– Du er søppel og hører hjemme i søppelbøtta

I et trygt og barnevennlig bolig­strøk på Rasta i Lørenskog bor Elisabeth Engan på ni år sammen med mamma og pappa og sin to år yngre søster.

Året er 2004. En liten gåtur unna ligger skolen der hun går i fjerde klasse. De fleste klassekameratene bor i samme gate eller like ved. Alt ligger til rette for en idyllisk barndom.

Det er en helt vanlig morgen: Elisabeth trekker pusten før hun åpner ytterdøren og går utenfor. Hun skal klare det. I dag skal hun gå på skolen. Alt er fint. I dag har hun ikke vondt i magen. Men når hun nærmer seg den gråhvite skolebygningen, knyter det seg i magen likevel.

EN USYNLIGE JENTA: Elisabeth ble mobbet og utestengt, men fortalte ingen om alt det vonde hun opplevde på barneskolen. © Bjørg Hexeberg

Egne fantasivenner

Når det ringer ut til storefri, sitter hun med matpakken alene ved pulten sin i klasserommet. Etterpå går hun ut. De andre er spredt rundt i klynger i skolegården. Elisabeth står utenfor og ser på. Noen hopper tau, andre spiller fotball. Ingen inviterer henne med. Klok av skade spør hun ikke om å få bli med i leken. Hun vet at hun ikke får det. Det er som om hun ikke syns. For at de ikke skal legge merke til ensomheten hennes, går hun rundt og rundt i skolegården. Noen ganger leter hun etter søsteren og henger med henne. Men ofte snakker hun med fantasivenner som hun har laget selv. Da blir hun ikke så ensom. Helt til det ringer inn og hun kan gjemme seg bak bøkene og smilet.

«Hvordan hadde du det på skolen i dag»? spør mamma og pappa da de sitter rundt middagsbordet.

Som vanlig svarer hun: «Helt fint.»

Ingen ser Elisabeth

Mamma Åse Berit vet ikke at noe er galt. Det er en vanlig sommerdag da hun kan høre barnelatter og lek utenfor huset. Tilfeldigvis kommer hun brått rundt hushjørnet og treffer på jentegjengen som står der. De tror det er Elisabeth som kommer og slenger ut en nedsettende kommentar ment for å ramme henne. Åse Berit kjenner et voldsomt sinne blusse opp og et sterkt behov for å beskytte datteren sin.

«Sånn går det ikke an å si til noen», sier hun irettesettende til jentene. Etterpå prøver moren å snakke med Elisabeth om det hun opplevde.

«Det er ikke noen som plager meg», forsikrer Elisabeth.

SI IFRA: Vær tøff! Få med deg en venn og si fra til en voksen på din skole, er rådet fra Elisabeth til barn som blir mobbet. Mamma Åse Berit Engan er stolt av datteren © Bjørg Hexeberg

Gjemmer seg

Så går tiden, og episoden blir glemt. «Kanskje var det et engangstilfelle», tenker Åse Berit. Men det forstår hun snart at det ikke er. Selv om Elisabeth aldri sier noe, skjønner hun etter hvert at ikke alt er som det skal. Jenta hennes går bestandig alene til skolen. Og ingen ringer på for å be henne med ut og leke. En dag de skal hente datteren på SFO, er Elisabeth borte. De leter og leter i lang tid, til de til slutt finner henne alene på et gjemmested.

Ikke en tåre

Elisabeth sitter som vanlig på plassen sin og spiser matpakken da fem–seks gutter sniker seg innpå henne, drar henne bort til søppelkassen og tvinger henne nedi.

«Du er søppel og hører hjemme i søppelbøtta», sier de.

Hun reiser seg, går tilbake til pulten og fortsetter å spise som om ingenting har hendt. Ikke en tåre feller hun. Hun smiler når timen begynner og læreren er på plass. Akkurat som hun pleier.

Da hun går hjemover, hagler ordene: «Du er en hore».

Like utenfor hjemmet hennes, ved en benk og et stort eiketre, har plageåndene sin faste samlingsplass. Hun kan se dem fra vinduet sitt. De står der og ler og snakker sammen. Hun tør ikke gå ut når de er så nær. Hun gjemmer seg bak gardinen.

FRISTED: Elisabeth (19) stortrives med å jobbe i barnehage. Fra venstre: Lars Kristian, Sabrina, Emeline, Mira Belle, Mikael og Alexander. © Bjørg Hexeberg

Fristedet

Bortsett fra hjemme finnes det bare ett fristed for Elisabeth: Danseskolen. Elisabeth elsker å danse freestyle og hiphop. Når hun danser, føler hun at hun er flink til noe, at hun mestrer.

Danselæreren gir henne ros og sier at hun er dyktig.

Bare på parketten retter hun ryggen og får en bedre selvfølelse – for en stund.

Også jenta som det hender hun er litt venninne med, går på dansing. En dag er de hjemme hos henne for å øve inn noen dansetrinn. De hopper og svinger i strutteskjørtene de har på for anledningen. Plutselig faller Elisabeth bakover og slår seg. Det gjør vondt i rumpa og hele ryggen.

Store smerter

Neste dag har hun fortsatt store smerter. Hun må bli med mamma på jobb, hun klarer nesten ikke å gå.

Etter denne hendelsen skjer det noe med kroppen hennes. På neste dansetime klarer hun ikke lenger å henge med i hoppene. Hun setter seg på gulvet og blir sittende til timen er slutt. Da hun kommer ut, holder hun seg for ørene. Åse Berit tror hun har fått ørebetennelse og tar henne til legen, men ørene er i tipp topp stand.

I løpet av det neste halve året blir Elisabeth verre. Hun føler seg sliten og mister matlysten. Hun blir stadig tynnere og blekere. Det er som om kroppen hennes ikke lenger henger med. Hun går saktere og snakker saktere. Plageåndene hennes lar ikke sjansen gå fra seg:

«Se så sakte Elisabeth går over gulvet», sier de. De hermer og dytter henne bortover gulvet. De ser ikke hvor liten og ydmyket hun blir. Hun klarer ikke lenger å følge med i dansen. Og må slutte med det beste hun vet.

Det blir flere legebesøk, men ingen finner noe galt.

Helt urørlig

Elisabeth går i sjette klasse. En dag våkner hun og er helt urørlig. Ikke en muskel kan hun bevege. Hele kroppen er som paralysert. Hun ligger hjelpeløs i sengen og prøver å rope på mamma, men ikke engang tungen vil samarbeide. Til slutt kommer mamma inn og får se datteren ligge stiv i sengen med tårevåte kinn. Rare lyder kommer ut av munnen hennes.

«Dette går ikke. Nå må vi dra på sykehuset», sier hun.

Hun må bære datteren ut i bilen.

Noe er galt

På Akershus universitetssykehus (Ahus) tar de mange prøver og sjekker refleksene hennes. Hun kan kjenne det, men kroppen reagerer ikke når de banker på reflekspunktene. Åse Berit klarer ikke holde gråten tilbake. Hva er galt med jenta hennes? Hvorfor klarer ikke legene å finne ut av det? Legene filmer Elisabeths bevegelses­problemer og sender filmen til utlandet i søken etter svar. Men ingen kan forklare Elisabeths lammelser.

Klarer ikke tygge

I september 2006 blir hun innlagt på Ahus. Elisabeth må ha hjelp til alt. Mamma må kle henne, mate henne og hjelpe henne på toalettet. Enkelte dager klarer ikke Elisabeth engang å tygge maten selv. Mamma skjærer bort alle skorper på brødskiven og putter små biter inn i munnen hennes. Når maten er bløt, får hun til å tygge med tungen og ganen, og deretter svelge. Elisabeth føler seg så liten. Hun er ti år gammel og må mates. Det er nedverdigende. Enkelte dager kan hun bare blunke til svar.

Sitter i rullestol

Åse Berit blir permittert fra jobben og er på sykehuset nesten døgnet rundt for å ta seg av datteren. Hun leser for henne og setter på utallige videofilmer.

Enkelte dager klarer Elisabeth å bevege seg. Da går hun på krykker. Andre dager er hun bundet til rullestolen eller sengen. Samtidig som hun utredes på Ahus, henviser de henne videre til Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP). Der skal de endelig få svar.

Åpner seg

Det tar tid, men etter hvert begynner Elisabeth å fortelle om alt det vonde hun bærer inni seg. Om hvordan hun i årevis er blitt ignorert, utestengt og mobbet på skolen . Om mageproblemene og angsten hun har hatt med seg hver eneste dag. Nå kommer alt ut. Foreldrene er lamslått over alt datteren har vært igjennom, uten at de har visst. De har vært bekymret, men ikke ant hvor vondt hun har hatt det.

Endelig finnes det et navn på hva som feiler henne: Dissosiativ motorisk forstyrrelse. Alle symptomene stemmer, ifølge BUP.

BUP fastslår også at Elisabeth har utviklet alvorlig angst etter å ha gruet seg til skolen år etter år. Årsaken kan være at hun aldri har kjent helt på følelsen. Hun har aldri sagt ifra med ord eller følelser om hvor trist, usynlig og utstøtt hun følte seg.

Mobbingen fortsetter

Elisabeth blir behandlet med samtaler med psykolog og antidepressiver. Det at Elisabeth endelig har åpnet seg, resulterer i møter på skolen med BUP, lærere og foreldre. Noen foreldre viser forståelse og tar det til seg. En mamma gråter fortvilet over sin egen datters oppførsel. Men andre foreldre prøver å bagatellisere det hele. De kan ikke se noen sammenheng med diagnosen og mobbingen.

Lærerne gjør forsøk på å spleise jentene i klassen. De vil få bukt med ertingen, som de kaller det. Men etterpå blir alt bare verre. Ingen vil ha noe å gjøre med en sladrehank. Elisabeth føler seg bare enda mer utstøtt.

Bytter skole

Siste året på barneskolen begynner Elisabeth å få anonyme telefoner flere ganger daglig. Hun hører stemmer og latter i bakgrunnen. Men det er ingen som svarer. Det tar lang tid, men etter politianmeldelse klarer de å finne ut hvem som står bak. Halve klassen. Det blir nye møter og advarsler. Men ingen bedring i Elisabeths hverdag.

Elisabeth velger å begynne på en annen ungdomsskole i kommunen enn den hun egentlig skulle begynt på. Der får hun det bedre, men er ofte syk og borte fra undervisningen. Fra 2011 er hun i perioder på opptrening på CatoSenteret i Son. Lammelsen kan ramme kroppen fra noen dager til flere uker i strekk.

Selvmordstanker

15 år gammel går Elisabeth inn i en depresjon. Ofte har hun tanker om å avslutte livet. Tre ganger blir hun innlagt på Ahus for overdose med piller. Hver gang blir hun reddet.

Gjennom samtalene hos psykologen kommer hun seg videre, skritt for skritt. Men den aller største trøsten finner hun på ridesenteret der hun går på ridekurs. Nær hesten føler hun seg trygg. Hun kan sitte og snakke med hesten om alt det vonde i flere timer. Da kan hesten legge mulen forsiktig på skulderen hennes. Det er som om den forstår hvordan hun har det og vil trøste. Om kvelden når de vonde tankene blir for mange, setter Elisabeth seg ned foran PC-en og skriver dem ned. Det hjelper også litt. Sakte, men sikkert kommer hun seg videre og blir sterkere dag for dag.

Ønsket og inkludert

Lørenskog, februar 2015: Det er tidlig morgen. Elisabeth går ut ytterdøren. Hun kan kjenne gleden boble i magen. Hun er full av forventning. Det er en helt vanlig dag, og hun skal på jobb i Løvlia barnehage, der hun har praksisplass. Til fri­stedet sitt. Til alle barna hun er blitt så glad i, og kolleger som ønsker henne der.

Elisabet er blitt 19 år. Hun er fin fysisk, men lammelsene kan komme tilbake. Dette kan ikke legene si noe sikkert om. Elisabeth er i ferd med å fullføre praksis som barne- og ungdomsarbeider. Hun har bestemt seg for å jobbe med vanskeligstilte barn og unge, og barn med spesielle behov. Etter to år på barne- og ungdomsarbeiderlinjen søkte hun praksisplass i Løvlia barne­hage. Til tross for at hun var åpen om diagnosen, fikk hun plassen. Aldri før har hun følt seg mer inkludert og ønsket.

Meningsfull jobb

Da Norsk Ukeblad kommer på besøk, har barna i Løvlia barnehage akkurat kommet hjem fra tur i skogen. De har vært på besøk i en gapahuk og har kost seg ute i hele dag.

«Hvem vil være med og lese bok?» spør Elisabeth.

Åtte små kropper hopper opp i sofaen sammen med Elisabeth. Lesestund er tydeligvis populært. I dag er det en bok som handler om følelser.

– Allerede i barnehagealder kan man se mobbing, forteller Elisabeth da lesestunden er over. For å stoppe mobbingen prøver hun å appellere til empatien hos det enkelte barnet.

– Ofte er det de som er litt forsiktige og sårbare, som blir mobbet.

Hun mener mange mobbekampanjer i skolen er meningsløse.

– Det hjelper ikke å synge om at man ikke skal mobbe eller å male et vennskapstre på veggen, sier den unge barnearbeideren.

Hun mener de voksne må følge med, være til stede i skolegården og på gulvet med barna i barnehagen.

– Man må ta hvert eneste tilfelle av mobbing og ikke bagatellisere det, ikke forvente at små barn skal ordne opp i det selv, sier hun.

Nå håper hun at hun får jobbe med noe meningsfullt, hvor hun kan bidra med sin erfaring.

– Jeg vil hjelpe barn som har det vondt. For jeg vet hvordan de har det, sier Elisabeth.

Les også:

Annikens kamp for livet – Endelig kan jeg ha gode dager

– Mamma, du reddet meg

Denne saken er først publisert hos Klikk.no