Bente (45) vokste opp med Jehovas vitnerDramatisk brudd med sekten

«Hjelp, hva har jeg gjort? Jeg har vendt troen ryggen. Jeg er fortapt. For nå skjer det! Nå kommer jordens undergang. Og jeg vil havne i fortapelsen …»

Får ikke sove

Det er en sen kveld høsten 1989. I Haugesund ligger den 20 år gamle Bente Tøkje Andersen i sengen på rommet sitt i barndomshjemmet. Klokken er langt over midnatt, men Bente får ikke sove. Vonde tanker og følelser herjer i henne.

Utenfor jubler verden. Den forhatte Muren i Berlin har falt. Den kalde krigen er slutt. En ny æra er i emning.

Bente er i dyp villrede. Hun føler glede, som alle andre i Europa. Samtidig kjenner hun en vanvittig angst . Fra hun var liten jente er hun blitt lært opp til å tro at det skal oppstå en falsk fred i verden før Gud vil bringe Harmageddon – jordens undergang – over menneskene. Da vil de vantro gå en voldsom og smertefull død i møte, mens de rettroende vil oppleve et paradis og en ny verdensorden.

Angsten i magen

«Kanskje Murens fall er den falske fred», tenker Bente livredd. «Da er endetiden nær. Og da vil jeg gå fortapt …»

Hun gråter og kjenner angsten som en vond knute i magen. For selv om hun nå ikke lenger kan tro på det hun er blitt fortalt fra hun var liten jente, vil ikke tankene og følelsene slippe taket. «Kanskje de har rett likevel?» tenker hun. «Om noen dager vil jorden ende i flammer. Min familie og mine gamle venner i Jehovas vitner vil komme til Paradiset, mens jeg skal gå fortapt. For jeg er ikke blant dem lenger. Jeg har valgt å forlate troen, og dermed også min familie og mine venner …»

Den siste julaften

Så langt tilbake som Bente kan huske, har hun vært medlem av Jehovas vitner.

Skjønt, ikke helt …

Hun har fjerne minner fra julaften da hun var tre år. Hun kan huske at hun fikk en nydelig dukkevogn i gave. Hun kan fortsatt kjenne den jublende gleden da hun pakket opp.

Bare minner

Men det blir med det ene minnet. Bentes farmor finner i godt voksen alder sitt åndelige hjem i Jehovas vitner. Snart er Bentes far og mor også medlemmer av menigheten. Bente er da blitt fire år, og det er slutt på å feire jul. Heller ikke bursdager, 17. mai eller påske blir feiret lenger. Det er en hedensk tradisjon, ifølge trossamfunnets lære, og således forbudt.

Bente får etter hvert tre søsken, og alle barna blir deltagere på møtene i forsamlingshuset i Haugesund.

Syntes synd på de fortapte

BLID OG POSITIV: 16 år gamle Bente som blid og utadvendt jente blant vennene i Jehovas vitner. Men inni henne begynte tvilen å vokse ... © Privat

De første årene er Bente en trofast, snill og lydig jente.

Hun er en oppvakt og interessert deltager på møtene, hun lytter andektig til «de eldste»; lederne i forsamlingen. De som sitter med de rette svarene.

Hun er viss på at hun og de andre har den rette tro, og at andre mennesker vil gå fortapt. Hun synes oppriktig synd på sine klassekamerater som ikke har den samme troen, og som derfor vil dø en voldsom død.

Fra dør til dør

Allerede som 13–14 år gammel jente blir hun med på husbesøk der hun ber om samtale og tilbyr bladene Vakttårnet og Våkn Opp!. Som regel får de en dør slengt i ansiktet. Men Bente og trosvenninnen, de er alltid to og to, går ufortrødent og optimistisk videre.

Det er i menigheten hun har alle sine venner. Familien bor i et grisgrendt strøk i utkanten av byen, og det er få barn på Bentes alder i nærheten. Det er liten kontakt med klassevennene også. Det er mye hun ikke kan være med på. Speideren og idrettslag er utelukket. Men ungdomsorganisasjonen 4H gir foreldrene tillatelse til.

Begynner å tvile

Likevel er det i menigheten hun har de aller fleste vennene og sitt «åndelige» hjem.

«Når var det egentlig jeg begynte å tvile?»

Bente har stilt seg det spørsmålet mange ganger de siste årene.

Det er nok først som 17–18-åring hun begynner å stille spørsmål ved flere sider ved trossamfunnet. Men det forteller hun ikke til noen den første tiden. Hun liker ikke spørsmålene helt selv, og hun tør i alle fall ikke dele dem med andre.

Bente ser at de andre jentene i Jehovas vitner på hennes egen alder begynner å etablere seg. Mange 17–18-åringer har både ektemann og barn.

Kvinnene tier

Bente har ikke lyst til å gifte seg så tidlig, hun har lyst til å lære, hun har lyst til å ta utdannelse og hun har lyst til å reise og oppdage verden. Ekteskap og barn kan komme senere, tenker hun.

Hun reagerer også på at kvinnene i menigheten er så anonyme og forsagte. Samtlige tier som regel i forsamlingen. De får riktignok svare på spørsmål, men ikke holde taler. De har heller ingen oppgaver og verv. Hvorfor er det slik? Kvinnene har da vel også noe å bidra med? spør Bente seg.

Forelsker seg

Uker og måneder går. Nye spørsmål melder seg: «Hvordan kan vi være så sikre på at bare vi sitter på sannheten?» spør hun seg selv. «At andre velger et annet liv enn vårt, betyr da vel ikke at de er dårlige mennesker?!»

Bente blir nesten skremt av spørsmålene hun stiller seg selv. Men utad er hun den samme smilende og blide jenta. Ingen vet hva hun funderer på. Men når hun nå er med på å dele ut Vakttårnet, synes hun nesten det er lettere når folk slenger døren i fjeset på henne, enn når hun blir invitert inn og skal fortelle om Sannheten. Hun føler det stadig vanskeligere å forfekte en tro hun har begynt å tvile på.

Når hun er 19 år, skjer det fatale: Hun blir forelsket – og det i en gutt som er utenfor menigheten. Det varer ikke lenge før hele forsamlingen vet hva som foregår.

Intime spørsmål

Hun blir innkalt til et møte. Her skal hun fortelle om sitt valg og sitt fall overfor tre av «De eldste» i menigheten. Hun er alene i rommet med tre middelaldrende menn. Spørsmålene er svært private, og mange av dem av intim karakter.

Men 19-åringen står rak. Det eneste hun vil bekrefte overfor dem, er at hun har en kjæreste – og ja, han er ikke med i menigheten. De andre spørsmålene nekter hun å svare på.

Møtet blir skjellsettende. Dette blir feil, dette livet kan jeg ikke lenger leve, tenker hun etter at møtet er over. Men nok en gang holder hun tankene sine for seg selv.

Brente plakater

Det blir mange tårer og mye fortvilelse i tiden som kommer.

Hun vil vekk, hun vil bryte – samtidig vet hun at menigheten er alt hun har her i livet. Her har hun sin familie, her har hun alle sine venner, og her har hun i alle år hatt sin tilhørighet. Det er bare dette livet hun kjenner. Og hun har så langt vært villig til å gjøre alt det som menigheten mener er riktig. Hun elsket jo Michael Jackson og hans musikk. Men hun brente plakatene av ham og kastet kassettene da hun forsto at dette ikke var sømmelig musikk.

Venner borte på dagen

«Jo, jeg ønsker å bryte, men kan jeg?» sier hun stadig oftere til seg selv.

Til slutt tar hun valget. Hun bryter. Hun må være ærlig med seg selv. Til tross for at hun vil miste alt.

Det er høsten 1989. Muren faller. Er det endetiden verden står overfor?

Spørsmålet plager henne stadig. «For kanskje de har rett likevel?» tenker hun i mørke, ensomme stunder. Og da er det jo for sent. «Jeg har tatt valget. Og er dermed fortapt.»

Hun har ingen å dele de vonde tankene med.

For de gamle vennene hennes blir borte når de får beskjed om hennes beslutning.

Nå er hun bare luft for dem.

En av de gamle venninnene glemmer seg idet de møtes tilfeldig på gaten en dag. Gledesstrålende utbryter hun: «Hei Bente! Så hygg …» Men plutselig stivner smilet, og venninnen snur seg bort og vekk. Bente er nå en ikke-person.

Fortvilte foreldre

Bentes foreldre er fortvilte over avgjørelsen, men de slår ikke hånden av henne. Hun er fortsatt deres datter.

Bente er enormt glad og takknemlig for det, men likevel føler hun en stor ensomhet i det valget hun har tatt. Men helt ensom blir hun ikke … Hun holder kontakt med foreldrene, og er innom barndomshjemmet jevnlig. Blant annet kommer hun på besøk som stolt og nybakt mamma.

Foreldrene har besøk fra vennene i menigheten idet hun kommer, og når Bente setter seg i sofaen i stuen, samler de raskt sakene sine og forlater rommet.

«Sønnen din vil dø!»

Men en av «de eldste» kan ikke dy seg. Han lener seg over bordet, kikker Bente inn i øynene og sier med stor bekymring i stemmen at Bente som mor har tatt valget for sin sønn, og at valget hennes er sønnens sikre død.

Bente tror ikke sine egne ører der hun sitter med sin åtte måneder gamle gutt på fanget. Det eneste hun får sagt, er at «hun tror dette kommer til å gå helt fint». Først etterpå kommer raseriet og alt hun burde ha sagt. Og så tenker hun opprørt at å skremme mennesker inn i det evige liv er en simpel måte å oppføre seg på.

Et godt liv

Flere år er gått. Det er snart 26 år siden høsten 1989 og Berlinmurens fall.

Bente er i dag blitt en kvinne på 45 år. Hun bor i Sandefjord og er mor til tre gutter, en på 15 og et tvillingpar på 12 år. Dessuten er hun leder for en behandlingsinstitusjon for barn mellom 13 og 18 år.

Hun har et hektisk, men godt og interessant liv med mange venner.

Og én kveld hver uke er hun telefonvakt i støtteforeningen som hjelper ofre fra lukkede menigheter (se egen ramme).

– For meg er det viktig at ethvert individ skal få lov til å være seg selv. Ingen skal tvinges inn i et system som ikke kjennes rett for dem, sier Bente.

Heldig

I dag har hun et veldig godt forhold til familien, og har fått nye venner. Men et par venninner fra fortiden er gode venner i dag. Det er jenter som brøt med menigheten etter henne.

– Jeg var heldigere enn mange med samme skjebne. Mine foreldre dømte meg ikke til evig fortapelse. Men det med min farmor er sårt, og vil nok følge meg resten av livet, sier Bente og forklarer:

– Jeg var usedvanlig nært knyttet til farmor. Jeg elsket henne. Hun fikk vite at jeg hadde forlatt menigheten, men jeg våget aldri å spørre henne hva hun mente om meg og valget jeg hadde tatt. Jeg var redd for svaret, og unngikk henne derfor mest mulig de siste årene hun levde. Det er vondt å tenke på nå…

Norsk Ukeblad har forelagt manus til Jehovas vitner i Norge. De har ikke ønsket å kommentere reportasjen.

Les også:

Da mammaen døde, tok Bendik (19) et viktig valg

- Forstår han egentlig at jeg er kona hans?

- Du er søppel og hører hjemme i søppelbøtta

Denne saken ble først publisert på Klikk.no.