Statens skrekkelige historie

DEPORTERT: “Jødeparagrafen» ble opphevet i 1851, men gjeninnført av Quisling i 1942 for å gi nazistenes rasehat legitimitet. 532 jøder ble tvangsdeportert på det tyske skipet Donau den 26. november samme år. (Foto: Georg W. Fossum / NTB SCANPIX) Foto: Georg W. Fossum
Artikkelen fortsetter under annonsen

Grunnlovens 200-årsjubileum gjør at vi feirer oss selv litt ekstra i år. Men i denne perioden har staten Norge også stått bak overgrep, menneskerettighetsbrudd og fortielser som nesten ikke er til å tro.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen
Samisk kultur uønsket
Norges behandling av dens samiske befolkning er et kapittel for seg når det gjelder Norgeshistoriens skyggeside. Helt fra midten av 1800-tallet ble det innført særegne lover med tanke på «fornorsking».


I 1851 opprettet Stortinget Finnefondet, penger som skulle brukes til å fremme det norske språket og «opplyse» det samiske folket. Etter hvert ble barn nektet å snakke sitt morsmål på skolen.

«Det beste for samene, mente man, var å vaske av seg all samisk kultur og språk og bli så norske som mulig», skriver forfatterne i boka «Skammens historie».

Etter krigen ble det blant annet brukt mye penger på internatskoler, der samiske barns norske identitet skulle bygges. Og helt fram til 1960-tallet skal fornorskningen ha vært en del av lærernes pålagte mål.

«Den norske nasjonalismen har historisk sett vist liten toleranse for avvikende kulturer innenfor landets grense», hevdes det i boken.

Da grunnloven ble ført i pennen på Eidsvoll i 1814 av Norges største tenkere og øverste elite, ble jødenes rolle i det fremtidige Norge heftig debattert. I strid med tendensen i retning av jødisk borgerrett, men samtidig inspirert av politiske strømninger og jødefeider i Europa, fikk Norge grunnlovens paragraf 2, og nektet med den jøder adgang til riket.

– Den norske grunnloven var blant Europas mest moderne, og derfor kan det, sett med dagens øyne, være vanskelig å forstå at det var de tyngste intellektuelle av eidsvollsmennene som argumenterte sterkest for «jødeparagrafen», forklarer idéhistoriker, forfatter og forlegger Håkon Harket.

I hans nyutgitte bok, «Paragrafen», gjør Harket grundig rede for prosessene og diskusjonene bak «jødeparagrafen», der Nikolai Wergeland, Georg Sverdrup og Christian Magnus Falsen var de mest sentrale pådriverne. Alle var sterkt inspirert av datidens store opplysningstenkere, som Voltaire og Kant.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

En forutsetningen for å være fri borger er å være et selvstendig tenkende individ, var tankesettet. Jøder, ble det hevdet, var underlagt Moses' lover, og plasserte dermed sine religionslover høyere enn samfunnets. Det var altså ikke rene raseteorier, som kom først senere, men politisk forankret frykt for at jødene umulig kunne integreres i opplysningstidens idealsamfunn, som lå bak, informerer Harket.

Les også: Kulturen Norge mistet

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Hogget til i Oslo

Men «jødeparagrafen» er bare et av mange skampletter vi kan gremmes over når vi ser oss tilbake i dette jubileumsåret. Grunnloven ble undertegnet av kong Christian Frederik den 17. mai, og blekket hadde knapt tørket før Akershus festning ble omgjort til fengsel – kjent som Slaveriet. Her kunne man bli dømt til et liv som slave, iført fotlenker på 10-20 kilo og satt til å bedrive tungt kroppsarbeid der pisking og utsulting inngikk som en del av hverdagen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Innimellom tok myndighetene i bruk kraftigere virkemidler.

– Christian Halvorsen Sand ble henrettet i 1833. Bøddelen hadde Parkinson, og klarte ikke å holde øksa rett. Derfor måttet det fem hogg og en sag til for å skille hodet fra kroppen. Hodet ble plassert på stake, slik skikken var. Ikke bare henrettet staten folk, men man torturerte dem og gjorde det hele til et offentlig teater, sier forfatter Sigmund Aas, som sammen med Thomas Vestgården har skrevet «Skammens historie» – en slags skrekkatalog over norske overgrep og menneskerettsbrudd de siste 200 årene.

Les også: Stortingspresidenten engasjerer seg i «tater-striden»

Ville renske “underlegne» gener

Fra midten av 1800-tallet ble raseteoriene stadig mer utbredt i Europa, og i Norge ble spesielt romanifolket utpekt som et genetisk degenerert folk. Sterilisering ble foreslått som en måte å hindre at dette underlegne folkeslaget formerte seg og forringet kvaliteten til den norske befolkningen. Så sent som i 1934 ble en lov vedtatt som ga adgang til sterilisering. Akkurat hvor mange tatere som ble sterilisert mot sin vilje er uklart og omdiskutert, men det er ingen tvil om at det ble drevet aktiv «påvirkning» for å sterilisere så mange som mulig.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Man forsøkte altså å sterilisere nok kvinner til at folkegruppen døde ut. Det er en form for folkemord som Norge bedrev, mener Aas.

Sterilisering etter denne loven forekom utrolig nok helt fram til 1977, og ble benyttet ikke bare mot tatere, men også andre «defekte» personer – de fleste mindreårige.

Les også: Kraftig tilbakeslag for urfolk i FN

Gaustad et skrekkens hus

Norge kan ikke sies å ha mye å skryte av hva gjelder lobotomi heller, utover eventuelt at vi var verdensledende i bruken av det. Den yngste som ble lobotomert var bare 11 år. Dødsraten på operasjonsbordet var hele 24 prosent – altså en av fire.

Lobotomi ble sett på som et enormt psykiatrisk gjennombrudd fordi man beviselig kunne påvirke atferden til pasienten.

– Men på Gaustad sykehus brukte man ikke lobotomi av hensyn til pasientens beste, men for å få ro på avdelingen eller som disiplineringstiltak hvis noen for eksempel hadde forsøkt å rømme, sier Aas.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Men uansett hvor grufulle slike historier virker i vår tid, må man ikke se dem i lys av kunnskapsnivået og tidsånden de utspant seg i?

– Vi har sett på norgeshistorien i en menneskeretts-kontekst og ikke nødvendigvis som historikere. Problemet med å sammenligne seg med andre land og tidsepoker, er at det alltid finnes noen som er verre, noe som igjen gir en slags frifinnelse av egne udåder. Det gjør det ikke noe bedre for den som blir utsatt for overgrep at det eventuelt er enda verre i andre land, eller var enda verre før.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Han mener spørsmål om Norges forhold til menneskerettigheter ikke er et avsluttet kapittel, men noe som stadig må holdes fokus på. At fremtiden vil dømme sider ved dagens norske samfunn er sannsynlig, mener han.

– Er det noe i dagens samfunn som peker seg ut?

– Blant annet situasjonen for gatenarkomane, som i dag blir ansett som et kriminalpolitisk problem og ikke et helseproblem. Stoltenberg-utvalget foreslo i 2010 en langt mer human og helsebasert narkotikapolitikk, men politikerne valgte å overse fagekspertene. I Sverige er man for eksempel langt flinkere til å følge opp de som har vært inne til akuttavrusning med raskt tilbud om behandlingsplass, sier Aas.