Den tyske Beatle

Klaus Voormann gjør fremdeles sporadiske grafiker-jobber. Her har han laget motiv på en gitar til en John Lennon-fan.
Klaus Voormann gjør fremdeles sporadiske grafiker-jobber. Her har han laget motiv på en gitar til en John Lennon-fan. Foto: Nils Vermund Gjerstad

Mannen som designet-Revolver-coveret lever spartansk.

ABC NYHETER (MÜNCHEN): «Jeg opplevde Beatle-mania både fra innsiden og fra utsiden», sier Klaus Voormann.

Mange skal ha det til at han er den eneste som både har spilt og bodd sammen med John, Paul, George og Ringo. I én dag var han selv en Beatle. Senere tegnet han dem også «Revolver»-coveret , og ga Beatles et kunstnerisk løft. Det er med rette tysk presse har døpt Klaus «den femte Beatle.»

– Ta bassen og spill, Klaus! roper Stuart Sutcliffe og leverer Höfner-bassen til Klaus Voormann idet han går ned fra scenen.

Så langt har tyskeren observert de talentfulle britiske rockeguttene fra en viss avstand mens de avleverer coverlåter for berusede, dansende tyskere fra scenekanten. Stuart Sutcliffe var den minst talentfulle i The Beatles, han ville ut av bandet og konsentrere seg om malerkunst. Året er 1961. Vi befinner oss på den populære Top Ten i Hamburg.

Klaus Voormann designet ett av rockehistorens mest ikoniske albumcover. Her er han med sin selvbiografi på tysk fra 2006: Warum spielst du Imagine nicht auf dem weißen Klavier, John? Foto: Nils Vermund Gjerstad
Klaus Voormann designet ett av rockehistorens mest ikoniske albumcover. Her er han med sin selvbiografi på tysk fra 2006: Warum spielst du Imagine nicht auf dem weißen Klavier, John? Foto: Nils Vermund Gjerstad

Beatles trengte en bassist

22 år gamle Voormann får et av historiens beste tilbud - å bli medlem i det som om et par-tre år skal bli tidenes største band. Men i 1961 var Beatles-guttene bare nok et lovende engelsk band i eksil, som på det tidspunktet ikke hadde fått platekontrakt engang. Skjebnen var ikke helt på Voormanns side, men denne kvelden fikk han i alle fall jammet med dem. Flau og sjenert som han var våget han ikke å gå opp på scenen, men kompet dem på bass - med ryggen mot publikum- ved scenekanten.

– Ingen av Beatles-ene ville egentlig spille bass, forteller Klaus Voormann fra sin plass i sofaen 55 år senere.

– Paul ville helst spille piano eller sologitar, som han senere gjorde på Beatles-låter som «Taxman», «Helter Skelter» og «Revolution».

– Allerede neste dag bestemte Paul seg for at han likevel ville spille bass, forteller Voormann, og humrer litt av den friske tanken på at han kunne blitt en stor stjerne han også.

Les også: Beatles' Abbey Road blir nasjonalarv

Skjuler seg for Beatlesfans

To timer før Voormann serverer anekdoten, står jeg og venter på en togperrong ikke langt fra innsjøen Starnberg, vel en time med S-bahn utenfor München. Jeg har fått spesifikke instrukser om hvilket tog jeg skal skal ta for å møte den mystiske Klaus Voormann, og like klar beskjed om at jeg skal holde tett om detaljene rundt hans bosted. Den pensjonerte musikeren holder en viss distanse til Beatles-fans. Minuttene tikker avgårde før jeg ser en eldre mann med grått hår kikke vennlig mot meg fra et bilvindu. Han tuter med hornet, og jeg løper i hans retning.

Måtte selge gitarene sine

Bilen Voormann kjører og klærne han går i vitner mer om en vagabond enn en mann som har bak seg en eventyrlig musikalsk karriere. Til forskjell fra mange andre '60-tallsrockere, har han styrt klart av narkomani og alkoholisme. Voormann har faktisk vært vegetarianer og levd relativt sunt de siste førti årene. Men han sitter ikke igjen med mye, med tanke på at han har kommet opp med noen virkelig kjente bass-riff. Den kjølige kjellerleiligheten han leder meg inn i deler han med sin kone Christina og sønnen Maxi. Den vitner heller ikke om materiell velstand.

– Jeg har måtte selge de fleste gitarene mine, sier Klaus lavmælt, uten at han kommer nærmere innpå hvorfor det har blitt slik.

Man skulle tro en mann med et livslangt vennskap med Beatles-medlemmene, soloplater med tre av fire eks-Beatles, medlemskap i Manfred Mann og studioarbeid for Lou Reed, James Taylor og Carly Simon hadde råd til en villa i en av Münchens forsteder.

Les også: Teknologien bak The Beatles

(Saken fortsetter under)

Mest kjent er han likevel for de grafiske arbeidene han har gjort, hvor omslaget på «Revolver» (1966) er selve kronjuvelen. Ennå er han aktiv grafiker, og i 2003 utførte han coveret på norske Turbonegros «Scandinavian Leather».

– Jeg føler meg like mye som grafiker som musiker. Nå for tiden er det bare det grafiske arbeidet jeg fokuserer på, forklarer Voormann.

Friskt og energisk

Det var i oktober 1960 han oppdaget The Beatles på Kaiserkeller i Reeperbahn i Hamburg, etter en krangel med sine to venner Jürgen Vollmer og Astrid Kircherr. Han har fortalt historien flere hundre ganger før og nøler litt med å gjøre det igjen.

– Jeg hørte rockemusikk fra klubben, det var friskt og energisk . Jeg tenkte at dette måtte være live, forteller Voormann.

Allerede neste kveld tok han sine to avantgardistiske venner med til den beryktede Kaiserkeller. Det var ikke et ufarlig sted for kunstinteressert ungdom. De kunne fort ha fått juling med sin spesielle fremtoning, og de måtte holde en uhyre lav profil blant det skinnkledde publikummet.

Klaus Voormann lever spartansk i en kjellerleilighet i sør-Tyskland. Foto: Nils Vermund Gjerstad
Klaus Voormann lever spartansk i en kjellerleilighet i sør-Tyskland. Foto: Nils Vermund Gjerstad

– Alle ville at jeg skulle ta kontakt med Beatles. Jeg var litt sjenert og visste ikke helt hva jeg skulle si, sier Voormann.

Han valgte å gi John et platecover med en av sine illustrasjoner på for å få oppmerksomhet. Lennon videreleverte omslaget til Stuart Sutcliffe, med beskjed om at han var «kunstneren i bandet». En viktig kontakt var opprettet. Senere har Lennon fortalt hvordan disse tre «annerledes-ungdommene» fascinerte ham.

Både Klaus, Astrid og Jürgen, ble mer enn venner for Beatles. De var også med på å gi dem kunstneriske impulser. Astrid ble kjæreste med Stuart, og gjennomgikk en tragedie da hennes kjæreste døde halvannet år senere. Den kunstneriske trioen tok inspirasjon fra Frankrike og kalte seg eksistensialister. Lennon døpte dem «The Exis», som de senere også ble husket som. Beatles-sveisen var det også de som introduserte.

Beatlemania var vemmelig

Klaus var den av Exis'ene som hadde mest kontakt med Beatles etter Hamburg-perioden. På slutten av 1963 bestemte han seg for å flytte til London for å prøve lykken som grafisk designer i metropolen.

– Jeg ville egentlig ikke plage dem og nølte litt om tilbudet om å bo sammen med «the Beatles boys», sier Voormann.

– Men det var George og Ringo som insisterte på at jeg måtte dele leilighet med dem i London, forteller Klaus litt unnskyldende om det begivenhetsrike halvåret i Green Street 57.

– Da vi møttes, ga George meg en skikkelig klem og de tre andre kom bort til meg og hilste meg med «Hi Klaus!» De hadde ikke endret seg noe siden Hamburg-perioden. Men de var blitt veldig travle. Snart begynte de også filmingen av «A Hard Day's Night», og flere ganger var jeg med på settet til de mange togsekvensene. Mellom opptakene pratet vi sammen.

På den tiden brøt Beatlemania for alvor løs i England. Voormann husker det mest som en plage.

– Det var ikke sunt for noen av dem. Paul var kanskje den eneste som taklet det bra. Men jeg så at spesielt Ringo fikk nerveproblemer på grunn av galskapen. Hvis de gikk på en restaurant, selv de dyreste, ville det komme folk bort til dem og be dem om å signere 100-punds sedler og denslags. Hver gang de skulle ut, måtte de ringe politiet god tid i forveien. I det de kom kjørende i en limousin, måtte politiet brøyte vei gjennom menneskemassene som samlet seg.

– Når de skulle ut på byen, kunne de ikke gå på normale klubber men spesielle steder for kjendiser. Jeg gikk mest ut med Ringo. Stadig vekk fikk han lurt meg med ut, humrer Voormann.

– Drinkene der var det som regel han som måtte betale, jeg hadde jo ikke råd til det.

Les også: Hør hunder bjeffe Beatles

(Saken fortsetter under)

En av tidenes største kvartetter: Paul McCartney, Ringo Starr, George Harrison og John Lennon. Foto: AP Photo/Dan Grossi
En av tidenes største kvartetter: Paul McCartney, Ringo Starr, George Harrison og John Lennon. Foto: AP Photo/Dan Grossi

Ville unngå farger på omslaget

Til tross for det nære vennskapet med verdens største band, fikk ikke tyskeren noen spesielle økonomiske fortrinn ut av det. Ikke før i 1966, da han ble spurt av Lennon om å designe omslaget til Beatles' nye plate.

«Revolver» er Beatles syvende album, og deres store musikalske vendepunkt. Platen varer i nesten 35 minutter og ble innspilt i Abbey Road Studios fra 6. april til 21. juni 1966. Coveret på «Revolver» skulle bli ett av rockehistoriens mest betydningsfulle, og Voormann fikk en Grammy for jobben i 1967.

– Musikken var helt utrolig, avantgardistisk og nyskapende. Jeg måtte tegne noe som var oppsiktsvekkende og som sto i stil med musikken, forteller han.

– Spesielt likte jeg Johns «Tomorrow Never Knows». Alle gjorde omslag i farger på den tiden, men jeg ville lage noe som skilte seg ut. Så jeg valgte å gå for svart-hvitt. Jeg kom opp med ideen med å kombinere collage med tegninger av de fires hoder. Jeg ville at hvert medlem skulle ha sine karakteristikker: John har nesen, Paul øyenbrynene og Ringo leppene. George var den mest krevende siden han ikke har noen spesielle trekk. Løsningen ble å klippe øynene hans ut fra et magasin for at man skulle se hvem det var, sier Voormann.

Les også: Musikksmaken din avspeiler hvor empatisk du er

Ble med i John Lennons Plastic Ono Band

Beskjedne femti pund fikk Voormann betalt for den genierklærte «Revolver»-jobben som var med på å revolusjonere platecover innen populærmusikk og ga Beatles løftet fra underholdning til kunst. Men Voormann kranglet aldri på honoraret.

– Pundet var verdt mye på den tiden, så jeg var fornøyd med 50 pund, sier han.

Kontakten med sine fire venner holdt han. Da det gikk mot uvennskap og oppbrudd, var han fremdeles gode venner med dem alle sammen. I ettertid gikk det rykter om at Beatles hadde hatt planer om å gjenoppstå i ny drakt, under navnet The Ladders. Ifølge ryktene var den nye besetningen John, George, Ringo og Klaus.

– Det er nok bare et rykte som Ringo tøyset med i et intervju en gang, avfeier Klaus.

Men i alle fall fikk tyskeren spille på tre av de fire Beatles'ene sine soloprosjekter, og han ble også et av originalmedlemmene i John Lennons Plastic Ono Band i 1969.

Les også: Beatles-Georges etterlatte sinte på Trump

Lennons humørsvinginger

Å spille på Lennons plater kunne være en selsom opplevelse. Kanskje var det nettopp Voormanns sindige, jordnære og lite egosentriske stil som gjorde at Lennon aksepterte han som musiker på de fleste platene sine.

John Lennon og kona Yoko Ono under deres første offentlige opptreden som Plastic Ono Band på Varsity Stadium i Toronto 14. septeber 1969. Foto: AP Photo
John Lennon og kona Yoko Ono under deres første offentlige opptreden som Plastic Ono Band på Varsity Stadium i Toronto 14. septeber 1969. Foto: AP Photo

– Etter Beatles ville Lennon lage musikk på sin egen personlige måte. Han var drita lei av de mange studiotimene han nedla under innspillingen av «Sgt Pepper's Lonely Hearts Club Band».

– Jeg synes plata «Plastic Ono Band» var det beste han gjorde etter Beatles – rått, impulsivt, rett fra hjertet. Lennon hadde mange sinnstemninger og ville at den følelsen han hadde en dag skulle fanges inn i den aktuelle låten. Han våknet opp en morgen og skrev teksten til «Instant Karma», og spilte den inn i studio senere på dagen, sier Voormann tydelig imponert.

– Om han var i rette humøret kunne han være svært sårende, og det kostet ham ikke fem øre å be noen dra til helvete. Han sang virkelig sårende ting om Paul på «How do you sleep?» fra «Imagine»-LP'en. Han var enda drøyere på «I Found Out», der han kommer med meldinger av typen «Sitting there with your cock in your hand», sier Voormann og klukker litt skadefro.

– Men jeg likte dette med John, at han var så ekte og direkte. Med bare noen få ord kunne han si svært mye. Det er en unik egenskap, påpeker Voormann.

Les også: Høyr verdas første poplåt komponert av kunstig intelligens

Spilte Höfner-bass med McCartney

Likevel var det George Harrison tyskeren likte best av «the Beatle boys», som han kjærlig kaller de fire legendene.

– George var en filosof, og vi hadde mange dype samtaler, sier Klaus Voormann, som også spilte sammen med Harrison på The Concert for Bangladesh, hvor inntektene gikk til flomofrene i Bangladesh i 1971.

"When We Was Fab" ble skrevet av George Harrison og kom i platehyllene 25. januar 1988 som den andre singelen fra albumet "Cloud Nine".
"When We Was Fab" ble skrevet av George Harrison og kom i platehyllene 25. januar 1988 som den andre singelen fra albumet "Cloud Nine".

På flere av platene til Harrison medvirket han også, og designet coveret til hans single «When We Was Fab» (1988), som handlet om Beatlemania.

– Hvorfor spilte du aldri på Paul McCartneys plater?

– Paul spiller bass selv, kommenter Voormann tørt, som også vedgår at han har hatt litt problemer med McCartneys ego og hans kalkulerte stil.

Ikke før Klaus Voormann ga ut sin første soloplate, «A Sideman's Journey» (2009) i fjor sommer, fikk han anledning til å spille sammen med den mest suksessrike av Beatles-medlemmene igjen.

– Paul er en uhyre opptatt mann, men klarte å få skvist inn en liten «slot» i sin timeplan. Jeg sa til ham at «husker du den Fats Domino-låten vi spilte i Hamburg? Hva om vi gjør en ny versjon av den?» Paul McCartney tente straks på ideen. «I Am In Love Again» er det første sporet på hans soloplate, som er kredittert «Voormann and Friends».
– Jeg trakterer Höfner-bass og Paul spiller piano. På platen medvirker også flere av Voormanns musikalske venner. Blant annet Ringo Starr, Don Preston, Manfred Mann-medlemmet Mike Hugg og Eagles-gitaristen Joe Walsh. Halvparten av inntektene til «A Sideman's Journey» går til sioux-indianere (Lakota) i Nord-Amerika og deres kamp for å få tilgang til rent vann.

Les også:

Høy musikk på fly førte til full slåsskamp

Start musikerdrømmen din i hotellsengen

Over 1.000 musikere klager YouTube inn for EU

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden