million kroner som var knyttet til kona, fordi man mente det var ført bevis for at hun «i ord og handling har vist nasjonal holdning». I anken hevdet Andersens forsvarer at forbrytelsene var beskjedne, og at menigmanns rettsoppfatning ikke støttet Høyesteretts avgjørelse om at NS-medlemmer hadde erstatningsansvar.

Erstatningsdirektoratets representant i Vestfold nøyde seg med å vise til at Andersen satt igjen med 300 000 kroner etter at gjelden var gjort opp, og at «fru Andersen hadde dessuten ca. kr. 200 000,- i særeie». Han antok da at dommen mot Andersen ikke «er strengere enn andre» og anbefalte ingen tilbakebetaling. Våren 1951 stadfestet Justisdepartementet avslaget.

Saken mot Lars Anton Andersen fikk senere et interessant etterspill. Høsten 1951 fremkom det at Andersen hadde verdipapirer i Sverige som ikke tidligere hadde vært kjent. Det handlet om nesten 250 000 norske kroner, og beløpet ble sperret. På svensk side ble det avklart at det handlet om salg av obligasjoner i Norges Kommunalbank fra 1935 og 1939. Men etter at Erstatningsdirektoratet 2. januar 1948 fikk innbetalt sine 1 003 700 kroner, var det ikke lenger noen offentlig instans som hadde krav på Lars A. Andersen.

Politimesteren i Sandefjord skrev 8. oktober 1951 til Erstatningsdirektoratet at de ikke ville foreta seg noe, og at «Lars Andersen ble på et forholdsvis tidlig tidspunkt utenlandsk statsborger – må man anta – han eier intet her i landet, har tatt utflytting fra Sandefjord, og akter neppe å vise seg her, iallfall på lang tid». I 1952 ønsket ikke norske myndigheter å foreta seg mer med verdipapirene Andersen hadde unnslått i landssvikoppgjøret.

Fra 1950 arbeidet Andersen for den gresk-argentinske rederen Aristoteles Onassis og hans planlagte hvalfangstekspedisjon med båten «Olympic Challenger». Andersen var igjen hyret inn for å verve norske skyttere. Han deltok på ulovlig hvalfangst for den omstridte Onassis. Norske myndigheter prøvde å få Andersen til å droppe samarbeidet med den kontroversielle rederen. I Den moderne hvalfangsts historie står det at Andersen i 1950 stilte som betingelse at landssvikdommen skulle endres, men at det ble avslått. Etter fem år i tjeneste for Onassis fikk han i 1955 ikke fornyet kontrakten. Hva som egentlig skjedde, er ennå ikke helt klart. Men enkelte kilder hevder at Andersen bidro aktivt til å avsløre og stanse «Olympic Challenger», i samarbeid med norske myndigheter.

I 1945 startet myndighetene en granskning av nesten 100.000 nordmenn for mulig landssvik. ABC Nyheter presenterte i 2015 noen av alvorligste økonomiske sakene.

Les også:

«Bli en ekte nordmann!»

Slik fant Ola Karlsen de ukjente landssvikerne