«Jeg visste ikke om noe annet liv. Jeg trodde alle hadde det sånn»

Se for deg et betongskur. Taket er en plate av bølgeblikk, den holder ikke regnet ute, men gir en følelse av beskyttelse. Gulvet er hardtrampet jord, og en fillete papplate i hjørnet viser hvor en liten jente sover.

Hun deler dette skuret med en mann. Han er rar og bryr seg ikke stort. Alle sier hun skal kalle ham pappa. Så hun gjør det, men aner ikke hva ordet innebærer. «Pappa» – at det skal være han som skal bysse henne i søvn og som skal gi henne mat, det vet hun ikke. At ingenting er skummelt når man sitter på et pappafang, omsluttet av «verdens sterkeste armer», det vet hun heller ikke.

Og at det finnes en mamma i et annet land skal det ta mange år før hun får vite. Klærne hun eier har hun funnet selv på en fylling, sko har hun ikke. De andre barna kaller henne et monster. «Ikke smil, du skremmer oss», sier de. Det er på grunn av tennene. Råtnet på rot, hver eneste lille melketann.

Men hun blir ikke lei seg når vennene kaller henne et monster. Hun ler med. Det beste hun vet er kokt ris, med en kaffekopp helt over, og masse sukker. Hun må fortsatt ha det minst en gang i uken, siden det minner henne om denne fine tiden. I skuret. I en ubegripelig fattigdom. For henne var likevel livet som gatebarn i Manila på Filippinene et godt liv.

– Jeg visste ikke om noe annet liv. Jeg trodde alle hadde det sånn, forteller hun.

Det var ikke alle dager hun spiste. Hun gjorde ikke noe nummer ut av det. Det var bare å lete bedre neste dag, så fant hun sikkert noe. Det hendte hun så at mannen hun delte skuret med satte sprøyter på seg selv. Det var ekkelt, for da ble han alltid så merkelig.

Funnet av mormor

En gammel kone kommer til skuret. Hun kaller seg mormor. Cechell aner heller ikke hva det ordet betyr. Men den gamle løfter henne opp på fanget sitt og klemmer henne. Dette er den første klemmen Cechell får i hele sitt liv. Så godt det er. Hun er åtte år. Den gamle kona blir ikke ferdig med å stryke henne over håret. Hun stryker og stryker. Dette er et stort øyeblikk for mormor, for endelig har hun funnet barnebarnet sitt.

Cechell skjønner ikke det, hun fniser. Og fniser. Hun begriper ikke noe av mormor-snakket. At denne kvinnen skal bli Cechells bauta i livet, vet hun ikke ennå.

Men Cechell kjenner at varmen og omsorgen fra denne kvinnen går rett til hjertet på henne. Et gatebarn merker sånt. Den gamle gamle kvinnen sier at Cechell skal bli med hjem til henne. Mannen i skuret svarer med et skuldertrekk når mormoren spør om det er greit. Sa han «ha det» og «lykke til med livet ditt»? Nei, Cechell kan ikke huske det. Faren er imidlertid nykter nå og har en stor tatovering der det står Cechell.

Vil ligge på gulvet

Glad og fornøyd tripper hun på sine bare føtter, hånd i hånd med mormor. Mormoren tar Cechell med til et hus. Her er det flere rom, gulv av tre, vinduer, tett tak og strøm. De er i Manilas fattigkvarter, hun vet det nå, men for Cechell var dette et slott. Her var det til og med en seng til henne. Den tok det lang tid å venne seg til, hun ville helst ligge på gulvet. Selv i dag, i en alder av 26 år, hender det hun legger seg på gulvet.

– For å kjenne at jeg er normal, sier hun.

Og nå har kjæresten hennes sluttet å synes det er rart. I huset bor også en gammel, litt streng mann – bestefar – og en gutt som bare er noen år eldre enn henne, som viser seg å være hennes onkel. Bestefaren kjører sykkeltaxi. Han står opp klokken fire om morgenen, og er ikke hjemme før klokken åtte om kvelden. Da legger han pengene han har tjent på bordet. Det er mormoren som styrer husholdningen.

Det første hun gjør er å kjøpe et par sko til Cechell. Idet hun smyger de små føttene opp i de rosa plastskoene, skjønner hun hvordan det er å føle seg rik. Hun fylles av en brusende følelse av ren lykke.

FLOTT E MORMOR: – Mormor har lært meg hvordan jeg skal klare meg selv, uansett hvor tøft livet er. Og jeg glemmer aldri den første klemmen jeg fikk av henne, forteller Cechell. Foto: Privat

FLOTT E MORMOR: – Mormor har lært meg hvordan jeg skal klare meg selv, uansett hvor tøft livet er. Og jeg glemmer aldri den første klemmen jeg fikk av henne, forteller Cechell. Foto: Privat

Brusende lykke

Hun og onkelen deler tre par sokker. Siden hans føtter er større enn hennes, lærer mormoren henne å brette sokken under foten. Mormoren tryller med de små midlene de har, hun syr alle klærne til Cechell. Andres utslitte klær blir de flotteste kjoler til Cechell. Til og med trusene er det mormoren som syr.

Cechell elsker at dagen har fått en rytme. Hver morgen blir hun vekket av mormorens varlige stryk over kinnet, og det første hun ser når hun slår opp øynene er mormorens glade ansikt. Den lille familien sitter sammen rundt spisebordet hver dag. Så hyggelig det er. Og så trygt. Det gjør noe med henne. Bygger selvtillit, og lærer henne disiplin. Skole først. Så lek. Oppføre seg ordentlig. Gjøre sin plikt.

En mamma langt borte

Nå får hun også høre om mamma. Hun var bare 18 år da hun fikk Cechell. Hun så ingen fremtid for seg i Manila, og etter fødselen reiste hun til Hongkong for å jobbe som au pair. Hun sender penger hver måned til mormoren. Det skal sørge for at lille Cechell får skikkelig skolegang. At den lille jenta havnet på gaten med faren og hans store livsutfordringer, tok det noen år før de ble klar over.

GODE KLEMMER: – Jeg vet hvor godt det er å få en god klem og kjenne at noen bryr seg. Det er ikke mye som skal til for å gjøre en stor forskjell for disse barna, sier Cechell, og legger til: Alle barn fortjener å bli sett. Foto: Privat

Etter at mormoren fant Cechell, begynte jenta på skole, en streng katolsk privatskole. De andre barna kom fra velstående hjem, og det merket Cechell. De andre pikene gjorde narr av henne. Hun var ikke fin nok, såpass skjønte hun. Alle gikk med uniform, men det var matpakken som avslørte henne. Cechell ble ertet fordi den alltid inneholdt det samme: en liten boks med kokt ris og litt pølse.

«OK, jeg har kanskje ikke den fineste matpakken. Men jeg skal gå ut herfra med det beste karakterkortet», sier hun til seg selv.

Årene går, og Cechell er blant skolens beste elever. Livet er trygt, og Cechell ønsker ingen forandring. Så blir det snakk om at mamma skal komme, og det blir mye styr for å ordne pass til Cechell. Mormor snakker om at Cechell skal fly. Og hun skal til Norge med mamma. Mamma? Hun skal få se snø og får vite at det er veldig kaldt. Cechell gleder seg, dette høres gøy ut.

Så kommer mamma. Sammen med en mann. Stemningen i huset til mormor blir helt annerledes. Cechell, som nå er 14 år, prøver å være datter. Hun synes ikke hun får det til. Og mor og datter klarer ikke klemme hverandre. I en måned bor de alle sammen hos mormor. Så kommer dagen for avreise. Sakte, men sikkert har det gått opp for Cechell at det spennende mormoren har snakket så flott om, er en reise som skal ta henne bort fra mormoren. For alltid.

Bilen som skal kjøre dem til flyplassen står klar nå. Det lille huset er fullt av slektninger som tar farvel. Mormoren går inn på soverommet sitt. Lukker døren omhyggelig, og vrir om låsen. Og så kommer hylene. Den gamle kvinnen gråter i såre hikst. Utenfor døren står en knust Cechell. «Mormor, vær så snill og kom ut. Du må gi meg en siste klem før jeg reiser». Men det klarer ikke den gamle kvinnen.

GIR TI LBAKE: – En dag kjente jeg at det var på tide å gi noe tilbake til de flotte menneskene på gaten i Manila, sier Cechell. Foto: Privat

Vil gi noe tilbake

Cechell serverer fersk gjærbakst og svart kaffe. Hun har invitert oss hjem til en koselig leilighet i Kristiansand. Det er ryddig og rent, og små stilleben i hvitt og kobber avslører en sober stil. Her er ingen ting som sladrer om en oppvekst på den andre siden av jorda. Hadde vi kommet for noen dager siden, ville vi snublet i fem svære pappesker fylt med klær og leker. Hun fikk sendt dem til Filippinene i går. Etter at hun var på Lindmo (NRK) i fjor vinter er det mange som vil bidra til den lille hjelpeorganisasjonen hennes.

Når kassene er vel fremme, er det mormoren som står for fordelingen til gatebarna. Ønsket om å bidra til alle dem som fortsatt lever på gaten kom etter noen år i Norge.

Vanskelig mor-datter-forhold

Da Cechell kom til Norge for tolv år siden, lærte hun seg fort norsk. Hun fikk enda et etternavn og trivdes med det nye livet, selv om det var noen utfordringer.

Mor og datter slet med å få forholdet til å fungere.

– Jeg ble en obsternasig, tverr og trassig tenåring. Det var jammen ikke lett for mamma, sier Cechell.

Da Cechell var 16 år, ble de enige om at det var best at hun flyttet for seg selv. «Jeg har klart meg på gaten i Manila, jeg skal klare meg nå også», sier hun til seg selv. Mormorens læresetning står prentet i henne: Det spiller ingen rolle hvor mye uro du har rundt deg, det viktigste er hvilket forhold du har til deg selv. Det sier hun til seg selv, også når hun feirer jul alene. Med en ribbetallerken fra Fjordland og julemusikk på telefonen. For Cechell elsker jul. Ikke for pakkene, men for stemningen, fargene og pynten. Like viktig å få til alene, som når du er sammen med mange, sier hun til seg selv.

Hun fullfører videregående skole og begynner å studere, mens hun har fulltidsjobb som butikkmedarbeider og ekstrajobb som bartender. Hun stiger raskt i gradene og blir butikksjef, en stilling hun fortsatt har.

Så en dag trekker hun på seg et par støvletter, og den brusende lykkefølelsen fra den aller første gangen hun tok på seg et par rosa plastsko treffer henne med full kraft. Hun kjenner på hvor jublende lykkelig hun er for det livet hun har.

Da bestemmer hun seg: Jeg må gi noe tilbake til alle dem som gjorde dagene mine på gaten i Manila så fine. Jeg må gi noe til alle dem som ikke har fått samme mulighet som meg.

Hun vet nå at hadde ikke mormoren funnet henne, ville hun enten vært død, i fengsel eller rusmisbruker. Uansett hadde hun hatt en liten skokk med unger, for slik har det gått med venninnene hennes fra den tiden.

TØFFE DAMER: – Jeg beundrer mamma for alt hun har fått til. Det er hun som har kjøpt dette fine huset til mormor. Hver måned kjøper mormor inn mat, fordeler i poser og deler dem ut til de aller fattigste. Foto: Privat

Tørker hverandres tårer

Hun legger ut en liten melding på Facebook og spør om det er noen som har noen brukte leker de har lyst til å gi bort. På denne tiden deler hun leilighet med en venninne, og i løpet av noen dager har de så mange kasser med leker at de knapt har plass til å bevege seg. Så sparer hun penger til flybillett til seg og en solid overvekt.

Når hun deler ut lekene, blir det vill jubel blant gatebarna. De vet at hun var en av dem og at hun nå har et helt annet liv. Men det slår henne at ingen av barna spør hvordan det er å sove i en seng eller hvordan det er å ha nok mat. De spør i stedet:

Hvordan kan vi bli som deg? Hvordan kan vi bli en som hjelper andre? Cechell har for lengst forstått at dette ikke var en engangsforeteelse og stifter Heart4Kids.

Hun har vært på Filippinene mange ganger nå. Hver gang tar hun inn hos mormoren, som nå bor i et stort hus i et av byens beste strøk. Hun har til og med svømmebasseng, forteller Cechell stolt.

– Det er mamma, hun er helt rå, den dama. Hun har fullført sykepleierutdannelse i Norge, og på sin sykepleierlønn har hun fått bygget det flotte huset til mormor og bestefar. Onkelen min bor også der, han har fått to barn, og mamma betaler skolegang for dem også. Hun har også sørget for at mormor har pc og internett.

– Så vi skyper hver uke.

Hver gang Cechell kommer hjem til Filippinene, ja, hun kaller det «hjem», tar hun alltid mormoren med ut for å handle. For den gamle elsker å shoppe. Hun ønsker seg bestandig kjoler, med store blomster. Og når Cechell reiser, gråter de alltid. Begge to. Og tørker hverandres tårer. Men det skjer aldri at hun reiser uten å få en god klem.

Denne saken ble først publistert hos Klikk.no