Geirfuglens siste håp

URPINGVINEN: Geirfuglen som står i monter på Zoologisk museum Oslo er en kopi, satt sammen av fjær fra alker og avstøpninger fra museets ekte eksemplar. Den ekte står innelåst i et skap på loftet. Foto: Mimsy Møller

Den ble utryddet for 170 år siden, etter en nedslakting så hodeløs og rå at den mangler sidestykke i historien. Nå skal forskere bringe geirfuglen tilbake. Men vil vi egentlig det?

En vårdag i 1848 ror 25 år gamle Lauritz Odin Brodtkorb og et par venner ut på jakt. Det er sesong for ærfugl, og mennene forventet neppe annen fangst, bortsett kanskje fra en skarv – eller en alke.

Ute i sundet mellom Vardø og den nå fredede Reinøya får karene øye på noe som ligner svært på en gruppe alker, bare mye større. Det er fire av dem, rett fremfor båten. Fuglene flyr ikke opp, men gir seg til å bakse med vingene og dukke innimellom.

På 40 meters hold skyter Lauritz Odin Brodtkorb en av fuglene.

Karene bringer den døde alkefuglen om bord i båten. De stusser kanskje, men finner ingen nytte av fangsten. Når jaktlaget kommer tilbake til Vardø, lar de bare fuglen ligge igjen i strandkanten. Et par dager senere er den forsvunnet.

Brodtkorb beskriver senere fuglen i et brev, som sort og hvit i farge, omtrent som en alke – men mye større, som en ringgås. Foran hvert øye hadde fuglen en hvit flekk. Senere identifiserer vardøværingen også fuglen han skjøt på fargeplansjer. Han er sikker. Det var en geirfugl.

Siste skudd

Vardø-observasjonen er omstridt. Ingen tør avvise den helt, men mange eksperter tviler på at det virkelig var en geirfugl unge Brodtkorb skjøt den dagen for 168 år siden. Likevel er det dette han blir, Lauritz Odin Brodtkorb, ganske sikkert med noe av en jaktmanns stolthet: Mannen som skjøt den siste geirfuglen. Overklassemannen fra Vardø er til sin dødsdag – 70 år gammel, i 1893 – mannen som satte det evige punktum for den fredelige, stuttvingede kjempen.

I dag synes det selvsagt bare trist. Geirfuglen er utryddet. Den er utdødd. Slikt er for alltid.

Eller?

Vil gjenskape geirfuglen

Tidligere i år samlet en gruppe internasjonale forskere seg i England for å diskutere hvordan de skal bringe geirfuglen tilbake til livet og tilbake til naturen. Tilbake til Nord-Atlanteren, og fuglefjellene som skyter karrige og kvasse opp fra havet, fra England og helt opp til Grønland.

Det første forskerne har måttet gjøre, er å finne ut hvilken nålevende fugleart som er genetisk mest beslektet med geirfuglen. Det kan norske forskere mye om, skal det vise seg. Mer om det siden.

Forskerne i England er engasjerte og opprømte, går det fram i artikkelen britiske The Telegraph skriver om geirfugl-møtet.

– Det ville vært en fantastisk følelse å se at vi kunne bringe geirfuglen tilbake, sier forskningsskribenten Matt Ridley.

– Geirfuglen har en appell jeg ikke tror kan bli beskrevet med ord, sier Errol Fuller, som er ekspert på utdødde fugler.

Fuller beskriver geirfuglen som en «utryddelsenes superstjerne».

Bak alt engasjementet ligger en åpenbar dårlig samvittighet. Som vitenskapsmenn. De var ikke uten skyld i utryddelsen av geirfuglen. Som mennesker. For den hensynsløse nedslaktingen av selve urpingvinen er noe av det tristeste mennesket har gjort mot naturen.

Den første pingvinen

Geirfuglen kunne bli opptil 80 centimeter i kroppslengde, og var dermed omtrent dobbelt så stor som sine nærmeste nålevende slektninger alken, lomvien og polarlomvien. Den var flere ganger større enn den siste nære slektningen, alkekongen. Ulikt alle disse fuglene, kunne ikke geirfuglen fly.

Det er aldri dokumentert at det fantes en liten geirfuglkoloni i Øst-Finnmark på midten av 1800-tallet. Offisielt døde den også ut ved Island fire år før Lauritz Odin Brodtkorb skal ha skutt den siste av dem. Da hadde geirfuglen vært utsatt for vel 300 år med hensynsløs nedslakting i hele det nordatlantiske området.

Spydfuglen

Geirfuglen er oppkalt etter formen på nebbet – eller våpenet våre forfedre brukte til å ta livet av den. Ekspertene strides. Det norrøne «geirr» betyr spyd: Fuglen, som bare hadde vingestumper til å manøvrere med under vann, var langsom og klossete på land og ble gjerne stukket i hjel med håndholdt spyd.

Zoologene omtalte etter hvert geirfuglen som pingvin, etter pengwyn, som betyr hvitt hode på walisisk. Verdens aller første. Sørishavets og Antarktis’ oppreiste fugler er oppkalt etter den. Men geirfuglen er ikke i slekt med artene vi i dag kjenner som pingviner; de er ikke alker. Da vitenskapen oppdaget dette, erstattet man det opprinnelige latinske navnet pinguinus impennis med alca impennis, men de fleste har i dag gått tilbake til det opprinnelige latinske pingvin-navnet.

«Impennis» betyr «uten vinger».

Nyttig proviant

Skjebneåret for geirfuglen var antakelig 1497. Da ble Newfoundland oppdaget, og vesteuropeere begynte fiske og jakt på sel i området. Som proviant var den tallrike geirfuglen perfekt. Fiskere og fangstmenn gikk i land på Pingvinøyene, slaktet geirfugl i mengder, og sanket eggene. De saltet og kokte kjøttet, og til å koke én fugl brukte de en annen som brensel.

Også her i Europa var geirfuglen ettertraktet – og fangstmenn og jegere skjebnesvangert korttenkte.

Jaget og nedslaktet fra begge sider av Nord-Atlanteren fantes det ved utgangen av 1700-tallet bare geirfugl igjen på noen skjær ved Island. Ettersom den nå var sjelden, hadde endelig også vitenskapsmenn og samlere fått øynene opp for den nordlige urpingvinen. De tilbød store summer for et eksemplar.

Den 3. juni 1844 ble de to siste geirfuglene man sikkert kjenner til også drept, vridd hodet om på, på Eldey sørvest for Island. De var tre menn, én tok far, én tok mor og en tredje trampet på egget de ruget på. De handlet på oppdrag fra en samler.

Enorme fuglekolonier

Noen hundre år i forveien hadde millioner av geirfugl svømt og stabbet og hekket på øyer og skjær og langs kysten fra middelhavsområdet og helt opp til Sørøst-Grønland. De la egg og fikk unger i enorme kolonier på klipper og strender. Bare på Funk Island øst for Newfoundland hekket sannsynligvis over hundre tusen par.

Geirfuglen levde på fiskebanker med dybder ned til 75 meter, men kunne sannsynligvis dykke enda dypere. Vingene var tilpasset et liv i sjøen og sørget for fart og manøvreringsdyktighet når den fanget fisk fra stimene.

Trolig levde geirfuglen imellom ti og elleve måneder av året nærmest som en delfin. Men om sommeren måtte den, som andre fugler, legge egg på fast grunn.

Slakt på samlebånd

I flokker på tusenvis ble fuglene drevet ned til strendene og slaktet. «Dette var den første avlivning på samlebånd,» skriver den danske zoologen Bent Jørgensen i sin bok om menneskets utryddelse av andre arter, «Efterskrift på væggen».

Etter hvert etterspurte menneskene ikke bare kjøtt og egg, vi trengte også å fylle opp våre madrasser og dyner. Geirfuglens fjær var ettertraktet. Fangstmenn bodde på Funk Island hele sommeren, og drepte geirfuglen systematisk. Så veldig var slakteriet på denne øya at fjærrester og knokler dekket den i et tykt lag. 35 tonn ble en gang samlet inn og solgt som gjødsel i USA.

Saken fortsetter under bildet

JEGER: Lauritz Odin Brodtkorb (1823–1993) var eldste sønn av Andreas Esbensen Brodtkorb (1795-1873), og arving til handelshuset Brodtkorb, et av Nord-Norges aller største og viktigste handelsforetak i siste halvdel av 1800-tallet og et stykke ut på 1900-tallet. Det sies at brodtkorbene var «gale etter jakt». Dette bildet av Lauritz Odin Brodtkorb i full jaktmundur er tatt i Christiania, trolig rundt 1870 i Knudsens fotoatelier i Stortingsgaten 14. Bildet til høte: Familiemann: Lauritz Odin og Margrete Marie Brodtkorb med fire barn, cirka 1870. Foto: Foto: Claus Peder Knudsen/Vardø museum
JEGER: Lauritz Odin Brodtkorb (1823–1993) var eldste sønn av Andreas Esbensen Brodtkorb (1795-1873), og arving til handelshuset Brodtkorb, et av Nord-Norges aller største og viktigste handelsforetak i siste halvdel av 1800-tallet og et stykke ut på 1900-tallet. Det sies at brodtkorbene var «gale etter jakt». Dette bildet av Lauritz Odin Brodtkorb i full jaktmundur er tatt i Christiania, trolig rundt 1870 i Knudsens fotoatelier i Stortingsgaten 14. Bildet til høte: Familiemann: Lauritz Odin og Margrete Marie Brodtkorb med fire barn, cirka 1870. Foto: Foto: Claus Peder Knudsen/Vardø museum

Borte for godt

Da vardøværingen Lauritz Odin Brodtkorb skjøt det som kan ha vært en geirfugl våren 1848, fire år etter den offisielle utryddelsesdatoen, var det endelig over for geirfuglen, etter millioner av års utvikling.

I dag finner du den bare på museer. Ikke så rent få heller, ettersom vitenskapsmenn sørget for skuddpremie på de siste eksemplarene. I tillegg til et utall egg og skjeletter, har museer og samlere tatt vare på i alt 75 utstoppede geirfugler.

En av fuglene finnes på Naturhistorisk museum i Botanisk hage på Tøyen i Oslo. Om du har vært der, har du kanskje sett den stå der i monteren sin. Vel, egentlig ikke. Fuglen som står omgitt av kulisser bak glass i utstillingen er en kopi. Det ekte eksemplaret er fra 1831 og fra Island. Det står beskyttet på loftet. Bare én mann har tilgang til det: Professor Jan T. Lifjeld.

Han er ornitolog og konservator for fuglesamlingen ved Naturhistorisk museum. Han har uventet gått med på å ta oss med opp for å møte fuglen.

Les flere av Dagsavisens helgereportasjer her!

Gamle, nye genomer

Professor Lifjeld er også mannen bak et nylig avsluttet forskningsprosjekt som har direkte relevans til forsøkene på å gjenskape utryddede dyr.

Sammen med kollega Jarl Andreas Anmarkrud har han nemlig lyktes med å rekonstruere det mitokondrielle genomet til elleve utdødde fuglearter. Et genom er alt DNA i en celle, og mitokondrie-genomet er det minst omfangsrike. Det vil likevel bane vei for ny kunnskap om fuglenes evolusjonshistorie, og mest relevant i denne sammenhengen: Det vil kunne vise hvilken nålevende art som er den utdødde artens nærmeste slektning. Det er viktig, for den nærmeste slektningen er en avgjørende brikke i arbeidet med å gjenskape en utdødd art.

Arbeidet har tatt tid, og har vært krevende, forteller forskerne.

– Vi gjorde et forsøk på geirfugl for noen år siden, men måtte gi opp. Tidligere var dette utfordrende fordi gammelt DNA blir brutt ned, og vi var avhengig av lange biter av DNA for å få resultater. Med ny teknologi og nye analysemetoder er det derimot bare en fordel med mange og små DNA-biter, sier Anmarkrud.

Nå er altså elleve utdødde fuglearters mitokondrie-DNA rekonstruert. Disse er vandredue, keiserspett, paradisparakitt, gråflikfugl, svartflikfugl, fem arter fra New Zealand og Hawaii – og geirfuglen.

Geirfuglens aller nærmeste slektning er alken.

Les også: – Arktis har vært varmt før. I vikingtiden var det like mildt og like lite is som i dag.

Tøft prosjekt

Det er med en viss ærefrykt vi går opp trappene til øverst etasje i Zoologisk museums Colletts hus for å få se på Norges eneste ekte utstoppede geirfugl. Konservator Jan T. Lifjeld åpner et skap rett innenfor døren bak kontorene. I nest øverste hylle står den og kneiser over flere andre utdødde fugler, geirfuglen, en liten gigant på rundt 60 centimeter.

– Jeg har lest om gjenskapingsprosjektet og synes det er tøft, sier Lifjeld.

– Tanken på å kunne gjenskape ikoniske utdødde dyr som geirfuglen, eller mammuten eller vandreduen, er fascinerende. Dessuten kan vi lære veldig mye, sier han.

Fugleforskeren tror likevel det er lenger fram enn optimismen fra de amerikanske forskerne skulle tilsi.

– Jeg tror dette blir vanskelig og at vi trenger flere tiår til med forskning. Det er så mye som kan gå galt, sier han.

Lifjeld peker spesielt på genreguleringen som uforutsigbar – gener som slås av og på underveis i utviklingen av et dyr.

– Hva om vi lykkes med å skape en geirfugl, men den har feil ved seg og dør ut igjen. Var det da verdt det? spør professoren.

Dessuten, påpeker han: Selv om man lykkes med å skape en geirfugl på denne måten, ved hjelp av en alke, vil den uansett være en hybrid.

Lifjeld ønsker likevel forskningen og arbeidet med å gjenopplive utdødde arter velkommen. Her er han krystallklar.

– Jeg tror de fleste forskere synes at dette er spennende, og at forskningen og det vi oppdager veier tyngre enn etikken.

Fremdeles arbeider forskere fra Russland og Sør-Korea med å gjenskape den arktiske mammuten. Forskerne nådde så seint som i fjor en ny milepæl i arbeidet, og mener de er nærmere enn noen gang å bringe tilbake den siste arktiske kjempen.

Saken fortsetter under bildet

NORGES ENESTE: Geirfuglen som står på loftet i Zoologisk museum i Oslo er Norges eneste. Det finnes 75 av dem i hele verden. Fuglen ble drept på Eldey ved Island, øya der de siste to ble drept i 1844. Foto: Mimsy Møller
NORGES ENESTE: Geirfuglen som står på loftet i Zoologisk museum i Oslo er Norges eneste. Det finnes 75 av dem i hele verden. Fuglen ble drept på Eldey ved Island, øya der de siste to ble drept i 1844. Foto: Mimsy Møller

Genetisk redning

Blant vitenskapsfolkene og ekspertene på geirfugl-kongressen i England er det amerikanske forskningsbyrået Revive & Restore.

Byrået jobber med det de kaller «genetisk redning» av truede og utdødde arter. Nå tror de endelig at de kan gjenskape geirfuglen, og deretter gradvis gjenetablere skapningen i dens opprinnelige leveområder.

Det forskerne planlegger å gjøre er å hente ut DNA fra fossiler eller preserverte geirfuglorganer eller -vev. Deretter vil de anvende digitale data for å sekvensere hele fuglens genetiske kode, altså genom. De viktigste genene, altså de som er karakteristiske for geirfuglen, vil så kunne skapes kunstig, og limes inn i DNA-et til dens nærmeste nålevende slektning. Alken.

Alke pluss gås er lik sant

For å gjenskape og reintrodusere geirfuglen trengs et større antall alker avlet opp i fangenskap. Dette må til for å forsyne prosjektet med et tilstrekkelig antall embryoer. Disse vil deretter kunne bli innplantet i en fugl stor nok til å legge et geirfuglegg. Alken er ikke stor nok, så surrogatmor vil sannsynligvis være en gås.

Men hvor skal geirfuglen bo?

Forskerne har lett, og bestemt seg for en øygruppe utenfor nordøstkysten av England. Farne-øyene. Her bor det ikke lenger noen mennesker, og etter at naturmyndighetene har greid å få kontroll på rovmåke-bestanden, har øyene blitt et populært hekkeområde for sjøfugl.

Hver sommer er øyene vertsted for titusenvis av hekkende sjøfugl, som lundefugl, lomvi og alke, faktisk dobbelt så mange som for 40 år siden.

Nye fuglerykter

Tanken på å gjenskape den utdødde geirfuglen er spennende. Fryktelig spennende. Men det blir jo ikke helt det samme. Det hadde liksom vært enda bedre om den kom tilbake fordi den egentlig ikke var helt utryddet. At de tre fuglene som kom seg unna Lauritz Odin Brodtkorb i sundet mellom Vardø og Reinøya i 1848 ennå hadde levende etterkommere et sted. Og så finner noen dem. En liten koloni. Ved Island eller Grønland, eller kanskje i Barentshavet utenfor Finnmark.

Det finnes folk på internett som hevder at det er gjort nylige observasjoner på Whale Fish-øyene ved sørvest-kysten av Grønland.

Tenk om det var sant! Ingen forskere tror det. Men tenk om! Da hadde alt vært ugjort. Vi hadde ikke utryddet geirfuglen likevel. Det gikk bra. Mirakuløst og tross alt.

Geirfugler med alkegener, klekket ut av gjess og plassert på et titall øyer utenfor England kan aldri gjøre det for oss. Kan aldri ta bort skammen.

Saken er først publisert på Dagsavisen.no

(Deler av denne saken sto på trykk i magasinet Folkevett i 2005 (nr. 6). Informasjon om det norske genarbeidet, samt sitater, er hentet fra en artikkel forfattet av Dag Inge Danielsen ved Naturhistorisk museum, og gjengitt med tillatelse.)

Noen kilder: Fylkesbiblioteket i Finnmark, Vadsø. Tromsø Museum – Universitetsmuseet. Arkivverket Digitalarkivet. Direktoratet for naturforvaltning. Naturhistorisk museum, Oslo. Statsarkivet i Tromsø. Hagerup.com. Havforskningsinstituttet i Bergen. Vardø museum. UNEP/GRID-Arendal. Prosjekt Fjellrev. Marit E. Christiansen, Tidsskriftet Ottar, 1963. Illustrert Vitenskap, Lars Thomas, 2005. The Telegraph. Forskning.no, Henning Røed og Diderik Søderlind, 2003. Gerhard Brodtkorb. Oddvar Mikalsen. «Vardø – grensepost og fiskevær», Randi Rønning Balsvik. «Eldre norske fotografer» (Bergen 1980), Susanne Bonge.

Personvernpolicy