Sven Nordin:  – Det er et pluss å bli eldre

KAMPEN, OSLO (ABC Nyheter): Sven Nordin er en av våre største skuespillere, med et imponerende repertoar. Sammen med sin kone og manager gjennom 35 år, Torhild Strand, holder han hus på Kampen, i omgivelser som ligner Skomakergata.

– Da jeg vokste opp i et villastrøk på Grefsen, var dette et av Oslos mest trangbodde og fattigslige områder. Jeg hadde derfor ikke kunne forestille meg at det var her jeg skulle ende opp, sier han lent over et raust spisebord i tre.

Derfra har han luftig utsikt over umake hustak og Oslo sentrum, langt der nede. I vinduskarmen troner Heddaprisen for rollen som Isak Sellanrå i «Markens grøde».

Kampen er en gjenoppdaget attraktiv kolle for mange kreative, kunstneriske og nostalgiske.

– Det har skjedd mye her siden vi kom for over tredve år siden. Da kjøpte vi denne stallen for en lav pris, sier han og slår ut armene mot de romslige rommene med skråtak og flere etasjer.

Det er ikke mye stallpreg igjen. I bakgården er det satt opp juletre og julepynt i hver krok. Det er mange kriker over brosteinen, pluss skråtak, rutete vinduer og malte trevegger. Akkurat som i et juleeventyr.

– Der samler vi naboene for å gå rundt juletreet og drikke gløgg i adventstiden, smiler han.

Sven Nordin har hatt mange minneverdige roller i 2016. Han spilte blant annet «Ove» og alle de andre rollene i oppsetningen «En mann ved navn Ove». Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Sterke roller, men myk privat

Sven Nordin privat er langt unna sine mange sterke roller. På scenen og lerretet er han i sitt ess som grinebiteren Ove, machoen Hulemannen, den dysfunksjonelle ektemannen George, eller den litt skruppelløse og vågale legen Ravn i Valkyrien.

– Når jeg kommer hjem fra jobb så er det ikke mye krutt igjen i meg, sier han med et smil.

Det som er igjen av krutt, bruker han for tiden helst til å leke med sitt første barnebarn.

Året 2016 har vært sterkt. Foruten de nevnte rollene, som han har høstet mye ros for, er han tildelt Wenche Foss’ ærespris. Prisen tildeles «en person eller organisasjon som i sterk grad kan forbindes med Wenche Foss «livsglede og engasjement».

– Det er en fin anerkjennelse å få en pris, og jeg er glad for ros. Det er en sukkerbit man kan suge på, men samtidig har jeg en tendens til å huske det jeg gjorde som ikke er bra. For eksempel fiaskoen Carmen på Nationaltheatret, sier han, og virker med ett som en beskjeden og pliktoppfyllende skolegutt.

Han er ikke den som hviler på sine laurbær, tvert om.

Les også: «Husmorboka» kaster lys over Norges glemte arbeidsplass

Saken fortsetter under bildet

Sven Nordin mottok Wenche Foss' ærepris under Kjendisgallaen 2016 på Chat Noir. Det han husker best er imidlertid det han har gjort som ikke var så bra. Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpix

Hovedrolle i ny dramathriller

I våres avsluttet han den åttende episoden av Valkyrien, som er NRKs nyeste dramathriller. Det ligger store forventninger i luften etter storsuksesser som Lillyhammer, Skam, Tungtvannsaksjonen og sist Nobel. Valkyrien har kostet 63 millioner, og tatt mange år å skrive. Tema som dommedagsangst, gjennom et persongalleri som driver såkalt Doomsday Prepping, forskning på det som kanskje kan redde oss fra multiresistente bakterier, frykt for terrorisme og ikke minst, sårbarheten vi er utsatt for i vår uendelige olje- og ressursavhengighet, er ikke

Sven Nordin spiller Ravn i NRKs storsatsning «Valkyrien

småtteri å gi seg i kast med. Seriens lyd- og lysbilde er mørkt, men ikke uten humor. Sven Nordin spiller legen som går under jorden for å drive en illegal klinikk for illegale personer, og sin egen dødssyke kone.

– Er det ikke egoisme at noen skal gå over fellesskapets interesser, endog lik, for å redde seg selv og sine? For handler ikke dette om at når truslene blir store nok, så blir vi oss selv nærmest?

– Hans kompromissløse valg er å få sin kone tilbake til livet. Det er et stort kjærlighetsoffer. Han drives av kjærlighet og lidenskap, litt som Gregers Werle i et Dukkehjem, er Sven Nordins tolkning.

I rollen som Ravn er han en ny helt. Den harde og den myke mannen glir inn i hverandre, i et imponerende skiftende karakterspill på det store lerretet som tegnes opp.

– Han er et kjellermenneske, som av og til må opp å trekke luft, bokstavelig talt. I det norske transparente samfunnet vikler han seg inn i stadig flere løgner i møtet med virkeligheten, forklarer han.

Les også: Operaen holdt første kostymesalg på ti år

Norsk film mot stjernene

Men bak enhver skuespiller står et dyktig team, og Sven Nordin er full av lovord om den nye generasjonen filmskapere i Norge. Mange av dem klekkes ut på filmutdanningen i Lillehammer.

– Dette er fagfolk i verdensklasse, som har løftet hele miljøet. Norge har lenge hatt et lillebrorkompleks, fordi vi ikke har så lange tradisjoner som for eksempel Svensk Film, med stjerner som Ingmar Bergman i front, sier Nordin og legger til:
– Nå har vi fått et fagmiljø i verdensklasse. Ambisjonene er høye, og de er ærgjerrige. Det har smittet over på skuespillerne, som har lagt av seg det teatralske når de jobber med film, sier han.

Det er noe vi som publikummere nok har ergret oss over, men det har sine klare årsaker.

– Vi som vokste opp med teatret, måtte jo lære å bruke stemmen slik at den kunne bære helt til de bakerste radene. Nå har vi en ny generasjon som er vokst opp med TV, film og digital teknologi. De har en naturlighet i språkføringen, og en dokumentaristisk tilnærming til stoffet, sier Nordin.

Nils Vogt og Sven Nordin spilte sammen i «Litt av et par» i 2014, Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Annerledesbransjen

Selv veksler han elegant mellom alle genre og plattformer. Så er han også mer populær enn noensinne.

– Jeg har klart balansen fordi jeg har spilt så mange TV- og filmroller, siden krimthrilleren Rød Snø, den gangen vi hadde bare én kanal.

For mannlige skuespillere er det et pluss å bli eldre, kan han fortelle.

– Når du er mann er det langt flere roller å velge mellom. Ikke minst når du har rundet 60 år. Da renner det på med tilbud. Det er en klar ubalanse der, fordi det er over tre ganger så mange jenter som gutter, som søker Teaterhøyskolen, sier han.

En av de største rollene han har hatt i året som gikk, var Linn Skåbers makker George i «Hvem er redd for Virginia Wolff». Stykket handler om nachspielet fra helvete, der to par røsker opp i sine innerste tanker og følelser i de små timer.

– Rollen som George er noe alle mannlige skuespillere ønsker å ha på CV-en. Det er en ekstremt utagerende, frekk og svart komedierolle.

Da stykket ble skrevet i 1962 var det altfor sterk kost for mange. Den avslørte mye grums under overflaten til den amerikanske middelklassen.

– I dag er noe av tematikken borte, men fortsatt gjenkjenner mange seg igjen i hvordan rystende ondskap kan komme frem fra sterk kjærlighet, livsløgner og barnløshet, forteller han.

Les også: Nationaltheatret ber om 1,9 milliarder kroner

Både kald og varm jul

Privat er han en vanlig familiemann, som i år kan gleder seg over å være bestefar. Julen feires delvis hos datteren og hennes lille familie på Geilo. Ribben skal byttes ut med pinnekjøtt, og siden skal han bytte snø mot sand.

– Torhild og jeg reiser til Gran Canaria for sol, god mat og D-vitaminer. Jeg var svært ivrig på ski da jeg var yngre, og brukte marka mye til skiturer. Med alderen er jeg blitt mer og mer glad i varmen, innrømmer han litt beskjemmet.

Det har han fortjent, etter glansåret!