Jan Elisabeth Lindvik (62) vil skammen til livs

– Esben Esther Pirelli Benestad sa en gang «Husk at vi er ikke forstyrret. Men vi forstyrrer». Det er veldig godt sagt, jeg synes det er helt fint å forstyrre, forteller Jan Elisabeth Lindvik til ABC Nyheter. Foto: Privat
– Esben Esther Pirelli Benestad sa en gang «Husk at vi er ikke forstyrret. Men vi forstyrrer». Det er veldig godt sagt, jeg synes det er helt fint å forstyrre, forteller Jan Elisabeth Lindvik til ABC Nyheter. Foto: Privat
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Jeg vil aldri ha noen spørsmål om offerrollen, det finnes ikke noe slikt som «stakkars meg som har hatt det så vondt i alle år», sier Lindvik som samtidig etterlyser mer aksept for transpersoner.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Transvestitt, transperson eller bare transe?

  • Transseksuell, TS: En person som opplever å være av "motsatt" kjønn i forhold til sitt biologiske kjønn. Transseksualitet er en medisinsk diagnose og kan være en måte å identifisere seg på. Personer som ansees som transseksuelle ønsker som regel hormonell og kirurgisk behandling for å gjøre kroppen mest mulig i samsvar med sin kjønnsidentitet.
  • Transkjønnet: foretrukken betegnelse blant de som ønsker kjønnsbekreftende behandling og erstatter uttrykket transseksuell. Begrunnelsen er at dette primært dreier seg om kjønn, og ikke om seksualitet.
  • Transvestitt, TV: En person som tidvis - hyppigheten varierer - helt eller delvis kler seg i det "motsatte kjønnets" klær og rolle for å føle seg vel. Transvestisme har ikke noe med seksuell legning å gjøre. Uttrykket transperson benyttes i dag i større og større grad fordi det oppfattes som mer dekkende.
  • Transperson, TP eller Transe: Et samlebegrep som omfatter alle kjønnsoverskridere uansett om det gjelder sosialt kjønnsutrykk, personlig kjønnsidentitet, biologisk kjønnstilhørighet eller simpelthen et behov for å uttrykke seg gjennom å bryte de tradisjonelle kjønnsuttrykk. Dette inkluderer bl.a. transgenderister, transvestitter, crossdressere og drag kings/queens, mens det er noe uenighet i transmiljøet om transkjønnede og interseksuelle hører inn under denne betegnelsen.

Kilde: Foreningen for Transpersoner

___________________________________________

Kjønnsnøytralt pronomen

  • En del av kjønnsnøytralt språk, og brukes når en person som omtales ikke er definert for kjønn, eller om det ikke er ønskelig å definere det.
  • De fleste kjønnsnøytrale pronomene som er foreslått, baserer seg på de eksisterende pronomene «han» og «hun»: Man beholder konsonantene h-n og erstatter vokalene a/u med en annen vokal, for eksempel hen, hin, hyn eller høn.

Kilde: Wikipedia


Jan Elisabeth Lindvik er født som mann, men identifiserer seg også som kvinne. Da han skulle begynne på prosessen med å komme ut som transperson (se faktaboks) i voksen alder, fikk han et råd med på veien fra en annen transperson: «Skynd deg langsomt».

Syv år etter at han giftet seg med Eva Kristiansen (66), fikk Jan Elisabeth omsider fortalt det til sin kone. Etter samtalen i parets leilighet i Spania gikk resten i lokomotivfart.

– Eva fortalte meg at hun ikke hadde tenkt å sitte hjemme og lyve om hvor jeg er og hva jeg gjør. Dersom det kom naboer og ringte på, så hadde jeg vær så god å vise dem hvem jeg er, forteller han til ABC Nyheter.

– Det finnes ingen offerrolle

Konas klare beskjed betydde å gå runden til familie og venner, nære kolleger og naboer. Kort etter kom ukebladene, TV2 og NRK.

– Jeg husker at vi var med i et ti minutters innslag på «Norgesglasset» en fredag formiddag. Etterpå ringte journalisten meg og fortalte at 1,1 millioner lyttere hadde hørt på oss. Det var fantastisk å få fortelle vår historie i beste sendetid og på den måten bidra til å gi et positivt bilde av transpersoner til så mange lyttere.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Men jeg vil aldri ha noen spørsmål om offerrollen, det finnes ikke noe slikt som «stakkars meg som har hatt det så vondt i alle år». Det er ingen ting som er tilbakeskuende, alt skal se fremover og det er kjempeviktig.

Det var kona som foreslo at han skulle endre navn til Jan Elisabeth.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Hun syntes jeg skulle gjøre det, så nå heter jeg Jan Elisabeth i Folkeregisteret. Det betyr at jeg vil ha begge navnene for å vise at jeg er annerledes på en måte. Så får folk kjøpe det eller ikke.

Har du en historie om kjønnsidentitet? Ta kontakt med journalist Roger Grosvold – roger.grosvold@abcnyheter.no

Les også: – Jeg er den samme pappaen, sønnen og broren

(Saken fortsetter under)

Ekteparet Eva og Jan er forbilde for mange transpersoner. Siden 1966 er de et av tre ektepar, hvor den ene er transperson, som har stått frem offentlig i Norge. Foto: Øyvind Risvik
Ekteparet Eva og Jan er forbilde for mange transpersoner. Siden 1966 er de et av tre ektepar, hvor den ene er transperson, som har stått frem offentlig i Norge. Foto: Øyvind Risvik

Fra problematikk til talent

Jan Elisabeth er i dag leder for Forbundet for transpersoner i Norge (FTPN), en interesseorganisasjon som jobber for den enkeltes rett og frihet til å uttrykke seg som den man er, uavhengig av kjønn. På egen hjemmeside skriver FTPN at de er en interesseorganisasjon for alle mennesker som har et transtalent, og som i dag samlet sett gjerne kalles transpersoner.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Tidligere brukte man ordet «kjønnsidentitetproblematikk» når man snakket om kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Det er et grusomt ord der «problematikk» sier at her har vi et problem for alle andre. Så kom Esben Esther Pirelli Benestad opp med «transtalent», som betyr at du har evnen til å være den du vil være. Det høres mye bedre ut, og Pirelli bruker det mye når hen (se faktaboks) snakker om barn.

Jan Elisabeth forklarer at når det går opp for foreldre at de har et barn som er annerledes, så er det ikke noe som alle automatisk blir fortrolig med. Det er noe det kan ta tid å venne seg til.

– Da er det viktig at de blir møtt med et positivt ord når de besøker psykolog som forteller dem at de har et barn med transtalent. Barnet har ikke et problem, men et talent for å være den det vil være. Et annet ord jeg liker er «transbegavelse». Vi må komme oss bort fra det negative, fastslår han.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Flere tusen homofile briter benådet posthumt

(Saken fortsetter under)

Jan Elisabeth Lindvik er leder i Forbundet for transpersoner i Norge. Her er han fotografert sammen med nestleder John Jeanette Solstad Remø i forbindelse med lovforslaget om endring av juridisk kjønn i mars 2016. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
Jan Elisabeth Lindvik er leder i Forbundet for transpersoner i Norge. Her er han fotografert sammen med nestleder John Jeanette Solstad Remø i forbindelse med lovforslaget om endring av juridisk kjønn i mars 2016. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Måtte sverge på at han var heterofil

FTPN ble dannet i 1966. I begynnelsen var dette en sosial gruppering der man søkte sammen i all hemmelighet og benyttet koder for alt mulig. Det var ikke før i 1972 forbudet mot homofili ble fjernet, og Jan Elisabeth forteller at det ville vært katastrofe om man ble fersket ikledd kvinneklær på den tiden.

– Det var viktig at man sa man var heterofil dersom man skulle være medlem av foreningen. Jeg husker jeg var på en «audition» i 1991 der jeg måtte sverge på at jeg var heterofil transvestitt. Jeg svarte at jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle bevise at så var tilfelle, men de sa det holdt lenge at jeg var gift.

Han mener man må komme til den overenskomsten med seg selv at det er slik man er og så må andre mennesker akseptere det. Man kan ikke forvente at alle vil like det, samtidig som transpersoner skal behandles med den samme respekt som blir andre til del.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Jeg har sett en del tilfeller, blant annet på amerikanske talk shows, der transpersoner blir spurt om brystene er ekte eller hva de har gjort med kjønnsorganet. Det ville man jo aldri spurt en annen person om og det er uansett noe andre ikke har noe med, sier han og legger til:

– Transpersoner blir av mange ansett som fjoller man kan tillate seg å spørre om alt, men vi ønsker å bli tatt på alvor for den vi er og fremstår som.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: – Kjønn sitter ikke mellom bena

Skrev roman inspirert av egen oppvekst

I 2016 debuterte Jan Elisabeth Lindvik som romanforfatter med boken «Mao sin raude kjole». Det er en oppvekstroman fra 1960-tallet som handler om vennskap, kjærlighet, om det å høre til og ikke høre til.

– Mye av den er basert på min egen historie, men det er jo en roman så alt er ikke sant. Boken beskriver mye av hvordan det er å vokse opp under forhold der det ville være helt umulig å komme ut. Den sier mye om hvordan mange har hatt det i mange år.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jan Elisabeth forteller han husker det sto i alle oppslagsverk da han var liten at transvetisme var en sykelig trang til å ikle seg det annet kjønns klesdrakt. Fremdeles er det vanskelig for mange å komme ut som transperson, selv om kalenderen viser 2017.

– Selv om flotte TV-serier som «Skam», «Født i feil kropp» og «Ut av skapet» prøver å ta tak i det, klarer vi ikke å bli kvitt ordet «skam». Men det er bare én måte å komme over det på og det er å bestemme deg for at du driter i det.

– Nå er det heldigvis mye støtte og hjelp å finne i sosiale medier, man finner andre likesinnede på en annen måte enn hva tilfellet var tidligere. Da jeg var ung hadde jeg ikke noe slikt, jeg trodde jeg var alene i verden.

Les også: Transkjønn ikke lenger en psykisk sykdom i Danmark

(Saken fortsetter under)

Jan Elisabeth Lindvik sammen med Esben Esther Pirelli Benestad i forbindelse med lanseringen av Lindviks roman «Mao sin raude kjole». Foto: Erik Haugestad
Jan Elisabeth Lindvik sammen med Esben Esther Pirelli Benestad i forbindelse med lanseringen av Lindviks roman «Mao sin raude kjole». Foto: Erik Haugestad

Et annet fortegn

I et intervju med NRK i forbindelse med «Norgesglasset», fortalte Jan Elisabeth at det tok tid for barna hans fra et tidligere ekteskap å venne seg til at pappa ikke lenger var den samme faren de hadde vokst opp med.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Eller at de trodde pappa ikke var den samme. Men da de oppdaget at jeg faktisk var den samme personen uansett klesdrakt, så kom aksepten fort.

Han forteller at omgivelsene tok det overraskende godt og at han nesten ble lei seg for at han hadde ventet så lenge med å fortelle det.

Det må jo sies at du i dag kan fortelle en utrolig fin historie som ikke alle andre har muligheten til?

– Men det er jo fordi vi har valgt å se det positive i det, snarere enn å lete etter problemene. For all del, vi har da hatt nok av problemer, det er jo ikke alt som er like enkelt. Min kone går jo lei iblant, hun synes det blir veldig mye og til tider savner hun mannen hun giftet seg med. Så kommer neste dag og da ser alt annerledes ut.

– Det går opp og ned, det er bare det at vi har et annet fortegn på det enn folk flest.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: – Kva slags kjønn er eg?

Passende og upassende situasjoner

Tidligere hadde ekteparet en avtale som tilsa at Jan Elisabeth ikke skulle gå ned på badet i første etasje og plutselig komme opp igjen i omkledd versjon uten å ha sagt fra på forhånd.

– Dette har vi siden gått bort fra, men dersom vi skal i et selskap så vil hun gjerne vite på forhånd hva jeg skal gjøre og hvordan jeg skal gå kledd, og vi har gjerne en god diskusjon i forkant.

Til syvende og sist handler det jo litt om å se an de folkene man er sammen med. Jan Elisabeth forteller at det finnes situasjoner der det ikke er nødvendig å «forstyrre».

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Hvis det for eksempel gjelder et 60-årslag der det vil være masse mennesker som ikke kjenner meg, så kan min kone mene det er mest riktig at jeg ikke stiller opp i kvinneklær for ikke å stjele oppmerksomhet fra jubilanten. Og det kan jeg leve med.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og så vil hun vel kanskje ikke at du kommer i finere kjole enn henne?

– Ja, det har vi hatt mange krangler på. Vi har vært klare til å gå og så ser vi at vi begge har kledd oss i samme farge, humrer han.

Les også: Ny lov gjør det enklere å skifte kjønn

Ble stirret på i Operaen

Jan Elisabeth forteller om en dag han og Eva var på handletur. Kona hadde holdt ham i hånden mens de gikk der i gata som to kvinner. Det betydde svært mye for Jan Elisabeth.

– Det synes jeg er veldig fint og noe jeg finner enorm styrke i. Men da snur jo folk seg av andre grunner, for fremdeles er de jo ikke vant til å se to voksne kvinner gå hånd i hånd.

– Jeg husker vi var i Operaen i fjor. Det var ingen som så på meg at jeg var omkledd og vi fikk ingen blikk overhode. Helt til hun tok meg i hånden og vi gikk opp trappene. Jeg har aldri fått så mange blikk som de vi fikk mens vi gikk sammen opp i hver vår lange kjole.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Hvordan kjenner du det inni deg selv når du opplever slike situasjoner?

– Jeg kjente at jeg ble lei meg fordi jeg så at vi ikke var kommet lenger. Jeg kjente ikke da at de så meg som transperson og min kone som kvinne, for vi var to kvinner i hver vår flotte kreasjon. Det jeg kjente på, var hvorfor skal ikke vi få lov til å gå hånd i hånd hvis vi har lyst til det. Vi har fremdeles en vei å gå, det er denne fordømte skammen som fremdeles henger på.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Homofile barn og unge: - Frykten for mobbing er stor

Tror på den yngre generasjon

Jan Elisabeth mener det eldre klientellet som frekventerer Operaen tilhører en generasjon som ikke er vant til å se to kvinner gå hånd i hånd og dermed har ekstra godt av det. Han synes den yngre generasjon er langt mer fordomsfrie.

– Transperson er blitt et samlebegrep for alle som bryter kjønnsgrenser, som bryter med den generelle oppfatningen av kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, sier Jan Elisabeth Lindvik. Foto: Privat
– Transperson er blitt et samlebegrep for alle som bryter kjønnsgrenser, som bryter med den generelle oppfatningen av kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, sier Jan Elisabeth Lindvik. Foto: Privat

– Når jeg går opp til toget på stasjonen i Nittedal om morgenen så kommer det fullt av ungdomsskoleelever rennende nedover. Uansett om jeg er omkledd eller halvt kledd så er det ikke en av dem som bryr seg med å se eller snu seg, forteller han.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Til gjengjeld kan femtiåringene og de som nærmer seg Jan Elisabeths alder finne på å stirre. Blant annet husker han en kvinne i en bokhandel som holdt på å miste ungen sin av forbauselse.

– Da smiler du bare tilbake og sier «Hei». Men ungdom bryr seg ikke, og de er blitt flinkere til å leke med kjønnsuttrykk. Det tror jeg er viktig for noen ganger kan vi være veldig fastlåste.

Les også: Homofile og lesbiske turister er stadig mer attraktive

Ute kontra inne

Hvilke råd vil du gi til lesere som føler de har et transtalent, men ikke helt hvordan de skal komme seg videre?

– Først må du bestemme deg for å bryte med sedvanen med at hver gang du har vært i et annet kjønnsuttrykk så skynder man seg tilbake fordi du skal være som alle andre. Dernest må du finne talentet i deg selv som forteller deg at det er slik du er. Vil du leve som et helt menneske, eller som et halvt?

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

FTPN er en rådgivende organisasjon som ukentlig har samtaler med folk som ønsker å få hjelp. Lindvik beskriver det som en stor glede å se mennesker komme ut av skapet som transperson, som har snakket med klassen sin og klare å få fortalt hvem de virkelig er.

– Så har vi dessverre noen som har søkt seg tilbake inn i skapet igjen fordi de føler de ikke er blitt sett. Du må ikke forvente at det skal gå fort for det er en voldsom prosess som tar et hav av tid og man må være villig til å gå inn i den prosessen. Selv brukte jeg rundt 45 år på å komme ut.

– Målet er uansett ikke at alle skal komme ut av skapet, men at alle skal finne trygghet i seg selv og våge leve som den man er. Det er jo uansett veldig trangt inne i det skapet og det er få som har lys der inne, avslutter han.

Les også:

Homofile par i åpne forhold er mer lykkelige

– Biseksuelle, homofile og lesbiske er mer utsatt