Meny

Tine-Mari ble mobbet hele barndommen:

Mamma og pappa ante ingenting

MARERITT: Hverdagen på skolen ble en lidelse. © Privat
MARERITT: Hverdagen på skolen ble en lidelse. © Privat
Hun inviterte til selskap, men ingen kom. Hun hadde den kuleste joggedressen, men plagerne sa den var fake. De klasket brødskiven i ansiktet hennes, og lo.

Det er i mai 1997. Tine-Mari har invitert alle jentene i klassen i bursdagsselskap. Hun har ordnet, pyntet og bakt sammen med mamma, og gleder seg veldig. Kusinen hennes, Lena, som også er venninne, kommer tidlig. Tiden går. De løper til vinduet, speider for å se hvor det blir av gjestene. Klokken går. Ingen dukker opp. 12 klassevenninner har glemt Tines bursdag.

Moren til Tine skjønner ingenting. De måtte ha glemt det. Hun ringer rundt.

Etter at alle er blitt ringt til, kommer to.

– Det ble ikke nok ikke noe morsomt selskap, jeg husker ikke mer av det, sier Tine.

STARTET I BARNEHAGEN: Tine ville bare ha venner, men ble veldig tidlig offer for andre barns mobbing. © Privat STARTET I BARNEHAGEN: Tine ville bare ha venner, men ble veldig tidlig offer for andre barns mobbing. © Privat

Foreldrene visste ikke

– Foreldrene mine tenkte vel at det var dårlig gjort av venninnene mine å ikke komme, men det ble ikke sagt særlig mye mer om det, forklarer hun.

De ante ikke hvilket mareritt skoledagene til deres eldste datter ofte var. Tine vokste opp med tre yngre søsken på et ganske nytt boligfelt i Florvåg utenfor Bergen, med kort vei til barneskolen der alle i nabolaget gikk.

Jeg husker at de ertet meg allerede før skolen, i sandkassen i barnehagen og kalte meg for Tine Meieri, allerede da kjente jeg at de såret meg. Det var en følelse jeg fikk kjenne å opp gjennom årene, sier hun tankefullt.

Men hun har gode minner fra hun var helt liten. Hjemme hadde de det fint, barna lekte i hagen og i skogen. I mange år var hjemmet det eneste stedet hun følte seg trygg.

– Men det er rart med det, når man har opplevd så mye plaging i så mange år, som det jeg har, er det ofte de vonde minnene som dominerer. Foreldrene mine visste ikke noe om hva jeg ble utsatt for, og jeg fortalte aldri. Jeg var en skikkelig pappajente som helst ville bli med alle steder. Kanskje burde jeg gjort det, kanskje burde foreldrene mine oppfattet det selv, og kanskje ville livet mitt sett annerledes ut da, sier hun.

Les også: – Du er søppel og hører hjemme i søppelbøtta

Et nytt liv

Sånn skal det aldri bli for dere guttene mine, sier hun og smiler til smårollingene sine som heldigvis er altfor små til å skjønne det mamma forteller. Tobias Andre er to år og ivrig etter å leke, og klappe pusekatten Felix.

SINE EGEN FAMILIE: Tine-Mari har kjempet for å få en framtid med sine to små sønner. © Lise Rossow SINE EGEN FAMILIE: Tine-Mari har kjempet for å få en framtid med sine to små sønner. © Lise Rossow

Lille Michael Leander er et halvt år og veldig blid. Et sjeldent medfødt syndrom som heter Pierre Robin sekvens, ga ham litt startvansker, åpen gane og en bitte liten hake. Men han vokser det av seg og blir helt som han skal, forsikrer pappa Tor Kristian Mjåtveit som koker kaffe og sørger for at smårollingene har det bra så Tine kan prate.

– Jeg er ikke vant til å snakke om meg selv, og før var jeg veldig innesluttet og snakket ikke med noen om problemene mine, hvis jeg kunne unngå det. Det var ikke før jeg var voksen at jeg klarte å snakke om livet mitt. Nå vet jeg at mye kanskje kunne vært annerledes hvis jeg bare hadde betrodd meg til noen. Men jeg hadde jo blitt så vant til å tenke det som alle sa, at jeg ikke var noe verdt og at det ikke var noen som brydde seg om meg. Jeg var så verdiløs at hvis jeg forsvant for alltid ville jeg gjøre verden en tjeneste, forteller hun.

Historien ble til bok

Det var ikke før Tine begynte å blogge om problemene og fortelle om plagingen gjennom oppveksten, at hun opplevde å få sympati og støtte.

– Først da skjønte jeg at jeg ikke var alene, og at det ikke var meg det var noe galt med.

Det resulterte i at hun har delt hele historien til forfatter Tanja Wibe-Lund som har skrevet bok om henne.

STERK NOK: Tine-Mari har klart seg til tross for alt det grusomme hun har vært gjennom. © Lise Rossow STERK NOK: Tine-Mari har klart seg til tross for alt det grusomme hun har vært gjennom. © Lise Rossow

– Første gang vi møttes var for noen år siden, da hun intervjuet meg for VG. Nå har jeg fortalt om alt jeg har vært utsatt for som voksen også, og det var ikke lett å rippe opp i alle de vonde minnene. Likevel var hun den første som fikk høre hele historien min. Jeg fikk tillit til henne, og da klarte jeg endelig å snakke om alle de vanskelige tingene, forklarer Tine.

Ble ikke bedre

Fra en vond barndom gikk Tine videre til en vanskelig ungdomstid. Like etter at hun begynte på ungdomsskolen flyttet foreldrene, og på det nye stedet gikk det bra og hun fikk venner. Men så skilte foreldrene lag, og Tine flyttet med moren tilbake til Florvåg, der alle de som hadde mobbet henne gjennom oppveksten ventet.

Nå ville hun ikke mer. Hun ville også være blant de sterke og tøffe. Dermed var hun med på fester, begynte med røyk og alkohol og smakte på det meste.

 

VIDERE SAMMEN: Tine-Mari og Tor har giftet seg og jobber for å bygge seg et godt liv sammen. © Lise RossowVIDERE SAMMEN: Tine-Mari og Tor har giftet seg og jobber for å bygge seg et godt liv sammen. © Lise Rossow

– Jeg var bare 15 år da jeg ble gravid, likevel følte jeg at det kunne være riktig for meg å beholde barnet. Jeg har alltid elsket barn, sier hun og titter omsorgsfullt på sine to små. Slik gikk det ikke. Jeg ble overtalt til abort.

Etter det ville ikke Tine leve lenger. Hun var så desperat at hun gikk for å hoppe fra taket på et butikksenter, mens noen av mobberne fulgte etter og ropte at det var like greit hun hoppet så ble de kvitt henne. Tine klatret helt ut på kanten, og ble sittende der lenge. Kanskje hun skulle gjøre som de sa? Livet hennes var jo bare vondt likevel.

– Det endte med at mamma fikk beskjed om hva som var i ferd med å skje. Sammen med hjelpere fikk hun roet meg ned og tatt meg til legevakten.

En lang periode med depresjon førte til at Tine begynte å skade seg selv. Hun skar seg til blods med glass og alle skarpe ting hun kunne finne for å motarbeide den indre smerten hun hele tiden følte. De destruktive tankene var voldsomme og farlige.

Men det eneste hun egentlig ønsket seg var ordentlige venner og et miljø som aksepterte henne som hun var. Etter at de var ferdig med ungdomsskolen gikk luften ut av mobberne. Hun fikk være i fred, men hun fikk ikke være med.

– Mamma gjorde alt hun kunne for å hjelpe meg, men jeg var så skadet at det ikke var så mye hun kunne hjelpe med, sier Tine.

Kampen for sin egen familie

Etter det Tine opplevd i oppveksten var det ikke bare å glemme og komme seg videre. Hun slet med angst, var deprimert og ville helst ligge hjemme på rommet. Men på en eller annen måte kom hun seg videre likevel. En lang periode hadde hun et nært lesbisk forhold til en jente som hun ble veldig glad i. De to støttet hverandre og betydde mye for hverandre i en vanskelig tid. Men da de ble samboere for å skape seg et liv sammen, fungerte det ikke. Forholdet gikk i stykker. Tine var alene igjen.

– Så traff jeg Tor, og endelig falt ting på plass. Tor kom også fra Bergens-området, og de to hadde mye felles. Det varte ikke lenge før kjærligheten vokste seg sterk, og de to flyttet sammen til Hadeland, der også Tines mor hadde bosatt seg.

Da Tine ble gravid var lykken stor for begge. Imidlertid dukket det opp nye problemer. Barnevernet mente at de ikke kunne ha omsorgen for den nyfødte sønnen. Tor hadde en fortid med narkotikamisbruk. Og Tine hadde jo hatt psykiske problemer, hevdet de. Etter en opprivende tid hvor sønnen ble plassert i fosterhjem, gikk de til sak. Det endte med at fullt medhold, og de fikk den vesle gutten sin tilbake.

– Tobias fikk komme hjem igjen, og den beste dagen var da vi giftet oss på Tobias’ ettårsdag, 12. november 2013. Da kunne vi endelig begynne å glede oss til et godt liv sammen, med vanlig jobb, gleder og sorger som andre småbarnsfamilier. Da Michael Leander kom til verden i oktober i fjor, var gleden ekstra stor. Vi trives veldig godt på Hadeland, med familie og venner rundt oss. Med tiden vil vi nok likevel tilbake til Bergen, sier Tine.

– Men fortsatt er de vonde minnene litt for ferske og mange.

Du blir grenseløst glad i andres barn også - Var det best at hun døde?

- Hun fikk bestemme selv om hun skulle leve

Denne saken er opprinnelig publisert hos klikk.no

Annonse
Populært