«Diktatoren» reddet byen før han døde

Olav Martin Wikre gjorde ting på sin egen måte, og var ikke alltid like populær for det. Men gamlebyen i Skudeneshavn står fortsatt, mye takket være ham.
Olav Martin Wikre gjorde ting på sin egen måte, og var ikke alltid like populær for det. Men gamlebyen i Skudeneshavn står fortsatt, mye takket være ham. Foto: Karoline Ravndal Lorentzen / / ABC Nyheter
Artikkelen fortsetter under annonsen

Skudeneshavn kommunes siste ordfører, kjent som «Diktatoren» gjorde en genistrek som trolig reddet bebyggelsen i gamlebyen.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

SKUDENESHAVN (ABC Nyheter): O.M. Wikre var ordfører da Schei-komiteen la fram sin anbefaling om kommunesammenslåing på 60-tallet.

Ordføreren var lidenskapelig opptatt av å bevare de gamle husene slik de var, og i lokalhistoriebøkene står det om en ordfører som gikk rundt på dørene til folk og instruerte dem til å skifte ut det som måtte være slitt eller ødelagt.

Wikre var en mann med mange gjøremål og geskjefter. Han var blant annet forretningsmann og en av de store pådriverne for at Norsk Hydro la sitt aluminiumsverk til Karmøy.

Han ble kjent som en mann som fikk ting gjort, om enn på sin egne måter. Arbeidsmåten hans gjør at han i ettertid er blitt omtalt som diktatoren i Skudeneshavn. Og diktatorer har en egen evne til å få ting gjort.
– Uten Wikre hadde det ikke vært noe som helst i gamlebyen i dag, sier Stein Roar Olsen, museumsguide og selverklært Skudeneshavn-patriot, til ABC Nyheter.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: – Før var det reine hatet, nå er det vennskapelig

Politiker-frykt

Wikre var også en framsynt mann. Han forstod trolig hvor det bar med diskusjonene om sammenslåing av kommuner. Trolig ble ikke bare to kommuner til en, men en stor kommune av de seks-sju omkringliggende.

Ordføreren var bekymret for at politikerne fra andre deler av Karmøy ikke så verdien av å bevare Skudeneshavns gamle bebyggelse.

Men Stein Roar Olsen mener Wikre ønsket å tegne et romantisert bilde av byen, kanskje mer enn et helt reelt.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Stein Roar Olsen Foto: Vegard Anders Skorpen / / ABC Nyheter
Stein Roar Olsen Foto: Vegard Anders Skorpen / / ABC Nyheter

– Det har aldri vært bare hvite hus i byen. Bilder fra 1860 vi har på museet viser klart at husene var, okerfarget, brune og hvite. Noen malte opp teglpanner og blandet med tranolje, og malte husene med det. Det må ha luktet grusomt i sola, sier Olsen.

Driftig ordfører

Wikre tok initiativ og kalte inn til folkemøte i 1962 for å diskutere den mulige sammenslåing og hva kommunens huseiere kunne gjøre for å hindre forfall av de gamle husene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En velforening ble foreslått, men den ble ikke offisielt stiftet før seks år senere. Selv om den ikke på papiret eksisterte, fikk de utrettet viktig arbeid for gamlebyen.

Museumsguide Olsen forteller at Wikre også fjernet en del av by-historien i sin søken etter en by i sitt bilde.

– Skudeneshavn var en av de første plassene på Karmøy som fikk telegraf. Wikre fikk saget ned stolpene - alle sammen, sier Olsen.

Les også: Vi kommer alltid tilbake

Genistrek

På et bystyremøtet i 1964 ble kommunesammenslåingen diskutert, og det var her det geniale ble gjort:

Uten egentlig å være til, fikk «Foreningen Gamle Skudeneshavn» overført kommunens 15 aksjer i Oslo-rederiet Ruth, pålydende 15.000 kroner. På en håndskrevet lapp som ble lagt ved protokollen, beskriver den ennå ikke innstiftede foreningen at de trenger sikre, jevne inntekter og at Ruth-aksjene derfør burde overføres dem.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Aksjene hadde siden 1937 gitt kommunene faste inntekter gjennom avkastning, før foreningen for bevaring av gamlebyen overtok dem.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Kjærligheten lokket danseløven Ebba (93) fra New York til Skudeneshavn

Kursen til himmels

Ingen kunne på midten av 60-tallet vite hvor mye aksjene senere skulle bli verdt. På begynnelsen av 1970-tallet tjente foreningen 150.000 kroner i året på aksjeutbytter, og i 1973 hadde de trolig en salgsverdi på 12 millioner kroner målt etter datidens kronekurs.

Det meste av pengene gikk til oppussing og reparering, og Skudeneshavn ble bit for bit litt mer av det den er i dag.

Ordfører Wikre selv omkom i en bilulykke i 1973. I bilen satt han med sin kone og svigerfar, og de omkom i kollisjonen med en trailer fullastet med aluminium fra Norsk Hydro sitt anlegg på Karmøy. Anlegget Wikre hadde gjort sitt for at skulle havne nettopp der.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Skudeneshavn er Norges beste sommersted

Kurskrise

Etter jubelårene rundt 1970, kom tyngre tider. Tankmarkedet ble svekket og verdien på Ruth-aksjene sank som et torpedert tankskip. I 1973 fikk velforeningen sitt siste utbytte, og 25. januar 1977 ble siste aksje solgt for 115 kroner, før rederiet gikk konkurs.

I dag er gamlebyen i Skudeneshavn det den er, mye takket være mannen med de egenrådige metodene og rett-fram holdningen.

Historiske fakta er hentet fra boken Gamle Skudeneshavn - en ny historie om en gammel by.