Det er strenge regler for sånt!

TO NAVN: Carl von Linnés tonavnssystem, med slektsnavnet først og et beskrivende tilleggsnavn – arts-epitet – sist, gjorde det lettere å huske og systematisere plantene. Kulenøkleblom tilhører Primula-familien og har det vitenskapelige navnet «Primula denticulata». Foto: Carl Martin Nordby

Verdens planter vokser i et villnis av navn. Men det finnes en orden i blomsterspråket.

– Man kan ikke bare sette et navn på en blomst – det er strenge regler for sånt! utbryter Per Magnus Jørgensen, professor i systematisk botanikk ved Universitetet i Bergen.

– Og disse reglene er det «kongressen» som bestemmer – den internasjonale botaniske kongressen.

Les også: Planteglede til å spise opp

Kongressens kode

Internasjonal Botanisk Kongress fastsetter alle verdens plantenavn, og dette gjøres gjennom «The International Code of Nomenclature for algae, fungi, and plants» (ICN). Eller for de innvidde: «koden».

– Denne koden setter standard for navning av alle vekster, forteller Jørgensen.

– Og målet er å holde orden i plantesystematikken.

Den første botaniske kongressen ble holdt i 1864 og har siden vært arrangert om lag hvert sjette år. På kongressen, som holdes forskjellige steder, møtes botanikere fra hele verden og drøfter blant annet navn og plantekoder.

– Det er for eksempel den første botanikeren som beskriver en ny plante, som bestemmer vekstens navn. Og hvis flere botanikere presenterer samme art, er det botanikeren som fremstilte planten først, som bestemmer, opplyser Jørgensen.

Hvis nyere forskning for eksempel avslører at to arter egentlig er en og samme art, brukes navnet fra botanikeren som betegnet plantearten først. I andre tilfeller viser det seg kanskje at én art faktisk er flere forskjellige arter, og nye navn kommer til. Navn- og kodeendringer legges frem for den botaniske kongressen, som så antar eller forkaster forslagene.

– Man må alltid følge den siste «kodens» navnebestemmelser, understreker professor Jørgensen.

– Det er dette botaniske navnet som gjør at du kan finne opplysninger om en plante internasjonalt. Plantens vitenskapelige navn er nemlig gyldig på alle språk, forklarer botanikeren.

Les også: Disse sommerblomstene får du til

Kunstig klassifisering

De internasjonale plantekodene har sitt utspring i navnereglene til den svenske 1700-tallsbotanikeren Carl von Linné. Han innførte såkalt «binær nomenklatur», eller to-navnsystem, i planteverdenen.

Linné beskrev planter på latin eller gresk og stilte dem opp i klasser basert på pollenbærerne og pollenveienes (blomstenes forplantningsorganer) antall og egenskaper. Ut fra denne klassifiseringen ga han alle vekster et slektsnavn, altså et «fornavn», samt et «etternavn» – eller arts-epitet, som gjerne beskrev planten. Dette systemet resulterte i utgivelsen av «Species Plantarum», eller «Plantenes arter», i 1753.

– Linné gjorde enormt for plantesystematikken – han brakte orden i planteriket og har satt dype spor i moderne botanikk, sier Per Magnus Jørgensen.

– Men den systematiske inndelingen var kunstig, og det var Linné selv klar over, påpeker botanikeren.

Les også: Taper blomstene seg fort?

Moderne molekyler

Carl von Linné brukte fysiske likheter til å organisere, klassifisere og navne planter. Men moderne genforskning har seinere gjort det mulig å organisere plantene etter felles opphav, såkalt kladistikk.

– Kladistikk er en metode for å klassifisere organismer etter evolusjonært slektskap i stedet for formmessige likheter, forteller Klaus Høiland, professor ved seksjon for genetikk og evolusjonsbiologi ved Universitetet i Oslo.

Oppdagelsen av DNA, den viktigste ingrediensen i arvematerialet til alle levende organismer, arvestoffet, gjorde at man kunne studere plantenes slektskap helt ned på molekyl- og kromosomnivå – ikke bare ut fra for eksempel antall støvbærere. Dermed har noen av Linnés plantefamilier måttet skille lag. Noen er delt opp i flere underarter, mens andre igjen har kommet sammen i nye familier.

– Likevel vil jeg si at Carl von Linnés klassifisering i stor grad ennå har gyldighet. Vi bruker nemlig fremdeles Linnés navnesystem, men sammen med moderne forskning på molekylnivå, sier Høiland og humrer:

– Ja takk, begge deler!

Plantenes navnesystem

* Art (species): En gruppe planter som kan krysses med hverandre og utveksle gener, men som ikke kan krysses med andre arter. Linnés artsbetegnelser inneholdt to latinske navn, ett for slekten som arten tilhører (skrives med stor forbokstav), og ett eget for arten (med liten forbokstav).

* Underart: Enhet under art, som gjerne opptrer geografisk eller økologisk atskilt. Betegnes subspecies (ssp. eller subsp.)

* Slekt (genus): Systematisk enhet mellom familie og art, som omfatter en gruppe plantearter. Slektsnavnet skrives som regel i kursiv, og har alltid stor forbokstav.

* Familie: En gruppe planteslekter. Familienavnet hos planter ender på «-aceae», mens underfamilie får endelsen «-oideae».

* Varietet: Systematisk enhet under art/underart, som betegner en mindre distinkt forskjell enn en underart. Brukes gjerne for å angi lokale avvik eller opptreden i et spesielt miljø. Angis som «varietes» (var.)

* Form: Enhet under art, som oftest bare kjennetegnet ved ett enkelt karaktertrekk (f.eks. albinoplanter, planter med ekstra flikete blad e.l.). Benevnes forma (f.)

* Hybrid: Krysning mellom to arter eller underarter. Angis ofte med «x» mellom slektsnavn og artsbetegnelse i artsnavnet. (f.eks. Spiraea x cinera 'Grefsheim').

* Sort/kultivar: Kunstnavn som gis planter dyrket i kultur. Sortene er et resultat av langvarig foredling, selektering eller hybridiseringer. Sortsnavnet skrives med stor forbokstav og angis i enkle anførselstegn (f.eks. 'Alba')

(Kilde: Botanisk og plantefysiologisk leksikon, SNL)

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus