Alle ansiktene rundt oss

Siden 12. september 2007 har «apetreet» i Singapore blitt besøkt av tusenvis av mennesker. De fleste av dem er hinduister eller tilhengere av kinesisk mytologi. Førstnevnte mener det er apeguden Hanuman som har manifestert seg i treet, sistnevnte mener det er apekongen Sun Wukong.

Utvekster på treet kan minne om to aper – den ene litt større enn den andre – med ansikter, kropper og føtter. Folk ber ved treet og ofrer gaver som bananer, penger og peanøtter til «apene».

Ifølge parkvesenet i Singapore skyldes utvekstene at flere kjøretøyer har kollidert med treet, som ligger rett ved en vei. Etter hver kollisjonen har treet leget seg selv ved å gjøre den skadde delen hardere, noe som har resultert i utvekster som tilfeldigvis ser ut som to apekropper.

Les også: Neandertalerne kan ha snakket som oss

Gjenkjenner lett sinte fjes

Noen er hellig overbevist om at det er en mening bak aper og andre menneske- eller dyrelignende former i miljøet rundt oss, for eksempel et ansikt i en klippe, en potet, en loffskive eller på overflaten til planeten Mars.

Å gi slike former en dypere mening, kalles pareidoli. Det er en grein av det psykologene kaller apofeni, som kort forklart er hangen til å se mønster der de ikke finnes. Både pareidoli og apofeni er nær knyttet til at mennesker er svært sosiale dyr som er fullstendig avhengige av andre for å overleve, ifølge psykologspesialist Jan-Ole Hesselberg.

– I menneskenes naturlige habitat, altså i vår arts tidlige fase, levde vi i forholdsvis små grupper. Viktigheten av raskt å gjenkjenne venner og fiender har antakelig gjort at ansiktsgjenkjenning har ført til økt overlevelse. At spedbarn er uforholdsmessig interessert i ansikter, er dessuten en indikasjon på at denne egenskapen delvis er medfødt, forteller Hesselberg.

– Det fascinerende med ansiktsgjenkjenning er ikke bare hvor raskt vi identifiserer et fjes, men også hvor raskt vi leser følelser og hensikter i dem. Det gjelder uansett om fjeset er ekte, en tegning eller tilfeldige strukturer i naturen. De fleste av oss er for øvrig flinkere til å identifisere sinte ansikter enn smilende, noe som også er fornuftig evolusjonært sett, legger han til.

Les også: Tause vitner

Feilbarlige sanser

Evnen til å gjenkjenne ansikter og andre mønster, inkludert lyder, er en basisfunksjon. Den er til for at vi raskt skal oppdage forskjellen på ufarlige ting og alt som er farlig. Noen ganger – for eksempel når vi hører lyden av et farlig dyr – må vi reagere instinktivt, forklarer arkeolog og forfatter Jørgen Bøckman.

– Problemet er at hjernen fyrer seg opp litt for ofte. Men én gang for mye er jo bedre enn én gang for lite, sier Bøckman, som er medlem i skeptikerforeningen Skepsis.

Han mener at en god del fortellinger om spøkelser, sjøormer, uidentifiserte flygende objekter – og andre overnaturlige fenomener som aldri er blitt bevist – kan forklares med pareidoli.

– Både sanseapparatet og hukommelsen er feilbarlig, særlig når vi er trøtte og slitne. Derfor kan lyder, lys, skygger og andre ting gjøre at vi oppfatter feil. De som tror det finnes spøkelser eller sjøormer, er mer tilbøyelige til å tolke noe ukjent de hører eller ser som et spøkelse eller en sjøorm. Og for hver gang de husker eller forteller om det, og i praksis lagrer en ny versjon i hukommelsen, jo mer forsvinner tvilen om at det ukjente kunne ha en naturlig forklaring, bemerker skeptikeren.

Les også: Forskerne vil klone oss digitalt

Litt for mye dopamin

Ifølge Jan-Ole Hesselberg er det et hav av mulige forklaringer på at noen folk er skråsikre på at de har møtt spøkelser eller sett en UFO.

– Pareidoli er en av forklaringene, men hallusinasjoner som følge av utmattelse, oksygenmangel og søvnparalyse er nok vel så viktige, sier han.

Han understreker at mennesker er generelt sårbare for å tillegge tilfeldige hendelser mening.

– Hvem har vel ikke fått en «bølge» av røde trafikklys på vei til jobb og tenkt «verden vil meg vondt i dag»? Samtidig er det åpenbart at noen er mer tilbøyelige til det enn andre. Flere forskere har forsøkt å lete etter hvorfor det er slik, og noen mener at det henger sammen med nivået av signalstoffet dopamin. Studier tyder på at de som har mye av det, oftere ser sammenhenger i tilfeldig materiale, sier psykologspesialisten.

Både Hesselberg og Bøckman mener det er viktig å være klar over at vi kan oppleve hallusinasjoner, og at sansene kan spille oss et puss.

– I likhet med røykvarslere som piper oftere enn det faktisk er fare på ferde, gjenkjenner vi ansikter og skvetter av ukjente lyder oftere enn det er grunnlag for. Det er i utgangspunktet bra, for det er bedre å se ansikter i skyer og loffskiver enn å gå glipp av et ansikt som lurer i skogen du trasker gjennom, påpeker Hesselberg.