Sans for seier

– Jeg har et ekstremt konkurranseinstinkt, og det har jeg hatt siden jeg var barn, forteller langrennsløper Eldar Rønning.

Rønning har blant annet vunnet fire VM-gull i stafett, og til sammen seks gull i NM på ski. I februar deltar han i OL i Sotsji.

– Konkurranser har alltid vært en del av livet mitt, og jeg har bestandig likt å konkurrere – i alt egentlig, både på skolen og blant venner, i lek og i idrett, sier toppidrettsutøveren, og tilføyer:

– Og jeg hater å tape!

Eldar Rønning har gått på ski siden toårsalderen, og han er den mest konkurranseorienterte av tre søsken. Langrennsesset mener at sansen for konkurranser nok stammer fra pappa Rønning:

– Jeg har nok arva konkurranseinteressen fra pappa, og jeg tror iveren alltid har ligget i meg. Både lysten til å delta i konkurranser og fornøyelsen av å kjenne at kroppen fungerer optimalt. Og den store gleden ved å seire.

Les også: Her er hele OL-programmet

Lek og læring

Ifølge førsteamanuensis ved Seksjon for coaching og psykologi ved Norges idrettshøgskole, Frank Eirik Abrahamsen, motiveres de fleste toppidrettsutøvere både av selve konkurransen og av ønsket om å bli best.

– Utøverne finner gjerne glede i å konkurrere mot og vinne over andre, men også i å slå sine egne resultater, sier han.

– Og skal du bli god og gjøre det godt i konkurranser, er det viktig å holde denne idrettsgleden ved like. Erfaringsmessig kommer du lenger med det vi kaller «harmonisk passion», eller gledesstyrt innsats, enn med «obsessive passion» – en mere tvangsmessig type trening mot konkurranser. Den fører fort til utbrenthet, påpeker Abrahamsen.

Mange toppidrettsutøvere har begynt med både trening og konkurranser allerede som svært unge, og de fleste barn liker generelt godt å måle krefter.

– Alle barn synes det er gøy å vinne og få medaljer. Men vil man nå langt på sikt, bør nok hovedfokuset fram til 11-12-årsalder være læring og mestring framfor ensidig medaljejag. Det skal være artig å holde på med idrett, og det bør kjennes trygt å teste ut nye ting på trening. Man må finne glede i det å utvikle seg, sier Abrahamsen og understreker:

– Det er dessuten viktig å aldri gi opp. Og da er det avgjørende å få mye ros for innsats – ikke bare for prestasjon!

Om idrettsutøveres «konkurranseinstinkt», eller motivasjon for å holde ut og bli best, er medfødt eller utviklet i oppveksten, er usikkert.

– Det er nok en god blanding, antar Abrahamsen, og never at man ofte ser forskjell på konkurranseinteressen hos søsken.

Les også: Olympisk genserdesign

Mentale mekanismer

Interessen for å konkurrere er velkjent blant toppidrettsutøvere, men «konkurranseinstinkt» er egentlig ikke et faglig begrep. Et instinkt er nemlig et medfødt anlegg – et ulært adferdsmønster – som hjelper en art til å overleve. Instinkter beror på nerveimpulser fra hjernen, som er utløst av sanseapparatet, og som igjen utløser automatiske reaksjoner eller handlingsmønstre. Dette kan dreie seg om en medfødt drift til å formere seg, eller en naturlig disposisjon til å beskytte seg, markere revir eller jakte.

– Begrepet «instinkt» brukes ikke i særlig grad om mennesker. Vi snakker heller om «evolverte mentale mekanismer», sier professor og evolusjonspsykolog, Leif Edward Ottesen Kennair, ved NTNU, og utdyper:

– Mennesker har atferdstilbøyeligheter og psykologiske predisposisjoner – medfødt mottagelighet – som skyldes evolusjonsprosessen. Dette er utgangspunkt for store deler av psykologien, fra tilknytningsteori og psykoanalyse til angstbehandling og evolusjonspsykologi.

Alle arter konkurrerer imidlertid om forskjellige typer ressurser, også mennesker – fra jobb og lønn til ektefeller og seksualpartnere.

– Det som skiller konkurrentene er graden av evner, ønsket om sosial dominans og interessen for å oppnå forskjellige ressurser. Innen idrett kommer i tillegg interessen for selve konkurransen, sier professor Kennair.

– Og i alle hierarkier finnes det enkelte på toppen som jobber ekstra hardt – motivert av å bli aller best.