Spontanabort:- Det var nesten som å miste en kroppsdel

SORGPROSESS: Kristin Gudbrandsen har skrevet bok om det å miste et ufødt barn. © Foto: Bjørn Inge Karlsen
SORGPROSESS: Kristin Gudbrandsen har skrevet bok om det å miste et ufødt barn. © Foto: Bjørn Inge Karlsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

- Sorgen og sjokket over å miste et ufødt barn må anerkjennes, mener Kristin Gudbrandsen, som har skrevet bok om sorgen etter en spontanabort.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Jeg var helt uforberedt på det som skjedde. Jeg hadde allerede gjennomgått to svangerskap uten komplikasjoner, og var overlykkelig for at vi skulle få et tredje barn. Vi gledet oss, hadde begynt å pusse opp et nytt barnerom, og tatt frem svangerskapsbøkene igjen, forteller Kristin Gudbrandsen.

1 av 5 svangerskap ender i spontanabort, men selv om mange kvinner opplever det, er det svært få som snakker om det.

Den ensomme sorgen, som man liksom ikke får lov til å kjenne på fordi det er så vanlig, fordi så mange opplever det, og fordi det skjer tidlig i svangerskapet.

Kroppen viser kanskje ikke tegn til graviditet ennå, og man har kanskje ikke rukket å dele den fantastiske nyheten med så mange. Men kroppen, hjertet og hodet vet hva som skjer, hva som er i vente, og forbereder seg på å bære frem et barn.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Kamilles prest, Pernille Astrup, er en av dem som opplevde at livet sluttet før det hadde begynt.

Nå har trebarnsmor og barnevernspedagog Kristin Gudbrandsen skrevet boken Nærhet & Adskillelse om sine opplevelser.

Trodde det var trygt

Hele familien forberedte seg til en familieforøkelse, barna Ulrik (13) og Martine (4) gledet seg til de skulle få en lillesøster eller lillebror. Samboer Stian passet på at det var plass til et nytt navn på husskiltet.

De magiske tolv ukene gikk, og de tenkte at nå var alt trygt og fortalte den gode nyheten til familie, venner og naboer før de dro på ferie.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

- Jeg følte meg i fin form, bortsett fra den vanlige trøttheten som kommer. Men da vi dro på ferie følte jeg at noe endret seg, og i de siste par dagene ville jeg bare hjem. Jeg følte meg utenfor fellesskapet og uforklarlig trist, fortsetter hun.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sterke smerter

Vel hjemme tar det ikke lang tid før det som ikke skal skje dessverre skjer.

Kristin får sterke smerter i magen og begynner å blø. Hun får med seg samboeren sin til det lokale sykehuset, hvor legen sender henne til Sykehuset i Fredrikstad med ordene «Nå er det opp til naturen å bestemme veien videre. Det er ikke noe vi kan påvirke fra eller til, hverken du eller jeg.»

Naturen bestemmer å fjerne det lille livet.

På toalettet på akuttmottaket i Fredrikstad ender svangerskapet, Kristin kjenner at noe løsner inne i henne og vet at det er over.

Hun er ikke med barn lenger.

En stor ensomhet

- Det var som å miste en kroppsdel, sånn føltes det. Noe som skulle være en del av meg ble borte. Jeg har aldri opplevd noe lignende, og har heller ikke hørt meg selv skrike på den måten som da det skjedde. Et ras av følelser gikk gjennom meg, forteller hun.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I boken beskriver hun detaljert hvordan hun opplever møtet med helsevesenet og den fysiske og psykiske smerten når hun mister barnet sitt. Følelsen av å forlate sykehuset i klær med blodflekker, med den tomme magen. Livet som ikke spirer lenger, barnet hun aldri vil møte. Og den utrolige ensomheten hun opplever - selv om det er så vanlig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

"Det var to bankende hjerter. Et lite og et stort. Nå er det bare ett igjen, men det banker for oss begge to. Mitt hjerte vil alltid banke for deg, du min lille skatt. Din reise er det bare du som tar, vi som er igjen fortsetter vår reise gjennom livet. To separate reiser, adskilt, men likevel knyttet til hverandre. Du har vært en del av meg, du er ikke fysisk lenger, men vil ha et følelsesmessig bånd for alltid."

Med disse ordene begynte Kristin å bearbeide sin sorgprosess.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ordene kom til henne en natt, og satte i gang et ras av setninger som måtte ut på papiret. Etter tre måneder var hun tom for ord, da hadde hun satt punktum.

Det finnes ingen fasitsvar

- Dette er to år siden, og jeg ville gi ut manuset fordi jeg håper at det kan være til hjelp for noen i samme situasjon som meg. Min store drøm er at boken skal brukes av helsepersonell i Norge, for å gi dem et innblikk i hvordan en slik hendelse kan oppleves for noen. Alle har sin måte å sørge på - dette er min. Det finnes ingen fasit, sier hun.

Gudbrandsen har allerede holdt foredrag for sykepleierstudenter i Tromsø, og snart skal hun holde foredrag i Fredrikstad. Hovedbudskapet til helsevesenet og pårørende er at selv om spontanabort er vanlig, så oppleves det likevel uvanlig for den som går gjennom det.

- En spontanabort setter ikke like store spor hos alle, og det er selvsagt like naturlig som min prosess. Målet mitt er å fjerne tabuet og tausheten rundt avbrutte svangerskap, og gjøre det greit å snakke om. Når man deler, gjør det mindre vondt, sier hun.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Trenger å bli sett

Ønsket hennes er at sorgen og sjokket til kvinner som mister et ufødt barn anerkjennes i helsevesenet.

- Ingen ønsker å bli avfeid med hvor vanlig det er, at det ikke var meningen denne gangen, at du raskt vil kunne bli gravid igjen. At det ikke er så ille. For der og da føles det ille, og man trenger å bli sett, påpeker hun.

Heldigvis ble Kristin Gudbrandsen raskt gravid igjen etter at hun mistet den lille, og i dag er hun også mamma til Frida (2).

Men det avbrutte svangerskapet vil hun alltid bære med seg, som en del av familiens historie. Akkurat som boken vil være det.

- For mange kvinner skjer det noe idet de ser de to strekene på graviditetstesten - uansett om de ønsker å bli gravide eller ikke. Mer eller mindre ubevisst tenker de: Er jeg en kvinne som klarer å holde liv i barnet mitt?

Skrekkblandet fryd

- Ofte er det en overveldende følelse å få vite at man skal bære frem et liv, og uansett om det er planlagt eller ei, så kan tankene rase - klarer jeg dette, vil jeg virkelig dette? Det kan oppleves som en skrekkblandet fryd, skummelt og spennende på en gang, forklarer spesialist i klinisk psykologi, Gro Vatne Brean.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hun jobber terapeutisk med gravide og nybakte mødre, men også for Nasjonalt kompetansesenter for sped- og småbarns psykiske helse. Brean tenker at en del av tabuet rundt det å snakke om spontanabort ligger i denne kjernen - at man føler skam rundt det å være en av kvinnene som ikke klarer å holde liv i barnet sitt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Allerede som små jenter leker man mor, far og barn, og man får en forståelse av hvor viktig det er å få barn. I tillegg vil en graviditet sette i gang en prosess - både fysisk og psykisk, sier hun.

En trippel sorg

I kroppen skjer det nevrologiske og hormonelle endringer som kan gjøre kvinner ekstra sårbare.

Sorgen som kommer etter et avbrutt svangerskap kan være trippel. Mange føler skam over å ikke klare å bære frem barnet, noe vi oftest ikke får svar på hvorfor skjer, og dermed vender mot oss selv. «Jeg burde gjort det annerledes, jeg var ikke god nok».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Så er det tapet av selve barnet, ett liv vi aldri får lov til å bli en del av.

- Jeg kaller det «fantasibabyen», det er tanken på hva som kunne ha blitt, men som aldri blir. En kvinne sa til meg: Det er så vanskelig å sørge over noen jeg aldri har møtt. Og der ligger det mye sårhet, det er et tap mange bærer med seg hele livet, fortsetter Brean.

I tillegg kan det være vondt at sorgen ikke blir anerkjent av andre, men i stedet blir møtt med at man sikkert fort blir gravid igjen. Det kan skape en ensomhet som kan være vanskelig å komme ut av.

Liten erfaring med sorg

Sorg og skam er ofte følelser vi har liten erfaring med å dele med andre. Derfor kan det å miste et ufødt barn bli vanskelig både for den som mister og den som skal hjelpe henne.

- Det er viktig for kvinnen å sette ord på hvordan dette oppleves til de nærmeste, slik at man får rom til å sørge. Alle reagerer forskjellig ut fra tidligere erfaringer i livet og hvem de er, men alle trenger å bli sett og forstått i en slik situasjon. Noen rister det fort av seg og går videre, andre trenger tid. Det må være aksept for flere typer reaksjoner, sier Brean.

Les også:

- Jeg må ty til smertestillende for å sitte i armkroken til mannen min!

Mamma talte sparkene i magen - det reddet livet til Aminda (4 1/2)

Eva Rose har vært til stede ved 36 (snart 37!) fødsler

Denne saken ble først publisert på Klikk.no