Fort fram i løypa
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
6000 år med treski
Nordmenn har gått på ski i minst 6000 år, og vi var svært delaktige da skisporten ble unnfanget på 1800-tallet. Norge er det landet med flest medaljer i vinter-OL gjennom tidene. Og vi fortsetter å sanke medaljer i OL i Sotsji.
Ski ble i utgangspunktet brukt av jegere, fangstfolk og fiskere. Senere ble de et framkomstmiddel for andre – også for folk som bare skulle komme seg fra ett sted til et annet om vinteren, forteller historiker Karin Berg, som er direktør ved Skimuseet i Holmenkollen.
– For 200-300 år siden gikk nesten alle på ski til kirke og skole, eller når de skulle besøke folk. Etter hvert ble skiene også brukt til skilek, forteller hun.
Fra midten av 1800-tallet begynte folk å konkurrere på ski. Det som regnes som verdens første moderne langrennskonkurranse, ble arrangert i Tromsø i 1843. Berg trekker fram en av de aller første hoppkonkurransene det ble referert fra.
– I Trysil i 1863 vet vi at det også var en 16 år gammel jente med i hopprennet. Jenter var med andre ord med helt fra starten. Det er jeg stolt av, sier Berg.
Lokale skimakere
Fram til andre verdenskrig var det mange skimakere spredt over hele Norge. I dag er det bare noen få skiprodusenter igjen, blant dem Madshus på Biri og Rønning Treski på Skotterud i Hedmark.
Madshus, som har 91 ansatte, produserer årlig mellom 80.000 og 100.000 skipar på fabrikken på Biri. Rønning Treski lager noen få hundre par treski i året.
– Vi var et land med skimakere i nesten hver bygd. De lagde lokale ski av tretyper som fantes i det området. Fra 1880-tallet ble skiproduksjon en industri, og det dukket etter hvert opp mange fabrikker, som Madshus, Åsnes, Landsem og Splitkein. I 1939 var det cirka 80 skifabrikker i Norge, men i 1961 var det redusert til 28, forteller Thor Gotaas.
Det store vendepunktet og fallet for norsk skiproduksjon kom rundt 1980. Da gikk mange av produsentene konkurs som følge av at glassfiberskiene hadde tatt over for det som var Norges spesialitet, nemlig treski.
Bølamannen på ski?
I 2001 ble helleristningen kalt Bølamannen funnet i nærheten av Snåsavatnet i Nord-Trøndelag. Den mellom 5500 og 6000 år gamle helleristningen viser en person med stav og det som sannsynligvis er ski, eller muligens truger.
– Jeg er ikke i tvil om at det er ski, sier Karin Berg, Skimuseets direktør.
Første gang femmila ble arrangert – i Oslo i 1888 – tok det Torjus Hemmestveit nesten fire og en halv time å vinne løpet. I samme by, i 1952, brukte Veikko Hakulinen tre timer, 33 minutter og 33 sekunder på den legendariske manndomsprøven i langrenn – og tok OL-gull.
I dag er verdensrekorden godt under to timer på den samme distansen. At vår tids utøvere kan gå så fort på ski, skyldes ikke at det er færre motbakker.
– Det er mange årsaker til at løperne går fortere nå. Mye skyldes utstyr og teknikk, to ting som er veldig nært knyttet til hverandre. Utstyr former teknikk, og teknikk former utstyr. Den mest omveltende langrennsteknikken er skøyting. Det revolusjonerte både sporten og farten i sporet da teknikken kom med amerikanske Bill Koch i 1982, sier folklorist, forfatter og femmilsfantast Thor Gotaas, som har skrevet flere bøker om langrenn.
Les også: Sans for seier
Fra tre til plast
Ski laget av tre var det som gjaldt fra steinalderen og fram til begynnelsen av 1970-tallet. Magne Myrmo var for øvrig den siste som vant femmila i Holmenkollen på treski. Det var i 1974. Samme år ble østtyske Gerhard Grimmer den første til å vinne en femmil på glassfiberski i et VM.
Myrmo og de andre løperne fant ut at glassfiberski gled bedre enn treski i mildvær, i hvert fall om glassfiberskiene ble smurt riktig.
– Glassfiberski fikk sitt gjennombrudd i langrenn vinteren 1973-1974. Siden da har utviklingen innen langrennsutstyr gått i et forrykende tempo. Dagens ski, staver og bindinger er utrolig mye bedre enn de var for bare noen tiår siden, sier Gotaas.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenModerne ski er svært avanserte, med ulike kompositter av plast og fibertråder, opplyser Nils Hult. Han er administrerende direktør hos Madshus, skifabrikken på Biri i Oppland.
Les også: På tykk is
Fra fonner til løyper
Slik beskriver Madshus sin egen toppski, Redline Carbon Classic: Den har blant annet «PR 100X kjerne og Triaxial Carbon Construction og en helt ny P200 Nano såle. Dette har gjort det mulig å utvikle en ski med ekstremt myk tupp og ende, noe som gir både mer fart og bedre feste.»
– Dette er ski med karbonfiber og glassfiber, en lett akrylkjerne og en rask grafittsåle. De er utviklet av ingeniører i samarbeid med våre utøvere, forteller Hult, som blant andre har Ole Einar Bjørndalen og Ingvild Flugstad Østberg på laget.
Men det er ikke bare skiutstyret som har endret seg. Prepareringen av skispor er langt bedre i dag, med store maskiner som lager gnistrende løyper med sporbredde som passer både ski og teknikk. Det var noe annet da langrennsløperne selv måtte brøyte seg løyper.
Samtidig var klærne mye større og tyngre før «kondomdraktene» kom på 1970-tallet. Tynne, lette klær har naturligvis også ført til at løperne kan gå fortere.
Les også: Disse skiene sier ifra hvordan du skal smøre dem
Fra smørepose til smørebuss
Ikke minst har smøring av toppidrettsløpernes ski nærmest blitt en egen vitenskap.
– Til OL i Calgary i 1988 kom Bjørn Dæhlie med sin egen pose med skismurning. Ti år senere, til OL i Nagano i 1998, hadde det norske laget med seg 600 par ski og 20 menn til å smøre dem. Og i dag har landslaget sin egen smørebuss. Det har skjedd mye på alle fronter i løpet av de siste tiårene, også når det kommer til løpernes bekledning og vekten på alt av utstyr, påpeker Nils Hult.
Artikkelen fortsetter under annonsenI 1888 kom den første annonsen for skismurning. Smøremidlene var laget av naturstoffer fram til svenske Swix introduserte skismurning av kunststoffer rett etter krigen.
– Fram til da ble det smurt med mye forskjellig, blant annet saueblod, fett, harpiks, nøkkelost og ørevoks. Mange løpere ville for øvrig holde hemmelig hva de smurte med, i redsel for at konkurrentene skulle stjele ideen, forteller Thor Gotaas.
Artikkelen fortsetter under annonsenDet er fortsatt hemmelighetskremmerier i smørebuene. Er det forresten der det legges grunnlag for å gå enda fortere på ski i framtiden? Eller er det løpernes teknikk eller skiprodusentene som skal sørge for nye revolusjoner og raskere tider?
– Det er ikke godt å si. Skiutstyret er i hvert fall veldig bra i dag, men alt kan helt sikkert bli bedre, fastslår Gotaas.
Les også: Britisk 16-åring tidenes yngste som går til Sydpolen
